KOMMENTAR Adrian Jacobsen kommenterer den vellykkede demonstrasjonen i Kristiansand og den påfølgende mediastormen.
Det har nå gått litt over en uke siden Den nordiske motstandsbevegelsen troppet opp i Kristiansand for å demonstrere mot den folkefiendtlige homolobbyen. Demonstrasjonen viste seg å være en enorm suksess, og den historiske viktigheten av denne begivenheten kan ikke understrekes godt nok; dette var den første nasjonalsosialistiske demonstrasjonen i Norge i moderne tid! Å klare å gjennomføre noe slikt, selv når hele systemet er i mot oss og bruker alle midler tilgjengelig for å stoppe oss, er noe vi alle skal være svært stolte av.
Ikke bare var demonstrasjonen vellykket i den grad at vi fikk frem vårt budskap og vist vår tilstedeværelse i Kristiansand, men den ble gjennomført uten at det oppstod større problemer eller sammenstøt. Igjen har Motstandsbevegelsen vist seg å være en effektiv, disiplinert og målrettet organisasjon som ikke lar seg stoppe, hverken av politi eller av meningsmotstandere, som på ulike vis forsøker å hindre oss i å benytte vår grunnlovfestede rett til å ytre oss fritt i offentligheten.
Selv om demonstrasjonen 29. juli gikk under parolen «Knus homolobbyen!» så har det nemlig vist seg at det er temaet ytringsfrihet som har preget debatten i kjølevannet av demonstrasjonen. Dermed så har ikke bare Motstandsbevegelsen lykkes med å belyse problematikken rundt den destruktive homolobbyen, men vi har også satt debatten om ytringsfrihet på dagsorden.
Jeg har selv tatt meg tid til å se igjennom noe av det som diskuteres blant vanlige nordmenn i sosiale medier og jeg kan meddele at det finnes en stor og økende del av befolkningen som ikke bare støtter vår rett til å ytre oss, men som også har begynte å gjennomskue løgnpressens desperate hetsing av Motstandsbevegelsen. Mange har også stusset over hvorfor denne saken har fått mer oppmerksomhet enn lokale drapssaker og den økende ungdoms- og innvandrerkriminaliteten i regionen.
Mediedekningen av denne demonstrasjonen har vært uten sidestykke i norsk historie. Selv én uke etter demonstrasjonen så skrives det fremdeles artikler og kronikker om hendelsen. Spesielt i lokalavisen Fædrelandsvennen, som på det meste hadde opptil ti forskjellige artikler om saken på deres nettside, har fokuset vært enormt. Jeg har derfor ikke annet valg enn å sende min dypeste takk til alle dere hysteriske lokalpolitikere og journalister for gratis reklame verd flere millioner av kroner!
En av de kanskje mest bisarre hendelsene i kjølevannet av demonstrasjonen har vært de mange politikerne som oppriktig mener at de kan gjøre politiarbeid bedre enn politiet selv.
Man kan virkelig sette spørsmålstegn ved kompetansen til disse såkalte folkevalgte politikerne når de faktisk kritiserer politiet for å ha gjort en faglig riktig vurdering av situasjonen. En vurdering som resulterte i at demonstrasjonen kunne gjennomføres på en trygg måte for alle parter involvert uten alvorlige skader på hverken personer eller eiendom. At enkelte politikere heller ønsket å se voldelige sammenstøt fremfor å la en lovlig organisasjon holde en fredelig markering er ikke mindre enn forkastelig. Mindre absurd blir det heller ikke når politiet senere velger å gå ut å beklage seg og krype for den samme løgnpressen som har kritisert og hetset dem for å gjøre jobben sin.
Det faktum at både advokater, en professor i rettsvitenskap, og eksperter på menneskerettigheter har gått ut og bekreftet at demonstrasjonen var lovlig og at politiet handlet korrekt, har heller ikke hindret flere mediehus fra å spre løgner om at den var ulovlig og burde vært stoppet av politiet. Samtlige medier har også kommet med flere grunnløse påstander og svært grove løgner i sitt mål å manipulere allmennheten til å tro at Motstandsbevegelsen utgjør en fare for vanlige nordmenn. Motstandsbevegelsen har blant annet blitt referert til som terrororganisasjon, selv om den er en fult lovlig politisk organisasjon som aldri har vært dømt for terrorvirksomhet. Det hevdes også at en aktivist har drept en «uskyldig» meningsmotstander i Finland. At meningsmotstanderen var en velkjent kriminell rusmisbruker med langt rulleblad som oppførte seg aggressivt, var narkotikapåvirket og gikk til angrep på organisasjonens aktivister, nevnes naturligvis ikke. At aktivisten ble frikjent for drap i retten, og det senere kom frem at mannen døde av hjerneblødning som følge av narkotikabruk – ikke vold – nevnes naturligvis ikke heller.
Det forsøkes også å gjøre koblinger mellom Motstandsbevegelsen og en serie av bombeattentater i Göteborg, selv om personene bak attentatene ikke var medlemmer av Motstandsbevegelsen ved tidspunktet de utførte handlingene. Det svenske politiet konkluderte også senere i sin rapport at Motstandsbevegelsen hverken stod bak eller visste om planene. Selvfølgelig så nevnes det heller ikke at personene som til slutt ble dømt for bombeattentatene hadde meldt seg ut av Motstandsbevegelsen nettopp fordi de anså organisasjonens forbud mot offensiv vold og fokus på lovlig folkeopplysning for å være et hinder for dem.
Et inntrykk jeg sitter igjen med etter å ha fulgt oppstyret er at det er først og fremst følelser og ikke rasjonell argumentasjon som ligger til grunn for kritikken av Motstandsbevegelsen og demonstrasjonen. Det er kanskje også grunnen til at saken har fått såpass stor oppmerksomhet, nettopp fordi det er så mange som føler(!) et akutt behov å vise sin fordømmelse av den eneste gruppen i samfunnet det faktisk er lov å hate. Alt fra turtøyprodusenter, til stortingspolitikere og interesseorganisasjoner, til politiske korrekte nikkedokker i sosiale medier har kastet seg på mediesirkuset for å signaliserer sin «moralske overlegenhet» til resten av befolkningen. Det er når man ser slike reaksjoner at man virkelig begynner å innse at «godhet-signalisering» er i ferd med å bli den nye folkesykdommen. Det er tydelig at de synes Motstandsbevegelsens budskap er ubehagelig fordi det skurrer med deres virkelighetsoppfatning og responsen blir derfor utelukkende emosjonell og hysterisk.
Det er også en skremmende påminnelse på at vi stadig beveger oss bort fra et demokrati og rettstat til fordel for et «emokrati». Et samfunn der private følelser legger premisset for samfunnsdebatten – hvor våre rettigheter slutter der deres følelser begynner.
