KOMMENTAR Haakon Forwald kommenterer justisminister Listhaugs avgang og hvorfor Motstandsbevegelsens radikale og revolusjonære vei, er det eneste som vil lede oss til seier.
Den nordiske motstandsbevegelsen har siden sin oppstart forstått viktigheten av at kampen for vårt folk må være både radikal og revolusjonær. Radikal, da frihetskampen må utkjempes på alle tenkelige fronter, og revolusjonær da vi ikke bare vil endre systemet, men rive det og erstatte det med noe nytt og fundamentalt annerledes enn det rådende.
Å nå seier gjennom rendyrket parlamentarisk virksomhet – å seire gjennom fiendens system, det liberale demokratiet, og gjennom fiendens spilleregler – er noe vi fra tidlig av har ansett for å være relativt usannsynlig. Systemet kommer som det ser ut i dag ikke til å tillate at vi vinner, og vil i ren selvbevarelsesdrift og med alle tenkelige og utenkelige midler forhindre at noe slikt skal kunne finne sted.
Listhaug som eksempel
Den seneste tidens hendelser i Norge illustrerer dette på en utmerket måte. Jeg tenker da naturligvis på justisminister Sylvi Listhaug, fra sionistpartiet Fremskrittspartiet, sin nylige avgang. Her prater vi altså om en folkevalgt og relativt god likt (av folket) justisminister, som nå motvillig tvinges til å avgå på grunn av et uskyldig Facebook-innlegg hvor hun mer eller mindre bare konstaterte fakta.
Facebook-innlegget kritiserte Arbeiderpartiet, som ikke ønsket at innvandrere som dømmes for terror skal kunne fratas sitt statsborgerskap. Listhaug anså rettmessig (og ganske åpenbart for de fleste) at en slik politikk setter terroristenes rettigheter foran det norske folkets sikkerhet. For å illustrere sitt innlegg, benyttet hun et bilde av islamistiske terrorister.
Etablerte og folkefiendtlige skitpartier, en samlet løgnpresse, kulturmarxistiske lobbyister, kommunister og annet pakk gikk naturligvis til samlet angrep mot Listhaug og Fremskrittspartiet, som hadde frekkheten til å konstatere ubehagelig fakta. Et enormt press ble lagt på Listhaug, Frp og regjeringspartiene, og trusselen om å felle regjeringen, var det som til slutt gjorde at Listhaug selv frivillig trakk seg.
Som en artig kuriosa kan jeg jo tillegge at enkelte folk fra Arbeiderpartiet mener at man ikke kan kan beskylde Ap for å verne om terrorister, ettersom de selv har blitt offer for terror på Utøya av Anders Behring Breivik. Litt som at menn som har blitt mishandlet fritt kan mishandle andre menn, ettersom de selv har blitt utsatt for mishandling. PK-logikk, forstå det den som kan.
Hva var det da med Listhaug som gjorde at folkefiendene så inderlig ønsket å se hennes avgang? Flere årsaker: Primært tror jeg det dreier seg om å kneble den offentlige debatten, og sekundært om å kneble litt for frittspråklige politikere som påvirker folkeopinionen i «feil» retning. De ønsket å statuere et eksempel, og samtidig vise at selv om man kan sitte i regjering, så er det likevel helt andre krefter som bestemmer, og at politikken som føres skal føres på visse premisser og i en viss retning – eller så vil hodene rulle.
Tilfellet Listhaug er på ingen måte unikt, og historien er fylt med lignende eksempler. Gyllent daggry i Hellas hvor hele ledelsen ble satt bak lås og slå, da de gjorde stor parlamentarisk fremgang – er ett. Sverigedemokraterna, som har blitt infiltrert og liberalisert til ugjenkjennelighet, er et annet.
Kampen skal føres på alle fronter
Parlamentarisk fremgang, for Motstandsbevegelsen, er altså ikke et mål i seg selv, men snarere et middel og et verktøy for å nå fremgang og seier. Det er et ledd i den bredere kampen, som må føres utenomparlamentarisk så vel som parlamentarisk. Akkurat som nettsider, sosiale medier eller offentlige aktiviteter er verktøy for å nå fremgang, er også den parlamentariske veien et verktøy og et middel som vi kan ta i bruk for å i fremtiden hjelpe oss til å ta makten.
Det er i denne sammenheng også viktig å påpeke at vi med denne innstillingen også har en helt annen taktikk og strategi når det kommer til partipolitikk enn øvrige etablerte partier. Hvor deres fremste mål er å sanke stemmer, og således som en lydig hund lystre jødisk media og kulturmarxistiske lobbygrupper – er vårt fremste mål å redde Norden og vårt folk.
Vi har således ingen anledning til å spille «spillet» etter fiendens regler. Vi lager våre egne regler, og gjør det vi må gjøre for å føre frem vår politikk og påvirke mennesker, samt rekruttere og radikalisere de deler av vårt folk som har ryggrad nok til å ta opp kampen mot det rådende systemet.
Vi er fast forankret og fanatisk hengivne til vår nasjonalsosialistiske verdensanskuelse, og er beredt til å inn i døden forsvare vår tro. Dette er en garanti mot korrupsjon og liberalisering, og for at Den nordiske motstandsbevegelsen ALLTID setter det nordiske folket i første rekke.
Vi er revolusjonære og radikale i vår ideologi, i våre mål og i våre fremgangsmåter. Vi er den totale motpolen til dagens etablerte partier og politikere. Vi er fanatiske og vil til siste bloddråpe kjempe for vårt folk, og det er disse ingrediensene som til slutt vil lede oss til seier.
Vi er ikke politikere – VI ER FOLKET!
