RASEHISTORIE Johan Persson presenterer her den fjerde artikkelen i en serie på ni artikler om genetikk, europeisk forhistorie og den ariske rasens utvikling.
Rekonstruksjonen av det proto-indoeuropeiske språket (PIE) har lært oss mye om de tidlige arierne. Indoeuropeiske språk (IE-språk) krever at man angir antall, altså singularis i forhold til pluralis (jeg/vi; du/dere; han, hun/de). Man må også angi tempus – fortid, nåtid, fremtid (mfl.). Dette kan virke som selvfølgeligheter for oss som snakker norsk, et IE-språk, men sammenlikner man med andre språkfamilier ser man at dette ikke er tilfellet. David Anthony skriver i sin utmerkede bok om proto-indoeuropeerne «The horse, the wheel, and language» om en helt annen type verb-bøying. I hopi-språket, et indianerspråk i Arizona, bøyes i stedet verbene for å uttrykke om man selv har sett noe skje, om man har fått det fortalt til seg, eller om det er en evig sannhet (som at solen går opp i øst).
Ved at lingvistene sammenlikner samme ord fra mange IE-språk kan man se hvorvidt ordet har en felles rot i PIE eller ikke. Sammenlikner vi for eksempel noen IE-språks ord for «to»: sanskrits «dva», persiske «do», greske og latinske «duo», tokhariske «wu», gotiske «twai», litauiske «du» og så videre så ser vi at ordene er ganske like, og med største sannsynlighet stammer de fra en felles rot, det vil si PIE hadde et ord for «to». På denne måten kan lingvistikken faststille saker som at de tidlige arierne hadde får som ga ull samt at de hadde geiter, et dyr som ikke gir like bra ull som et får, men derimot mer melk.
IE-språkene har også felles ord for alt som har med hester og vogner å gjøre, bortsett fra den anatoliske språkgrenen, som forgreinet seg tidligst. Vognen ble oppfunnet omkring 3500 f.Kr., men det er uvisst hvor. Gode gjetninger er Nord-Europa eller Den pontisk-kaspiske steppe. Det jeg vet eldste sporet av en virkelig vogn, er bokstavelig talt hva tros være et vognspor fra Flintbek i Nord-Tyskland fra omkring 3600 f.Kr. Vogn- og hjulvokabularet i PIE ble til like etter 3500 f.Kr. Selv om arierne var først med å temme hesten, så er det ikke sikkert at de var først med å bygge vognen, ettersom en vogn kan dras av okser.
Arierne hadde ord for veps, bie, honning og mjød. Honningmjød tros ha vært en del av PIE-ritualene. At det fantes et ord for honningbien sier oss mye, for honningbien finnes nemlig ikke øst for Uralfjellene. Selv husdyr fantes ikke øst for Uralfjellene frem til 2500 f.Kr, hvilket er enda et tegn på at arierne befant seg vest for denne fjellkjeden. Til slutt bør PIE ha hatt et ord for kamel hvis de hadde befunnet seg i Sentralasia, hvilket ikke er tilfellet.
Noen andre PIE-ord er «*dómh» (hus, hushold), «*génhes» (familie) og «*herós» (stamme) (stjernen angir at ordet er rekonstruert). PIE manglet et ord for by. Selv om PIE hadde et eget ord for ku, så tok de til seg begrepet for okse utenfra. «Tawro-s» (okse) skal ha kommet fra middelhavjordbrukernes språk.
En kuriositet er at akkurat som vi på norsk kan si «kjerre» om en bil, så kommer det engelske ordet «car» fra PIE-ordet for kjerre. Romerne lånte en hel del ord fra kelterne, blant annet ordet for kjerre, «karros», som ble til det latinske «carrus» som senere kom inn i den normanniske fransken som «carre» og til slutt nådde engelsk gjennom den normanniske invasjonen og endte opp som «car».
PIE hadde som sagt flere stående uttrykk, uttrykk som alltid lød på samme vis. Vi har allerede nevnt «å drive buskap» og «udødelig ære». Et annet er at vi på så vel sanskrit som på gammelgresk finner et ord for «å ofre hundre okser», «hekatombe» på gresk.
Himmelfaderen
PIE-ordet «*dyeus-pater» betydde ordrett himmels-fader og er opphavet til navnet på den romerske guden Jupiter. Hans navn er en forkortelse av en kortform for himmel/å skinne, «ju», og far, «piter». På en steppe uten fjell og hav er det naturlig å legge gud til skyene over, og uttrykket «Gud i himmelen» eller «himmelfaderen» er ikke av bibelsk opphav, men arisk.
PIE-ordet for tro (i religiøs betydning) var en forkortelse av ordene «*kerd» (hjerte) og «*dhe» (å legge), altså hvor man legger sitt hjerte. Dette ordet har overlevd til mange senere IE-språk, for eksempel latin og italiensk hvor «jeg tror» heter «credo».
Den indoeuropeiske sjefguden var en far som de la sin tro, sitt hjerte hos, hvilket er vesentlig forskjellig fra den semittiske tradisjonen. Hans F Günther skriver i «The Religions Attitudes of the Indo Europeans» (som også finnes gratis på internett): «I de semittiske språkene kommer ordet dyrke fra roten «abad», hvilket betyr å være slave.» Han nevner er par eksempler fra Det gamle testamentet (GT) på jøder som kaller seg for slaver av gud, hvilket fører tankene til jødenes semittiske kusiner araberne. Det sies nemlig at «islam», i tillegg til betydningen «fred», også betyr «underkastelse», og at «muslim» betyr «en som underkaster seg». Ved bønn så underkaster muslimer seg bokstavelig talt når de setter hodet mot marken.
Dette er helt forskjellig fra den ariske gudsoppfatningen. For ikke å nevne forskjellen i hvordan Det gamle testamentets sosiopatiske Gud straffer Adam og Eva for sin kunnskapstørst, i forhold til hvordan Odin, Allfaderen, ofrer sitt ene øye for å få drikke fra Mimes brønn – visdommens kilde.
De ariske gudene har også betydelig mindre makt enn Det gamle testamentets folkemordende Gud påstås ha. Guden Balder, som var lys, god og vis, kunne tross sin guddommelighet ikke unngå å falle offer for en skjebnebestemt død. Det er dette, at de ariske gudene ikke er fullstendig forskjellig fra oss, som også gjør at vi kan beundre og forsøke å imitere dem. Odin kunne ofre sitt øye for visdom, Tyr kunne ofre sin hånd for fellesskapets beste. Gudene befinner seg akkurat utenfor rekkevidde for oss, som et ideal å streve mot. Når vi kan forestille oss heroisme kan vi også forsøke å etterleve det. Som Strindberg skrev: «Ved å sikte mot det umulige når man den høyeste graden av det mulige.»
Det sies at «lykken står den kjekke bi», ikke «lykken står den gudfryktige bi» eller liknende. Et annet uttrykk som fanger ariernes tillit til seg selv og sine, snarere enn himmelske makter, er uttrykket «Gud(ene) hjelper den som hjelper seg selv». Eller for å uttrykke det med romeren Horatius’ ord:
Jøden Apella må tro det,
ikke så jeg, som har lært meg at gudene uten bekymringer
lever i opphøyd ro og, hvis under skjer i naturen,
er det ei guder som sender det ned fra sin himmelske bolig.
Proto-uralfolk
Uralske språk deles opp i to hovedgrener: finsk-ugriske språk i vest og samojediske språk i øst. Den førstnevnte gruppen har rundt 25 millioner talere, den siste ynkelige 30 000. De samojediske folkene har et klart asiatisk utseende. Det skal ikke tolkes som at uralfolket en gang i tiden var et asiatisk folk, men det er tvertimot slik at samojedene har ervervet sitt asiatiske utseende gjennom en sen sammenblanding med asiatiske folkeslag.
Proto-uralfolkene bodde sannsynligvis i en bjørk- og barskog rundt de søndre Uralfjellene. De var helt og holdent jeger-samlere og deres eneste tamdyr var hunden. Deres lingvistiske kontakt med PIE skjer før de uralske språkene sprer seg vidt og bredt over det eurasiske kontinentet. De så (og ser) europeiske ut, men hadde noe bredere ansikt og nese (en mesorhin nese, dvs. en middelsbred nese sammenliknet med deres høyde). Begge trekkene er sannsynligvis kuldetilpassninger (en spiss nese har større risiko for å forfryses).
PIE og proto-uralsk deler flere fundamentale ord, blant annet «vann» og «navn». Dessuten hadde de felles pronomina (ord som «jeg», «han», «hvem», «hva» osv.) og samme endelse på sine subjektiv. Dette er likheter som vanskelig skapes ved at de har «lånt» av hverandre, men mer sannsynlig er det at de begge har oppstått fra et enda eldre felles språk. Kanskje et språk som ble snakket av mammutjegernes forfedre?
Vi vet også at tidlig finsk-ugrisk (F-U) lånte en del ord fra tidlig indo-iransk (tidlig I-I). Her følger er utvalg: «asura» = herre, gud (tidlig I-I) -> «asera» (i F-U); «medu» = honning (tidlig I-I) -> «mete» (i F-U); «cekro» = hjul (tidlig I-I) -> «kekrä» (i F-U); «arya» (tidlig I-I) = arier -> «orja» (i tidlig samisk). Dette ordet har senere gitt ordet «oarji» = sydvest og «arjel» = sørlenning. På finsk, komisk og udmurtisk ble «arya» roten til ordet for «trell».
Tidspunktet for når et ord ble lånt fra ariske språk til proto-uralske språk kan ses på ordets struktur. PIE-ordet for gris var «*porkos» (sammenlign med latinske «porcus», engelske «porc»); hadde det blitt lånt fra PIE til proto-uralsk så hadde k-en sannsynligvis forblitt en hard k-lyd. I stedet har k-lyden blitt til en myk s-lyd i finske «porsas» = grisunge, hvilket tyder på at ordet ikke har blitt lånt fra PIE, men fra et satem-språk, type tidlig iransk.
Kaukasiske språk
I Kaukasus finnes følgende fem språkgrupper: nordvestkaukasisk, nordøstkaukasisk, sørkaukasisk (også kalt kartvelsk), indo-europeisk og altaisk. De tre førstnevnte språkgruppene er innfødte og betegnes med samlebegrepet «kaukasiske språk» og har elleve millioner talere.
Den nordvestkaukasiske språkgruppen domineres av tsjerkesserne, som er det mest høyreiste, og i hår- og øyenfarge mørkeste folket i Kaukasus (se Coon). Ved den russiske erobringen av Kaukasus flyttet mange tsjerkessere sørover og i dag bor noen millioner tsjerkessere i Tyrkia; knapt en million er igjen i Kaukasus. Tsjerkesserne er kjent for sin skjønnhet, som til dels kommer av deres lyse hud. Osmanene og andre muslimer kjøpte tsjerkessiske kvinner som sexslaver helt til det Osmanske rike gikk i graven.
Det største nordøstkaukasiske språket er tsjetsjensk. Tsjetsjenerne har gjort seg kjent for sitt krigerske temperament og blodige familiefeider. Sørkaukasiske språk snakkes av fem millioner, hvorav georgisk med sine fire millioner talere er størst. Georgerne sammen med de indoeuropeiske ossetierne er de blondeste i Kaukasus (se Coon). PIE hadde kontakt med tidlig sørkaukastisk.
I nordvestre Kaukasus fantes det rundt 3700–3000 f.Kr. en avansert kultur som kalles for Maikopkulturen, og det var muligens via dette folket (vi bruker den arkeologiske benevningen «kultur» synonymt med «folk») som PIE fikk kontakt med kaukastiske språk. Koblingen mellom PIE og kaukastisk er dog ikke like sterk som koblingen mellom PIE og proto-uralsk. Sørkaukastisk og PIE har dog en del fonetiske og grammatiske likheter. Et tegn på tidlig folkeblanding?
En generell lov for språk er at jo mer «komplekse» de er, desto mindre erobringshistorie skjules i språkets historie. Engelsk, eksempelvis, har relativt enkle verbformer til å være et IE-språk. Det kan man si kommer av at da angelsakserne erobret det keltiske Britannia så lærte de gjenværende kelterne seg ikke ordentlig angelsaksisk, men en forenklet variant. Deretter kom vikinger og de vikingættede normannerne til England og språket ble ytterligere forenklet. Kaukasus er fjellrikt og derfor vanskelig å erobre, spesielt for de ridende krigerne som trengte stepper og gress. Så til tross for at Kaukasus var omringet av IE-språk, først i nord og deretter i tusener av år også i sør, så har de komplekse kaukasiske språkene og deres kultur overlevd. Det forrige århundrets mest kjente sørkaukasiere er angivelig Stalin og hans andremann Lavrentij Berija, som ledet NKVD under Stalin.
/Johan Persson
Les også:
