HISTORIE Den 11. november 1965 erklærte Rhodesias hvite regjering landet selvstendig fra Storbritannia.
Etter andre verdenskrig ble de hvite styrene i europeiske kolonier avviklet; land etter land erklærte seg selvstendige. Denne utviklingen fant også sted i Rhodesia hvor den britiske regjeringen førte en antihvit politikk som til slutt var tenkt å ende med svart styre.
De politiske reformene som skulle bane veien til svart majoritetsstyre møtte dog på sterk motstand fra de hvite, som var sterke nok til å stå imot, til tross for at de bare utgjorde litt over 7 prosent av befolkningen. De hvite i Rhodesia følte seg forrådt av den britiske regjeringen i London og ble radikalisert.
Som et ledd i denne motstanden tok to hvite i Sør-Rhodesia, Winston Field og Ian Smith, initiativet til å danne Rhodesian Front i 1962. Rhodesian Front kan beskrives som et parti som kjempet for å forsvare det hvite styret og beholde og utvikle en segregert stat. I partiprogrammet hevdet de blant annet retten til enhver rase å beholde sin identitet.
I Rhodesia ble det brukt såkalt gradert stemmerett hvor blant annet høyere utdannelse og høy inntekt gav mer innflytelse enn lav utdannelse og fattigdom, hvilket gjorde det mulig for de hvite å beholde majoriteten i parlamentet. I slutten av 1962 vant Rhodesian Front valget i Sør-Rhodesia (som var en del av en større statsdannelse som også inkluderte Nord-Rhodesia og Nyasaland) og dannet regjering. Winston Field ble statsminister og Ian Smith ble visestatsminister og finansminister.
Ian Smith, som senere ble betydelig mer kjent enn Winston Field, hadde under andre verdenskrig tjenestegjort som britisk kamppilot. Han hadde blitt skutt ned i Italia i 1944 og i fem måneder levd som geriljasoldat bak tyskernes linjer til han til slutt klarte å ta seg tilbake til de alliertes linjer etter en 23 dagers lang marsj. Etter krigen returnerte han til Sør-Rhodesia og ble jordbruker.
Ian Smith ble valgt inn i parlamentet i 1948 som kandidat for Rhodesias liberale parti. I 1953, da Sør-Rhodesia, Nord-Rhodesia og Nyasaland ble slått sammen til en føderasjon (en beslutning som Smith støttet), gikk han over til United Federal Party. Etter kamp om en ny grunnlov i 1961, som blant annet skulle gi svarte faste plasser i parlamentet basert på deres rasetilhørighet, forlot han partiet. Året etter var han den drivende kraften bak grunnleggelsen av Rhodesian Front.
På denne tiden falt de europeiske koloniene i Afrika én etter én. Mange tusen hvite av belgisk opphav flyktet til Sør-Rhodesia etter massakrer i Kongo. Den rhodesiske føderasjonen falt også offer for interne stridigheter og eksternt press. I 1963 erklærte Nyasaland seg selvstendig under britisk ledelse og ble dagens Malawi. Året etter erklærte Nord-Rhodesia seg selvstendig og ble dagens Zambia.
Også Sør-Rhodesias hvite regjering søkte selvstendighet fra det britiske imperiet, men forhandlinger med britene gikk langsomt. Den britiske regjeringen krevde nemlig at Rhodesia (tidligere Sør-Rhodesia) først innførte svart majoritetsvelde før de ville godkjenne landets selvstendighet. Ian Smith ledet til slutt et internt kupp mot statsminister Winston Field, da han manglet vilje til å bryte landet løs fra det britiske imperiet og sikre de hvite rhodesiernes interesser.
Kuppet var vellykket og den 13. april 1964 tiltrådte Ian Smith som statsminister i Rhodesia. Han lovet å ivareta de hvites interesser og sette stopper for alle rasereformer som hadde integrasjon, landfordeling og svart majoritetsstyre som hensikt. De svarte var organisert i to store kommunistiske militante partier: ZANU under Robert Mugabe og ZAPU under Joshua Nkomo. Disse to bevegelsene gikk nå til krig mot de hvite.
Ettersom britene nektet å anerkjenne Rhodesias selvstendighet hvis ikke regjeringen først innførte svart majoritetsstyre besluttet Ian Smiths regjering den 11. november 1965 å unilateralt erklære landet selvstendig. Dette førte til at Rhodesia ble fordømt internasjonalt og i FN ble resolusjon 216 som brennmerket selvstendighetserklæringen, «laget av en rasistisk minoritet», stemt igjennom. FN besluttet å innføre økonomiske sanksjoner mot Rhodesia, hvilke var de første i sitt slag. Noen land, spesielt Sør-Afrika, fortsatte dog å føre handel med Rhodesia.
Det isolerte, men ganske økonomisk velstående, landet måtte utkjempe en lang krig mens de ble fordømt av vesten og var under sanksjoner av FN. De svarte ble bevæpnet av Sovjetunionen og kunne operere fra baser i omkringliggende land. Rhodesia fikk dog støtte av den hvite regjeringen i Sør-Afrika som hadde felles raseinteresser. Krigen i Rhodesia fortsatte frem til 1979 da den isolerte hvite staten til slutt, ubeseiret i krigen men under kraftig internasjonalt press og boikott, gav opp og begynte å forhandle.
Resultatet av forhandlingene ble Rhodesias undergang og grunnleggelsen av Zimbabwe. I landets første almene valg ble Robert Mugabe valgt til statsminister. Han var diktator i det ytterst fattige og gjennomkorrupte landet til han ble avsatt i november 2017.
.jpg){kind=link}