Riksdagsbrannen i Berlin

HISTORIE Den 27. februar 1933 ble brannen på riksdagsbygningen i Berlin påtent. Opplysninger om at nasjonalsosialistene selv stod bak brannen, bygger på «bevis» fabrikkert av kommunister.

Ved nitiden den 27. februar 1933 fikk Berlins brannvesen en alarm om at riksdagsbygningen sto i brann. Riksdagsbygningen hadde blitt vesentlig ødelagt, og det var snart klart at brannen hadde blitt påtent. Politiet startet en jakt som førte til at den nederlandske kommunisten Marinus van der Lubbe ble arrestert.

I juli 1933 ble Marinus van der Lubbe og fire andre kommunister tiltalt, og i september ble rettssaken holdt i Høyesterett i Leipzig. En av de tiltalte var Ernst Torgler, leder av det tyske kommunistpartiet (KPD) og riksdagsmedlem. De øvrige var Georgi Dimitrov, Blagoi Popov, og Vassil Tanev, som alle tilhørte det bulgarske kommunistpartiet. De ble tiltalt for mordbrann og forsøk på å styrte regjeringen.

Rettssaken endte med at Marinus van der Lubbe ble funnet skyldig og dømt til døden. De fire øvrige kommunistene ble frifunnet. Dommeren Wilhelm Bürger understreket i dommen at han var overbevist om at det hadde skjedd en kommunistisk konspirasjon om å brenne ned riksdagsbygningen, men at det ikke fantes noen bevis, foruten van der Lubbe. I boken «Hitlers bordsamtaler» kommenterte kommenterte Adolf Hitler KPD-lederen Ernst Torgler: «Jeg er overbevist om at han var ansvarlig for riksdagsbrannen, men jeg kan ikke bevise det.»

En vanlig oppfatning som har blitt spredd i forskjellige dokumentarer om det nasjonalsosialistiske Tyskland, eller i annen media, er at nasjonalsosialistene selv skal ha stått bak brannen, blant annet ettersom den skulle kunne være en unnskyldning for å forby kommunistpartiet.

En som ikke delte denne oppfatningen var Ernst Hanfstaengel, som var en slags PR-mann for Hitler før han flyttet til USA og ble antinazist under Roosevelt. Hans bok «Den ukjente Hitler» var meget kritisk til Det tredje riket og dets fremtredende personer, spesielt Joseph Goebbels. Det var Hanfstaengel som varslet Goebbels om brannen, som på dette tidspunktet spiste middag med Hitler. Hanfstaengel skriver i boken:

I samme øyeblikk styrtet husholdersken, fru Wanda, inn i rommet. «Doktor Hanfstaengel», skrek hun, «riksdagsbygningen står i brann!». Jeg sprang ut av sengen og styrtet frem til vinduet som vendte ut mot torget. Og ganske riktig – den gigantiske bygningen stod i flammer. Jeg ringte umiddelbart til Goebbels: «Jeg må få snakke med herr Hitler umiddelbart», sa jeg andpustent. Goebbels lurte på hva som var galt og om det ikke var noe han kunne formidle. Til slutt mistet jeg tålmodigheten helt: «Fortell ham at riksdagsbygningen brenner!». Er dette ment å være en spøk, Hanfstaengel?», undret Goebbels kritisk.

Til saken hører at Hanfstaengel var en velkjent skøyer, og at han bare noen dager tidligere hadde ringt inn en tullesamtale. På grunn av dette trodde ikke Goebbels på ham og brydde seg heller ikke om å informere Hitler. Først etter at en annen person hadde ringt og bekreftet nyheten snakket Goebbels med Hitler og ringte så tilbake til Hanfstaengel for å få «klar beskjed om hva som har hendt». Deretter ringte Goebbels den lokale politistasjonen og da det var klart at riksdagsbygningen virkelig stod i brann dro de umiddelbart til plassen. Hanfstaengel, som mente at Goebbels var en «fullstendig løgnhals», skriver til tross for dette i sin bok: «Men om jeg noengang har hørt forargelse og mistroiskhet klinge absolutt ekte i en stemme, så var det definitivt i Goebbels’ stemme den kvelden».

Da den britiske historikeren David Irving fikk tak i Goebbels’ dagbøker i 1992, kom det frem at Goebbels hadde nevnt riksdagsbrannen. Irving skriver om dette i sin Goebbelsbiografi i kapittelet «The Big Lie»:

Etterpå hevdet verdenspressen at nazistene selv hadde startet brannen. Med forfatterens oppdagelse av Goebbels’ savnede dagbøker i Moskva kan denne versjonen endelig anses være tilbakevist. Han, Hitler og Göring var like sjokkerte av nyheten.

Joseph Goebbels skriver følgende i dagboken, med Irvings engelske oversettelse:

At nine P.M. Hitler and Auwi come over. Music and gossip. Then Hanfstaengl phones: says the Reichstag’s burning. What an imagination! But turns out to be true. Race straight down there with Hitler. The entire building a mass of flames. [We] go in. Göring follows. Papen, whose acquaintance I thus make, is also there. Thirty arson sites. Fires set by the com-munists. Göring rampant, Hitler raging, Papen clear-headed. The main assembly chamber a picture of devastation. So take action now! … To work! Hitler con-sults with Papen. We meet back at the Kaiserhof. Everybody beaming. This was the last straw. Now we’re well away. Culprit caught, a twenty-four year old Dutch communist.

I 2012 besvarte Irving på sin hjemmeside et spørsmål som han hadde fått om riksdagsbrannen på følgende måte:

Kommunistene fabrikkerte bevis for å kaste skylden fra sin mann Van der Lubbe som startet brannen. Goebbels’ dagbok som jeg fant i Moskva-arkivene i juni 1992 viser at han og Hitler ble forbauset over nyheten at bygningen brant. Den mest pålitelige utredningen av brannen ble gjort at Fritz Tobias som døde i år. Dette er hans bok The Reichstag Fire.

Den Vest-Tyske sosialdemokraten Fritz Tobias hadde tatt opp hendelsen i en serie artikler i Der Spiegel. Artiklene, som resulterte i flere angrep mot ham, ble senere til den meget detaljerte boken om riksdagsbrannen som ble utgitt i 1962 i Tyskland og på engelsk året etter. Fritz Tobias viser i boken at blant annet Willi Münzenberg, den ledende propagandisten for det tyske kommunistpartiet, i eksil utstedte en flom av falske dokumenter for å stille nasjonalsosialistene i dårlig lys. Münzenberg, som muligens var jøde, sendte kommunister verden over for å fortelle om sine «førstehåndsopplysninger» om det nasjonalsosialistiske Tyskland. Mange av disse feilaktige opplysningene og fabrikkerte bevisene hadde som hensikt å gi nasjonalsosialistene skylden for riksdagsbrannen.