RASEHISTORIE Johan Persson presenterer her den sjette artikkelen i en serie på ni artikler om genetikk, europeisk forhistorie og den ariske rasens utvikling.
Jamnahorisonten
I arkeologien brukes begrepet kultur (omtrent det som på folkemunne kalles for «folk») samt det bredere, men generelle begrepet horisont. Man skulle i dag kunne kalle blå dongeribukse, t-skjorte og Coca-Cola for deler av en verdensomspennende amerikansk horisont, mens den amerikanske kulturen hovedsakelig finnes i Nord-Amerika.
I Ukraina med omegn eksisterte det mellom 3300–2300 f.Kr. noe som kalles for Jamnakulturen eller Jamnahorisonten. Skal man peke ut noe folk og si «Her har vi dem, de opprinnelige indoeuropeerne», så er det Jamnafolket. Eldre navn på folket/kulturen er Gropgravkulturen eller Okergravkulturen (for at lik ble smurt med oker, en rød farge).
Før Jamnakulturen spredte seg utover hadde Den pontisk-kaspiske steppe huset et flertall kulturer (Samara, Dnjepr Donets, Khvalynsk, Sredny Stog mfl.), og årsaken til at hele steppen nå får en uniform kultur skal komme av at den økede mobiliteten som tillates gjennom først hesten, deretter kjerren. Den nye kulturen strekker seg fra elvene Bug og Dnestr i vestre Ukraina til Uralelven ved Europas grense mot Asia.
Jamnakulturens ingredienser kom fra opptil ni forskjellige kilder, men de viktigste var kulturene Sredny Stog (ved elven Dnepr, midt i Ukraina) og Khvalynsk (ved elven Volga). Dessverre har Jamnakulturen veldig få bosettinger å utgrave, sannsynligvis på grunn av dens nomadiske levemåte. I stedet er det gravene som gir oss arkeologisk kunnskap om dette folket. Et par unntak finnes dog, i hvilke vi finner Jamnabosettinger med steinmur. Størst av disse er Mikhajlovka hvor kobber ble bearbeidet.
Rundt 3300 f.Kr. spredte altså Jamnafolket seg raskt over Den pontisk-kaspiske steppe, sannsynligvis gjennom bruken av de relativt nyoppfunnede kjerrene. De eldste sporene av Jamnakulturen er fra øst for elven Don. Rundt 3100 f.Kr. når de Den pannoniske slette (omtrent dagens Ungarn med omegn).
Rundt 2200–2000 f.Kr. tar avtakerne til Jamnakulturen seg fra området mellom Volga og Ural rundt de søndre Uralfjellene og grunnlegger Sintasjtakulturen, som tros være opphavet til de indoiranske folkene. Også den østre delen av stridsøkskulturen, som er knyttet til Nord-Europa, bidro til Sintasjtakulturen, hvilket vises av såvel arkeologi som genetikk.
Sintasjtakulturen har fått sitt navn etter funnstedet Sintasjta i de søndre Uralfjellene. Det var et sted omringet av mur som masseproduserte kobber og bronse. Muren var nødvendig; det har nemlig blitt funnet en massegrav der med 28 drepte menn. Disse tidlige indoiranerne solgte metall sørover, og i Ur har det blitt funnet en kvittering fra ca. 1800 f.Kr. på 20 tonn kobber til en kjøpmann.
Jamnafolket var noe delt i vest og øst ettersom vest hadde kontakt med Cucuteni-kulturen, som var en del av det jordbrukende, relativt fredelige «gamle Europa». Den østre delen derimot hadde kontakt med jeger-samlere langs sin østre og nordre grense. En del av forskjellene som finnes mellom det vestlige, europeiske IE-området og det østlige bestående av iranske og indiske folk, kan ha sitt opphav allerede fra denne tiden.
I vest er beskytteren av hjemmets åre en kvinne, gudinnen Hestia hos grekerne og Vesta samt Vestalinnene hos romerne. I øst tilsvarer Hestia/Vesta en mann, guden Agni hos de tidlige inderne og Atar hos de tidlige iranerne. I vestlig IE-mytologi finner vi dessuten de kvinnelige valkyriene. Av gravene som har blitt utgravd så finner vi en høyere andel gravlagte kvinner i det vestlige Jamna-området enn i det østlige.
Jamnafolket var lange og robuste, faktisk en decimeter lengre enn sine jordbrukene naboer i vest. Vi vet enda ikke med sikkerhet hvordan deres hår- og øyenfarge så ut. Sannsynligvis var de allerede i sin begynnelse en blanding av blonde og brunhårete, lysøyde og mørkøyde. Kanskje hadde enkelte også rødt hår. De beholdt sin lengde selv da de flyttet fra steppen; ved sammenlikning av skjeletter i Romania så er arierne fortsatt en desimeter lengre enn urbefolkningen. Deres skjeletter tyder på at de generelt sett var friske og fri for karies (ettersom de ikke dyrket belgfrukter). Derimot led mange, opptil 40%, av skjelettsykdommen porotic hyperostosi, som gjør hodeskallen porøs på visse steder.
Det er mulig at porotic hyperostosi kommer av jernmangel (En studie fra 2009, «The causes of porotic hyperostosis and cribra orbitalia: a reappraisal of the iron-deficiency-anemia hypothesis», Walker, mener i stedet at det kommer av overproduksjon av røde blodceller, hvilket naturligvis krever jern). Gift, autoimmune sykdommer og smittebærere (parasitter, virus, bakterier, sopp) påvirker jernnivået. Også melk kan påvirke jernnivået. Som min mor lærte meg skal man ikke drikke melk til blodpudding, ettersom melken begrenser jernopptaket. Så om jernmangel er årsaken til porotic hyperostosi, er melken i Jamnafolket en mulig årsak til de porøse skallene. Folket levde nemlig på kjøtt, fisk, ville vekster og melk, hvorav melk var en nyoppdaget energikilde for voksne mennesker. Selv om dagens nordboere skulle ha det utmerket av en slik diett så er det ikke sikkert at historiens første melkedrikkere var genetisk tilpasset den nye matkilden.
PIE virker å ha hatt et ord for «smør» og «å melke», kanskje også for «ost», men lystig nok ikke for «melk».
/Johan Persson
Les også:
