RASELÆRE «Rase – det store grunnproblem» av Jürgen Rieger, kapittel 9: Raseverdi.
Historien både i oldtiden og nyere tid, og i alle kulturer, gir mange eksempler på at rasene vurderes absolutt, dvs. at den enkelte rase betraktes som høyverdigere enn alle andre.(1) Slike absoluttverdier er f.eks. tanken om å være det utvalgte folk, hos jødene (Talmud, Grev Coudenhove-Kalergi), den kulturelle overlegenhet hos den alpine og vestiske rase (hos R.B. Dixon), overlegenheten hos den nordiske rase (hos H.A. Grev de Gobineau, Houston Stewart Chamberlain, Hegel, Walther Rathenau, Nasjonalsosialismen), livsrett bare for negrene (Black Muslims).
Vurderingen av den egne rase som den overlegne kan forklares ut fra følgende: Den absolutte verdimåling innebære en projeksjon av ens egne selvfølelse på den rasen man tilhører. Selvfølelsen gjør den enkelte i stand til å greie seg i livskampen. Å gi avkallelse på denne selvfølelsen ville umuliggjøre kampen og dermed den naturbestemte utvelgelsen. De beste ville således ikke komme frem. Selvfølelse er følgelig ikke «sykelig», men tvertimot et tegn på en sunn oppfatning.
Selvfølelsen hos gruppen har en lignende betydning for gruppens eksistens og utvelgelsen i den. Overlegenhetsfølelsen er en videreutviklet selvfølelse og kan dermed ikke avfeies som «psykopatisk» – slik det ofte skjer.
Om man vil følge Salcia Landmanns tese («En raselære kan bare være bruktbar hvis den i tillegg til registreringen av de fysisk-psykiske forskjeller også har mot til å verdimåle disse forskjeller.»)(2), må overlates til den enkelte. Vedkommendes vurdering vil da selvfølgelig avhenge av hans verdisystem.
Uansett hvordan man stiller seg til en absolutt verdimåling – under alle omstendigheter er en relativ verdimåling nødvendig:
1. Det kan slås fast at enkelte raser er bedre tilpasset bestemte områder enn andre (den negroide er f.eks. best tilpasset sub-tropene), vedkommende rase har her bedre overlevelsesmuligheter og kan i denne henseende betraktes som overlegen.
2. Det kan slåes fast hvilken rase som er best egnet til bestemte oppgaver (de hvite f.eks. for yrker som nødvendiggjør abstrakt tenkning).
3. Det kan slåes fast hvilken rase som greier seg best i bestemte situasjoner (f.eks. ved fare).
I den grad det ikke har skjedd burde undersøkelser settes i gang for å få satt opp en relativ verdiskala, slik at medlemmer av en rase kan sette inn sine evner i samsvar med denne skala.
- A. James Gregor: «On the Nature of Prejudice».
- Salcia Landmann: «Die Juden als Rasse», s. 30.
