INTERVJU Simon Lindberg ble intervjuet av Motståndsrörelsen.se om organisasjonen og seg selv i forbindelse med årets riksdagsvalg.
Simon Lindberg, vil du starte med å gi en kort presentasjon av deg selv?
Jeg er firebarnsfar bosatt i Grängesberg i Ludvika kommune. Jeg har vært involvert i den nasjonale kampen gjennom hele mitt voksne liv og i de fleste tenårene. Siden 2015 har jeg vært leder for Den nordiske motstandsbevegelsen.
Den nordiske motstandsbevegelsen stiller i år til riksdagsvalg og til kommunestyrevalg i fire kommuner. Hvilke valg stiller du opp i?
Jeg stiller ikke i noen kommune, kun i riksdagsvalget. Der er jeg førstenavnet til Den nordiske motstandsbevegelsen.
Hva er Motstandsbevegelsens kjernesaker i valget?
Våre viktigste saker i høstens valg er den stadig aktuelle, og over tid enda mer alarmerende, saken om innvandring og repatriering, det nesten like alvorlige temaet om miljø og natur, samt det ekstremt aktuelle uavhengighetsspørsmålet i forbindelse med Covid-19 og Ukraina-krigen.
Innvandringen av rasefremmede må stoppes og en omfattende repatriering må starte så snart som mulig – hvis dette ikke gjøres, vil ingen andre politiske saker ha betydning i det hele tatt da vårt folk vil bli biologisk utryddet gjennom det pågående folkeutbyttet.
Når det gjelder miljø og natur er den generelle debatten ekstremt skjev og vinklet til fordel for storbedrifter ved at den fokuserer 100% kun på global oppvarming og at «løsningen» ofte ligger i at privatpersoner forbruker enda mer (elbiler, m.m.). I stedet velger vi å fokusere på mye viktigere saker for naturen vår, som miljøforringelse, utnyttelse og den pågående utryddelsen av jordens biologiske mangfold.
Når det gjelder uavhengighet, synes jeg vi tydelig ser at Sverige og de nordiske landene er totalt avhengig av import fra andre folk og land, selv om vi faktisk ville kunne produsere nesten alt vi trenger selv. Vi blir enda mer avhengige av andre ved å søke til NATOs krigsallianse. Den nordiske motstandsbevegelsen ønsker i stedet å skape en nasjon med en selvforsyningsgrad på over 100% som også er fri fra alle anti-folkelige allianser.
Er det etter din mening mulig å rangere disse kjernespørsmålene etter graden av bekymring for Motstandsbevegelsen? Kanskje rekkefølgen du nettopp nevnte dem i gir et hint?
Så immigrasjon og repatriering er og vil, så lenge problemet ikke er løst, være det viktigste problemet, da det er det som er mest akutt, og så er det som sagt ingen andre saker i verden som betyr noe i det hele tatt hvis rasen vår ikke lenger finnes.
Når det gjelder de andre, er miljø og natur det viktigste i den grad at vi ikke har mye for noen selvstendighet dersom naturen og kloden dør ut, men uavhengighetsspørsmålet er i stedet mer aktuelt. For eksempel kan NATO-medlemskap fortsatt forhindres med massive folkelige protester; å stoppe miljøforringelse og helbrede naturen er en mye mer omfattende prosess.
Er du politiker?
Jeg er politisk interessert, men jeg ser absolutt ikke på meg selv som en politiker, nei. Snarere en aktivist eller kanskje til og med en kjemper. Jeg er ikke involvert i den nasjonale kampen fordi det gagner meg, tvert imot, det har kostet meg mange personlige ofre opp gjennom årene og jeg er nok så langt fra populistisk som man kan komme. I stedet står jeg opp for det som er rett og riktig og sier det som må sies og dette uansett hva massene mener om det eller hva det koster meg.
Vil en senator i det frigjorte Norden kalle seg «politiker»? Er ordet konsumert av maktmisbrukere eller tror du det kan gjenerobres?
Jeg tror helt klart at betydningen av ord kan endre seg over tid. Det er en konstant kamp om ordene i samfunnet hvor vi for eksempel tydelig kan se at ord som «demokrati» eller «rasist» har endret betydningen kraftig på bare noen få tiår. Selvfølgelig kan konseptene endre seg igjen i en annen retning. Av samme grunn vokter vi oss også mot ord som «propaganda», «radikal», «nasjonalsosialist», «revolusjonær» og så videre fordi vi ikke aksepterer å miste disse ordene til etablissementet. Politiker er ikke et slikt ord vi har visst at det er viktig å kjempe for, men kanskje det blir det i fremtiden, hvem vet?!
Hva kjennetegner en god leder?
Selvfølgelig må en leder kunne delegere oppgaver og motivere sine underordnede, men for å svare på noe kanskje i det minste litt mer unikt og interessant, tror jeg en viktig egenskap ved en god leder er at han aldri skal sitte på en høy hest og aldri være for flott for noe som må gjøres.
En leder som aldri er på gata selv kan ikke kreve at de underordnede skal være det, en leder som er for flott til å klistre klistremerker eller spraye med stensiler kan ikke kreve at noen andre gjør det, en leder som ikke kan ta tak i kost etter en forelesning eller å stå på kjøkkenet kan aldri forvente at andre vil ta på seg denne oppgaven. Da ville det selvsagt vært enormt sløseri med ressurser og slett ikke bra om lederen for denne saken viet seg til alt dette i stedet for de virkelig viktige tingene som bare må fungere fra ledelsens side, men poenget mitt er at hvis den prøver, må en god leder også kunne gjennomføre alt som alle andre gjør.
En god leder tar ledelsen for sine menn og sover blant dem på liggeunderlag i brakkene, men gir avkall på begge deler dersom det er større behov for ledelse andre steder.
Den nordiske motstandsbevegelsen har ledere på flere forskjellige nivåer. Hvordan tilsettes ledere i bevegelsen? Hvordan sikrer vi at vi tilsetter rett personer?
De tilsettes 100% basert på en kombinasjon av kompetanse og bevist lojalitet. Kompetanse er vel ganske åpenbart, men viktigheten av lojalitet i en opposisjonell organisasjon kan ikke understrekes nok. Hvor kompetent du enn er på ditt område så vil den kompetansen være ganske verdiløs om du ikke står rakrygget når det stormer som verst rundt deg. Å tilsette utestede sjefer kun basert på kompetanse kan være ekstremt kontraproduktivt. Samtidig vil vi selvklart heller ikke at folk får ansvarsposisjoner kun basert på lojalitet som en slags nepotisme – nei, mottoet «rett mann på rett plass» må likevel alltid være veiledende.
Egentlig kan man vel bare med tidens gang være helt sikker på at man har tilsatt rett personer. Man kan iblant tro at man har tatt rett valg, eller at det ikke finnes noe rett valg, men at man har tatt det beste valget etter forutsetningene, men at det senere viser seg å være helt feil.
Mer praktisk har hver leder ansvar for å tilsette lederstillinger under seg, men med dialog om prosessen med både underordnede og overordnede.
Har det noen gang skjedd at du har endret mening i en politisk sak? Fortell i så fall!
Jeg vet faktisk ikke om det har hendt at jeg har endret mening i noen viktig politisk sak, men det er saker som har fått andre nyanser rundt, innsett viktigheten av eller tvert imot har kommet frem til at ikke er så viktig i alle fall.
Et slikt spørsmål er at jeg sannsynligvis var mer konspiratorisk tidligere. Da trodde jeg nok i større grad mer på virkelig hemmelige samfunn som tok detaljerte beslutninger om ting og aktivt prøvde å utrydde oss. Jeg sier ikke at det ikke finnes slike ondsinnede organisasjoner i disse dager, men jeg har forstått at det handler mye mer om økonomiske interesser og nepotisme enn det ville vært bevisst og planlagt ondskap (annet enn så mye ondskap som jo økonomiske interesser og nepotisme uansett kan utgjøre for de som kommer i veien).
Siden den gang har den nordiske saken blitt betydelig viktigere med årene. Som ungdom var man nok noe mer nasjonalist og Sverigevenn. I dag forstår jeg at Sverige og svenskene er totalt tapt hvis vi ikke slår oss sammen til et større fellesskap med våre broderfolk slik at vi virkelig kan være uavhengige av stormaktene i både øst og vest.
Er det noe spesielt tilfelle i løpet av din «politiske karriere» da du følte ekstra stor entusiasme for det som er oppnådd i kampen og for fremtiden?
Absolutt, det skjer kontinuerlig hver måned at det skjer noe ekstraordinært som gjør at man øker kampmotivasjonen. Enkelteksempler på enorm offervilje blant våre medlemmer og aktivister eller solskinnshistorier fra gaten eller andre steder hvor vi har fått bekreftet vår popularitet blant folk som tidligere ikke engang visste om oss.
Skal jeg ta litt større og rent konkrete eksempler, var jeg ekstremt glad for at vi som den første nasjonale organisasjonen i moderne tid kunne gjennomføre demonstrasjoner i mer enn én by, og da jeg først ble kåret til en av verdens farligste individer. Dessuten, da vi tok over bysentrumene i København og Reykjavik for første gang, var det veldig hyggelig. Alt dette var en energiforsterker uten like!
Hver måned skjer det noe ekstraordinært som får en til å øke kampmotivasjonen.
Er det noe spesielt tilfelle i løpet av din «politiske karriere» da du følte deg skuffet og kanskje opplevde at entusiasmen for fremtiden ble nappet i kanten?
Det er selvfølgelig ekstremt trist hver gang noen blir offer for latskapens fristelser og forlater kampen, og det er spesielt trist når disse frafalne viser seg å være helt andre og mye verre mennesker enn de utga seg for å være, slik at de også forråder organisasjonen og deres tidligere kamerater.
Det har vært noen stikk i ryggen opp gjennom årene, men jeg vil for det første si at det ikke akkurat er noe rart så hardt som systemet prøver å motarbeide oss og for det andre vil jeg si at skuffelsen som har oppstått alltid bare er for øyeblikket. På sikt blir du styrket og blir et bedre menneske selv av disse midlertidige tilbakeslagene.
Finnes det noen generelle råd å gi til den motløse nasjonalisten som er skuffet over hva kampen har å by på for øyeblikket, men som kanskje lover å komme tilbake når det virkelig begynner å «bli hett» på alvor?
Det handler om å prøve å fokusere på de positive sidene i stedet for de negative og ikke gjøre det perfekte til det godes fiende. Mest sannsynlig vil det aldri være en situasjon eller en organisasjon som blir sett på som eksemplarisk basert på din individuelle tilnærming, men organisasjon handler nettopp om å kunne gå bort fra denne egosentriske tilnærmingen og i stedet slå seg sammen med andre for en høyere sak. Da kan det kreve at du virkelig legger vekt på det gode i stedet for det mulig negative og at du ser etter det alternativet som oppleves best av de eksisterende i stedet for å lete etter det uoppnåelige feilfrie. Det er mye optimisme og hvite piller å ta del i kontinuerlig i vår kamp om du bare velger å se dem.
Så er det, som jeg sa tidligere, viktigheten av lojalitet. Selvfølgelig kan du ikke komme ut av ingensteds i en skarp situasjon og tro at du vil få selvtillit. Det er i den nåværende fasen av kampen vi virkelig har mulighet til å teste våre evner og at folk kan vise hva de står for under brannøvelsene slik at vi har dette klart for oss uten tvil når det virkelig brenner.
Det finnes mye optimisme og hvite piller å ta del av på kontinuerlig basis i vår kamp om du bare velger å se dem.
Du fortalte at du er familiemann. Hvordan synes du det fungerer for deg å kombinere familieliv, yrkesliv og ditt politiske engasjement?
Så godt som alle mennesker, uansett hvem du spør og hvilken situasjon de er i, snakker om å legge livets puslespill. Det er nok det samme for noen i min situasjon, kanskje bare med noen flere puslespillbrikker. Alt du gjør eller ikke gjør i livet handler om prioriteringer og jeg tror at en viktig del av løsningen faktisk handler mest om å få gode rutiner rundt ting.
Har du stilt til valg for noen annen organisasjon enn Den nordiske motstandsbevegelsen?
Ja, i 2006 stilte jeg på Riksdagslista og i Kristianstads kommunevalg for det nå nedlagte partiet Nasjonalsosialistisk Front, NSF.
Hvordan vil du kort beskrive forskjellen, dels mellom NSF og Den nordiske motstandsbevegelsen som kamporganisasjoner, dels din egen rolle innenfor hver organisasjon?
Jeg kjempet helhjertet for NSF i de ti årene jeg var medlem og jeg likte partiet veldig godt, så det er virkelig ikke min mening at noen skal ta det ille opp, men i bakspeilet kan jeg likevel si at NSF ikke var like moden, ikke så dypt forankret som Motstandsbevegelsen er. Jeg pleier å si at NSF var mer nasjonalsosialister på papiret, mens Motstandsbevegelsen er nasjonalsosialistisk i bein, marg og sjel. NSF var mer politisk og Motstandsbevegelsen mer ideologisk.
Min egen rolle er ganske annerledes. I NSF var jeg fylkesleder og hadde ansvar for kamparbeidet i Skåne, nå i Motstandsbevegelsen er jeg øverste leder for hele den nordiske organisasjonen med alle dens underliggende grener og arbeidsområder. Kanskje litt som å være site manager for et lokalt selskap som er en del av en større kjede eller være administrerende direktør i hele konsernet.
Det kommer frem i partiprogrammet «Vår vei» at Den nordiske motstandsbevegelsen er «en revolusjonær kamporganisasjon». Hva er grunnen til at en slik stiller i et riksdagsvalg arrangert i et liberalt demokrati?
Vi jobber veldig intensivt med propagandaarbeid året rundt – valgår eller ei, men fremfor alt vil valgdeltakelse være en veldig tydelig og konkret investering i en tid hvor vanlige folk er mye mer mottakelige for politikk enn de ellers er. Det gir oss også legitimitet blant visse grupper mennesker som ellers har vanskelig for å forstå hva vi mener når vi sier at vi kjemper for å ta makten i Norden.
Vi har ingen illusjoner om at vi vil vinne i noe riksdagsvalg så lenge systemet er rigget slik det er i dag, men vi tror at valgkampen gir oss en utmerket plattform for å føre vårt budskap fra og gir oss også en mulighet til å styrkes fremfor alt lokalt der vi også stiller i kommunevalget.
Kunne vi da, til tross for unormal motarbeidelse fra etablissementet med alt fra medieløgner til stengte bankkontoer og andre former for mer direkte valgfusk, klare å presse inn et mandat et sted, ville det selvsagt vært fantastisk moro og gitt oss en annen plattform å føre ut vårt budskap fra, men uansett vil valgkampen vår styrke organisasjonen.
Når i organisasjonens historie ble beslutningen tatt om å danne en parlamentarisk gren av Motstandsbevegelsen?
Når vedtaket ble fattet er jeg egentlig noe usikker på da jeg selv ikke var med i riksledelsen på det tidspunktet, men høsten 2014 ble vedtaket kunngjort i alle fall og i 2015 ble det formelt dannet et parti da innsamlingen av signaturer var klar.
Fire år siden sist
I 2018 stilte Motstandsbevegelsen til riksdagsvalget og til kommunestyrevalget i tre kommuner. Hvilke lærdommer tror du det er å lære av den erfaringen?
Oi, det er mange ting vi har lært av valget som vi har kommunisert internt og nå praktiserer erfaringene våre rundt i årets valgkamp, men hvis det er noe jeg for øyeblikket ønsker å fortelle om offentlig, så vet jeg vel egentlig ikke. Mer fokus lokalt og mindre nasjonalt kan godt være en slik ting kan jeg si og mer kvalitet enn kvantitet når det kommer til propaganda kan være en annen.
Hvordan tror du samfunnet har endret seg i løpet av disse årene?
Det mest åpenbare er at flerkulturen har spredt seg enda mer. Mange byer det var håp for i 2018 er i dag stort sett tapt. Mange småsteder som den gang var etnisk homogene har i dag en økende andel av rasefremmede.
Det har også blitt stadig tydeligere, for eksempel med Covid-19-reisestriksjonene, de nye terrorlovene, forbudshetsen mot oss og NATO-søknaden, at dagens såkalte demokrati faktisk er totalitært til fingerspissene, men at det fortsatt prøver å opprettholde illusjonen om en slags frihet for folket.
I takt med disse to negative tingene har imidlertid i hvert fall noen grupper av folket også blitt mer mottakelige for radikale politiske alternativer og kunnskapen om at endring er nødvendig, noe som selvsagt er veldig positivt for våre muligheter til å nå frem.
En vesentlig endring er graden av sensur på ulike plattformer. Under forrige valgkamp ble det for eksempel vist filmer fra Motstandsbevegelsens offentlige aktiviteter på YouTube og Nordisk Radios podkaster var tilgjengelig på Spreaker-plattformen. Det gjør de ikke lenger. Vil denne utviklingen eskalere eller til og med snu i fremtiden tror du? Er det en situasjon der bygging av egne plattformer begynner å trumfe gjentatte plattformendringer?
Dessverre tror jeg vi må satse fullt og helt på at det kommer en dag da vi ikke får lov til å være på internett i det hele tatt – da vi ikke en gang vil ha mulighet til å ha et domene på nettet. Dette er en av mange grunner til at det er så utrolig viktig at vi alltid og med alt vi gjør lener oss mot gateaktivisme som kjernen i virksomheten vår og ikke omvendt. Når vi først er fjernet fra internett, eller for den saks skyld når internett stenges helt ned som følge av terror eller krigføring, så starter vi ikke fra begynnelsen men har godt innarbeidede rutiner og høy kompetanse.
Egne plattformer er noe vi har begynt å jobbe mer og mer med, problemet er at de ikke når så mange i det hele tatt. Youtube, Facebook, Google og flere har et enormt monopol på sine respektive markeder.
Hvordan synes du Motstandsbevegelsen og (vilkårene for) vår kamp har utviklet seg i perioden siden forrige valg? Løgnpressen, sikkerhetspolitiet og etterretningstjenesten hevder at vi «har blitt svekket av avhopp og splittelser». Samtidig ser sterke krefter på oss som en så stor trussel mot dagens system at de ønsker å få et organisasjonsforbud for enhver pris. Hva er egentlig sant her?
Sannheten er at vi både har blitt styrket og svekket på samme tid. Vi hadde flere medlemmer i 2018 enn vi har i dag, og vi drev mer kvantitativ utadrettet aktivisme. Samtidig har imidlertid organisasjonens ledelse og indre kjerne blitt betydelig sterkere og vi har drevet mer intern aktivisme som kampsporttrening, sosiale aktiviteter og studiesirkler enn vi gjorde da.
Når det er sagt, utgjør vi utvilsomt en større trussel mot systemet i dag enn vi gjorde i 2018. Medlemmer kommer og går i bølger avhengig av ulike omstendigheter, slik har det alltid vært og slik vil det alltid være stort sett hva vi enn gjør med det. Derfor er det mye viktigere at ledelsen er sterk og kjernen stabil slik at vi har best mulig forutsetninger neste gang vi får en sterk pågang av medlemmer.
Den dagen skiten virkelig treffer viften på riktig vil vi ha mye større behov for en god struktur og lojale sammensveisede kamerater enn å kunne lokke x antall folk til valglokalene eller til og med til en demonstrasjon – med det mener jeg ikke at sistnevnte er uinteressant, bare at førstnevnte er enda viktigere.
Når det er sagt, utgjør vi utvilsomt en større trussel mot systemet i dag enn vi gjorde i 2018.
Filosofi og steget inn i fremtiden
Motstandsbevegelsen ønsker å innføre demokrati og forfekter for eksempel folkeavstemninger, samtidig som vi også understreker viktigheten av et sterkt lederskap. Hvordan henger disse prinsippene sammen?
De passer faktisk veldig bra sammen og er faktisk ganske like hvordan det så ut i det opprinnelige demokratiet i antikkens Hellas.
For det første tror vi at menneskene selv, betydelig bedre enn noen andre, kan ta de beste avgjørelsene når det kommer til hverdagslige ting som påvirker dem lokalt i deres daglige liv. Vi vet imidlertid at i virkelig viktige saker som angår nasjonens overlevelse, frihet og utvikling, ville det fungere mye bedre med en autoritær og tydelig ledelse som kan ta de nødvendige beslutninger uten unødvendig byråkrati og parlamentarisk krangling.
For det andre tror vi på ansvarsprinsippet, med en leder som er svært synlig og tar ansvar for sine beslutninger og at et sunt og opplyst folk i et samfunn som har mangfoldige medier også må ha mulighet til å si opp sine ledere dersom de ikke skulle vise seg å være kompetent nok. Vi ønsker å gi denne makten til folket både med et mistillitsvotum og at de kan beholde sine tjenestevåpen fra militærtjenesten i sine egne hjem.
I dagens Sverige har vi det motsatte av alt dette og det verste av alle sider. Et folk som er helt uten makt og karrierister til «ledere» som til tross for folkets maktesløshet, er lammet av byråkrati og gjemmer seg bak sine kolleger i stedet for å ta ansvar.
Hva må etter din mening Motstandsbevegelsen ha oppnådd for med rette å kunne betrakte årets valg(kamp) som en suksess – eller til og med som en seier?
Vi behøver å bli sett og hørt mer enn de andre partiene til tross for vår ekstreme ressursmessige underlegenhet og vi må ha blitt styrket lokalt i kommunene der vi stiller opp, gjennom nye medlemmer, verdifulle kontakter eller den generelle støtten.
«Jeg har lest ditt partiprogram «Vår vei» og synes det er programmet som passer best med mine synspunkter. Jeg har imidlertid tenkt å stemme på Sverigedemokraterna eller eventuelt Alternativ för Sverige, for dere kommer uansett ikke inn i Riksdagen, så jeg har ikke tenkt kaste bort min stemme på dere.» Hva svarer du?
At den eneste måten du mister din stemme på er ved å ikke stemme på oss!
Du kan starte med å si at Sverigedemokraterna får over en million stemmer, det spiller selvfølgelig ingen rolle for dem om du stemmer eller ikke. Stemmen din vil ikke påvirke deres være eller ikke være det minste. For oss partier utenfor Riksdagen er imidlertid hver eneste stemme synlig og gir resultater.
Systemet driter også fullstendig om du stemmer på Sverigedemokraterna eller ikke, i dag er de til og med en del av systemet, men de er ekstremt bekymret for at du skal stemme på oss selv om vi ikke kommer inn i noen Riksdag.
Så kan det selvsagt også sies at verken Sverigedemokraterna eller Alternativ för Sverige har det som skal til for å redde dette landet, selv om de ville fått flertall av stemmene ved valget (som de neppe får). Det har gått alt for langt til at kun politikere med annen farge på slipset skal klare å skape endring. Det kreves handlingskraftige menn og kvinner av folket. En fullskala revolusjon er nødvendig. Med din stemme på oss gir du den nordiske revolusjonen legitimitet!
Avslutningsvis kan det nevnes at Sverigedemokraterna har gitt klart uttrykk for at de vil forby Den nordiske motstandsbevegelsen. Ved å stemme på dem stemmer du for et forbud av oss – noe som i hvert fall kan sies å være ganske usmakelig om du nå faktisk liker vårt politiske program best.
Systemet driter også fullstendig om du stemmer på Sverigedemokraterna eller ikke, i dag er de til og med en del av systemet, men de er ekstremt bekymret for at du skal stemme på oss selv om vi ikke kommer inn i noen Riksdag.
Så oppsummert: Hvorfor skal man stemme på Den nordiske motstandsbevegelsen i årets valg?
Man bør stemme på oss fordi man forstår at det ikke er mulig å stemme bort problemene som finnes i Sverige i dag. Man velger Den nordiske motstandsbevegelsen fordi vi er det revolusjonære valget!
Takk Simon for din tid og dine detaljerte svar! Og lykke til i årets valg!
Preferansetest med raske spørsmål
Det var sant, en liten preferansetest også: Velg ett av to alternativer!
Gateaktivisme eller internettaktivisme?
Alle former for aktivisme fyller sin funksjon og utfyller hverandre, men om valget er det ene eller det andre vil det helt klart være gateaktivisme. Det er både morsomst og nyttigst!
Riksdagsdebatt eller innovativ aktivisme?
Innovativ aktivisme i Riksdagen!?
Kristianstad eller Grängesberg?
Det gamle Kristianstad slik det så ut da jeg vokste opp, det nåværende Grängesberg slik Kristianstad ser ut i dag.
Holde tale eller dele flyveblader?
Haha, holde tale, selvfølgelig! Men gudene vet at jeg virkelig har gjort min del av sistnevnte også.
Hardrock eller danseband?
Hardrock! Jeg er imidlertid ikke en fan av black metal som mange andre i organisasjonen.
Dataspill eller filmer?
Tidligere, da jeg hadde et enklere livspuslespill, ville svaret mitt selvfølgelig være dataspill, men i dag kan svaret være film ettersom det krever mindre.
Styrketrening eller løping?
Absolutt styrketrening!
Øl eller vin?
Øl, selvfølgelig!
Armhevinger eller markløft?
Selvfølgelig markløft!
Grillet eller husmannskost?
Jeg er veldig svak for grilling.
LCHF eller vegansk?
Ideologisk vegansk, smaksmessig og etter hva jeg tror er best for kroppen min: LCHF. I realiteten blir det derfor ingen av delene, men i stedet en fin blanding.
