FLERKULTUR De løpende kostnadene for HIV-behandling i Storbritannia er en stadig tyngre byrde for skattebetalerne.
Rasefremmede importert til Storbritannia – hovedsakelig fra afrikanske land – får veldig dyr HIV-behandling gratis livet ut. Kostnadene har nå blitt like høye som kampen mot brystkreft hos hele befolkningen. Brystkreft er den vanligste formen for kreft.
Siden 2012 får alle pasienter diagnostisert med HIV i Storbritannia gratis behandling og får kostnadsfritt dyre såkalte antiretrovirale medisiner (ARV).
De dyre medisinene betales av britiske skattebetalere og er en viktig inntektskilde for legemiddelindustrien som tjener mye på at skattebetalerne skjenker medisiner til alle HIV-syke.
Det finnes også HIV-syke briter, men de britiske helsemyndighetene (NHS) utpeker «mennesker født i utlandet de siste to tiårene» som en spesielt stor kostnadspost.
I 2018 spanderte NHS 606 millioner pund – over 7 milliarder kroner – på HIV-behandlinger. Det tilsvarer ti prosent av hele budsjettet for alle former av kreftbehandling.
NHS peker også ut muligheten for at «turister» kommer til Storbritannia for å få den dyre behandlingen gratis. Den tidligere kreftlegen J. Meirion Thomas noterer at ingen annen sykdom har så mange pasienter født i utlandet og tror derfor at det handler om helsetjenesteturister.
En talsmann for NHS sier til britiske The Guardian at «[NHS ikke tar] betalt av besøkere fra andre land for HIV-behandling. Hvis disse HIV-pasientene ikke skulle bli behandlet utgjør de en markant risiko for andre mennesker i dette landet».
Men J. Meirion Thomas tar ikke hensyn til kulturelle forskjeller for sykdomsspredning. Rasefremmedes sykdomstilstand påvirker heller ikke deres muligheter til å få permanent oppholdstillatelse og statsborgerskap.
En HIV-syk afrikaner kan også hevde forfølgelse for sin seksuelle legning som grunn for å få bli værende i Storbritannia.
En femtedel av alle HIV-syke kommer fra andre deler av verden enn Storbritannia og Afrika. HIV-syke rasefremmede som er født i Storbritannia regnes også som «briter».
Helseturisme for HIV-syke en foreldet myte
Sjefen for britiske National AIDS Trust, jødinnen Deborah Gold, går imot Thomas og sier at «ideen om helseturisme for HIV-syke er en foreldet myte».
– Det er faktisk et problem at vi har så langt etterslep, vanligvis flere år, fra det at migranter ankommer Storbritannia til at de får tilgang til HIV-testing og sykepleie, sier Gold til The Guardian.
Afrikanske kvinner smittes også oftere av bi- og heteroseksuelle menns HIV ettersom det i visse afrikanske kulturer er vanlig at kvinnen for mannens skyld av seksuelle årsaker tørker bort skjedesekretet slik at skjeden er tørr ved samleie.
Dette anses gi mannen en følelse av at kvinnens skjede er trangere og varmere. På denne måte oppstår skrubbsår lettere på skjedeveggene, hvilket HIV-viruset trenger inn gjennom.
I blant annet Zambia anses en tørr skjede også være et tegn på at kvinnen er trofast; en naturlig fuktig skjede anses der være et tegn på promiskuitet.
Ifølge de dominerende kulturene får kun menn være promiskuøse. Derfor kan en fuktig skjede føre til at mannen dumper kvinnen.
Ettersom det generelt sett er større risiko for at en kvinne smittes av en mann som har HIV enn det motsatte, øker gjennom disse kulturelle seksuelle vanene også antallet HIV-smittede kvinner dramatisk, samt antallet barn som fødes med HIV. Derfor øker også antallet barn født med HIV i Storbritannia som behøver sykebehandling.
Hver eneste HIV-pasient i Storbritannia beregnes å koste omtrent fire millioner kroner i helsekostnader iløpet av personens levetid.
Samtidig som Deborah Gold har krevd at skolene skal øke sin akseptanse for LHBTP-spørsmål for barn, har hun lenge kjempet for at staten skal øke utgiftene til HIV-behandlingen.
NHS har motsatt seg Golds kampanjer for å dele ut gratis preparater, såkalte før-eksponeringsprofylax (PrEP) på grunn av de store kostnadene.
PrEP-medisiner gis til friske mennesker som er i risikosonen for å bli rammet av HIV, for eksempel om de har en HIV-smittet partner, lever promiskuøst eller i sosiale sammenhenger hvor HIV er utbredt.
En britisk domstol besluttet i 2016 å gi Deborah Gold og hennes lobbygruppe rett overfor NHS. Dette har dog blitt anket, og derfor trekker saken, som enda ikke er avgjort, ut på tiden.
Hvis slike PrEP-medisiner tar ifølge strenge forskrifter, anses disse kunne redusere risikoen for å bli smittet, men man må selv samtidig endre sin seksualadferd slik at den er så risikofri som mulig. Det finnes dog ingen siviløkonomisk kalkyle på korrelasjonen mellom PrEP-medisinering og utbredelsen av HIV.
Gold mener dog at kostnadene ikke må veies opp mot mennesker velvære og liv. Derfor bør NHS øke utgiftene for både profylaktiske helsetjenester og behandling.
Deborah Gold, som har utdannelse i statsvitenskap og myndighetsetikk, har gjort karriere av å kjempe for LHBTP-rettigheter.
Allerede i femårsalderen lærte hun seg hva politisk immunitet betyr og bestemte seg da for å bli et internasjonalt kriminelt overhode med diplomatisk immunitet, skrev hun i 2016 i et nummer av British Medical Journal. Som ateistisk ashkenazijøde mener hun at hun også må kjempe med sin egen følelse av å «alltid føle seg skyldig i alt».
