RASEHISTORIE Johan Persson presenterer her den tredje artikkelen i en serie på ni artikler om genetikk, europeisk forhistorie og den ariske rasens utvikling.
Jeg kommer til å bruke benevningen «arier» parallelt med «indoeuropeer» (IE), dels for at det er kortere, dels for at det skaper en viss mystikk. Ordet arier kommer fra at forfatterne av de eldste religiøse verkene på sanskrit og iransk, «Rigveda» respektivt «Avesta», kalte seg for «ariere». Iranske og indiske ariere kommer vi å benevne med samlebegrepet «indoariere»
Arierne ga seg ivei i alle retninger fra sitt urhjem nord for Svartehavet. I flere ekspansjonsbølger svellet de ut over det eurasiske kontinentet. Den første, kanskje allerede så tidlig som rundt 4000 f.Kr., gikk mot Donau og Balkan. I de to og et halvt tusen årene som fulgte denne første bølgen så dukket arierne opp i hele Europa og store deler av Asia: i Sentralasia, ved Jenisej-elven langt inne i Sibir, ved grensen til Kina, i Tyrkia og Midtøsten og på det indiske subkontinentet. De drev sitt buskap over Eurasias stepper og kvad epos om hvordan de felte sine fiender og vant evig ære.
De forskjellige invasjonene endte med å blandes opp med, eller utrydde, ulike folk. I senere artikler tenkte jeg å gå nærmere inn på de forskjellige ekspansjonene. Først vil jeg dog presentere det vi i dag vet om ur-indoeuropeerne, som vanligvis kalles for proto-indoeuropeerne (PIE).
Kulturelle artefakter
«Å drive buskap», frasen som jeg brukte aldeles nylig, stammer fra de tidlige arierne og finnes den dag i dag i diverse indoeuropeiske språk (IE-språk), fra Irland i nordvest til India og Sri Lanka i sørøst. PIE var et dyreholdende og krigersk folk, som dyreholdere så ofte har vært gjennom historien. Buskap ble røvet fra naboene og rikdom ble målt i størrelsen på flokken, altså i husdyr, noe som fremgår i disse berømte strofene fra Håvamål:
Døyr fe;
døyr frendar;
døyr sjølv det same.
Eg veit eitt
som aldri døyr,
dom um daudan kvar.
Men husdyr, eller buskap, er en forgjengelig rikdom. I et vers fra det indiske verket «Rigveda» som oppfordrer til gavmildhet, poengteres det at man må passe på mens sjansen fortsatt er der (fritt oversatt av Frihetskamp): «Rikdom kommer til den ene, deretter til den andre, og ruller evig videre, som hjulene på en kjerre.»
Selv om rikdom går tapt og livet renner ut av timeglasset, så varer minnet av en modig mann. Et annet stående uttrykk, som finnes hos så vel Homer som hos indoarierne, er «udødelig ære», det Akilles valgte fremfor et rolig og stille liv. Akilles fikk sin skjebne avslørt for seg: han kunne enten forlate beleiringen av Troja, reise hjem, leve et godt liv og dø en gammel mann, eller bli værende og dø ung, men vinne udødelig ære.
Det talte ordet var utrolig viktig. Ordet skapte både poesien og eden. Poetens hyllest var krigerens vei til udødelighet.
I Wagners opera «Valkyrien», andre del av tetralogien «Nibelungens ring», åpenbarer valkyrien Brünnhilde seg for Siegmund før en kamp, hvilket valkyriene kun gjorde for de som ventet døden på slagmarken. Likevel nekter Siegmund å flykte; han blir værende og dør heltedøden fra et spyd, i en kamp for å beskytte sin kvinne. Nibelungens ring er basert på Nibelungensangen, som i sin tur bygger på legender og fortellinger fra urgamle tider. Når all fakta er glemt, overlever legenden.
Ettersom mennesket er bevisst sin egen dødelighet så kan han unngå å skue livets tragedie: at det er kort, lunefullt og forgjengelig. Arierens svar på denne tragedien var å overleve gjennom sønner, dåder og evig ære. Er det er svar på tragedien i dag? Det er i år 119 år siden Verner von Heidenstam skrev dette dagsaktuelle verset:
Det är bättre av en hämnare nås
än till intet se åren förrinna,
det är bättre att hela vårt folk förgås
och gårdar och städer brinna.
Det är stoltare våga sitt tärningskast,
än tyna med slocknande låge.
Det är skönare lyss till en sträng, som brast,
än att aldrig spänna en båge.Vers tre fra diktet «Åkallan och löfte».
Denne innstillingen står i sterk kontrast til «Det gamle testamentet» hvor menn som har Guds gunst får forlenget liv på jorden, altså en materiell belønning.
Poesi
Den australske arkeologen Gordon Childe var mannen som i 1923 innførte uttrykket «neolithic revolution» om jordbrukets oppkomst og ekspansjon. «Neolithic» ble brukt allerede i 1865 som benevning på den yngre steinalderen, og Childe, som var marxist, slo dette sammen med «revolusjon», ettersom jordbruket i marxistisk terminologi revolusjonerte (mat)produksjonen. I sin bok «The Aryans» fra 1926 skriver Childe:
Poesi i hvilket en metrisk [versemål] struktur kombineres med vellydende ord for å uttrykke vakre ideer virker særdeles arisk; Semittisk poesi, for eksempel, bygger ikke på regelmessig metrisk struktur basert på et gitt antall stavelser i versene. Likheten i metrikk i de hinduistiske Vedaene, de iranske Gâthâene [hymner skrevet av Zarathustra] og den greske lyrikken, tillater oss til og med å antyde en form av felles versetradisjon arvet fra en tidligere epoke.
Oppdagelsen
At persisk, indiske sanskrit og disse gamle språkenes derivat var beslektet med europeiske språk begynte å anes allerede på 1600-tallet av hollenderen Marcus Zuerius van Boxhorn. Ideen ble videre spunnet på av franskmannen Gaston-Laurent Coeurdoux på første halvdel av 1700-tallet. Det er dog Sir William Jones’ presentasjon til et selskap lærde kolonialmenn i India i 1786 som man pleier se på som startskuddet for teorien om indoeuropeiske språk. Jones listet ut at sanskrit hørte sammen med latin og gresk. Jones var for øvrig en sann polyglot. Han kunne walisisk (kymrisk) fra barndommen av, og foruten et stort antall levende europeiske språk var han også en stor kjenner av gotisk og persisk.
Skandinavere har alltid vært store systematikere. Foruten Linné og hans taksonomi kan vi skryte av menn som Christian Jürgensen Thomsen som arrangerte arkeologien i stein-, bronse- og jernalder eller hans landsmann Rasmus Rask, språkvitenskapens far, som på tidlig 1800-tallet systematisk betraktet grammatikk- og lydlikheter mellom språk og formulerte det som har kommet til å kalles for Grimms lov. Jeg skal her ikke gå i detalj på Grimms lov, men nøyer meg med et par belysende eksempler på hvordan loven forklarer lydskridning (lydforandring) fra proto-indoeuropeisk til germansk.
Ord som på latin begynner på q og c (c uttales som k på eldre latin) har på germansk blitt til h. Eksempelvis «quod» ble på engelsk «what» og svensk «hvad». Senere ble h-en selvfølgelig stum, og svenskene sier ikke «hvad» i dag, men «vad». Derimot hos en del engelsktalende, for eksempel Jared Taylor, kan man enda høre h-en når han sier «What is white privilege, and what does it mean?». Latinske «canis» ble på svensk «hund», og «corde» ble «hjärta».
Grimms lov viser også at g ble til k. Greske «gyne» ble på norrønt «kona» og moderne svensk til «kvinna»; latinske «agros» ble til «åker». Ph ble til b; greske «phero» ble svenske «bära», «phrater» ble til «bror». P ble til f; latinske «piscis» ble til «fisk», «pes» ble «fot», «pater» ble til «fader», «pacu» til «fä» og så videre.
Videre ble d til t. Latinske «decem» og greske «deka» har på svensk blitt «tio». Slår vi nå sammen tre av disse lydforandringene, c til h; p til f; og t til d, så ser vi hvordan latinske «caput» ble til «huvud» (tidligere «hufvud») på svensk.
Germansk har hatt en relativt kraftig lydforandring sammenliknet med øvrige IE-språk i Europa, hvilket skulle kunne tolkes som et tegn på at folket som bodde her før arierne kom påvirket det innkommende språkets uttale relativt mye.
Den, fra et systematisk synspunkt, viktigste lydforandringen i ariske språk er at en del ariere begynte å uttale den første k-en i ord som en s-lyd. Ordet for hundre, «k’mtom» på PIE ble ganske likt i den ene språkgruppen, «kentum», men ble forandret til «satem» i den andre. Kentum-språk er alle germanske, romanske og keltiske språk, samt gresk og tokarisk. Så kentum-språkene, bortsett fra tokarisk, er alle sammen vestlige språk.
Baltiske, slaviske (baltoslaviske) og indoiranske språk er satem. Lingvistene er ikke overens om hvorvidt albansk og armensk er kentum eller satem. De er heller ikke overrens om de utdødde språkene thrakisk, dakisk eller illyrisk.
De anatoliske språkene, som jeg vil snakke om i en kommende artikkel, forgreinet seg sannsynligvis fra den ariske språkstammen aller først, allerede før lydforandringen fra kentum til satem skjedde.
Svensk, som er et germansk språk, tilhører altså kentum-grenen, men der har k-en i kentum blitt til h, hundre. Hvordan vet vi da at kentum er originaluttalelsen og at det er satem som er den forandrede formen? Det er mer sannsynlig at en hard lyd (k) blir til en myk lyd (s) enn det omvendte. Vi vet at denne lydforandringen har skjedd flere ganger. Latinske «centum» (med «hard» c) har blitt til franske «cent» (hvor c uttales som s). (I ord fra middelalderfransk hvor c følges av hard vokal så forble uttalen av c-en hard, slik som hvordan franske «côte» uttales med en k-lyd (côte = kunst og kommer av latinske «costa»)).
Jeg skal dog understreke at inndelingen i satem og kentum bare er fonetisk. Gjennom grammatiske og vokabulare grensedragninger deles språkene inn på andre måter. Childe skriver i sin bok «The Aryans» at gresk og sanskrit har verbsystemer som er mer like hverandre enn gresk og latin, til tross for at de to siste begge er kentum-språk.
Språkvitenskapen ble altså formalisert av dansken Rask og på 1800-tallet klarte lingvister, spesielt tyskere, å rekonstruere opp til 2 000 ord fra PIE-språket ved å sammenlikne de forskjellige indoeuropeiske språkene og dra lydforandringslovene «baklengs». Den tyske lingvisten August Schleicher skrev til og med en kort fortelling på PIE. Schleicher ordnet språk og språkfamilier omtrent som Linnés taksonomi. Ved å tegne språktrær kunne han kartlegge slektskap mellom språk og gjette når språkgrupper skilte seg fra hverandre.
Årsaken til at man overhodet kan gjenskape ord fra et over fem tusen år gammelt språk er at de vanligste ordene i et språk forandres lite. Et tydelig eksempel på dette er engelsk, et språk hvis omtrent halvparten av ordene kommer fra romanske språk, spesielt fra fransk gjennom normannernes invasjon. Av de vanligste 200 ordene i språket er dog kun omtrent 4 prosent låneord fra romanske språk, hvilket gjør at engelsk tross alt har bevart sin germanske karakter.
/Johan Persson
Les også:
