RASELÆRE «Rase – det store grunnproblem» av Jürgen Rieger, kapittel 7: Hvorfor finnes det raseblanding?
Når raseblanding er så skjebnesvangert, hvorfor forhindres den ikke ved naturlige skranker hos menneskene?
Seksuelle forbindelser mellom mennesker av forskjellig rase kan tilbakeføres til en fortrengning av instinktene.
«Mennesket, hvis rolle i sin verden bare i minimal utstrekning fastsettes av instinktene, skaffer seg sine holdepunkt ved å gjøre de herskende tilstander til normer».(1) Men slike normeringer trenger ikke å være i overensstemmelse med de opprinnelige, svundne instinkter. Instinktenes svakhet medfører at det ikke lenger opptrer noen indre motstand mot raseblandingen når lederskiktet erklærer raserenhet som «fordom».
Det moderne menneskes manglende instinktsikkerhet (i motsetning til dyr som lever fritt i naturen) kan sannsynligvis tilbakeføres til en tiltagende fremmedgjøring fra en naturlig livsførsel.
Det skjer ingen blanding mellom forskjellige fugler, som kan ligne hverandre mer enn de forskjellige menneskeraser. F.eks. er granmeisen og løvmeisen svært like og tilhører samme familie, men av fysiologiske og morfologiske grunner (sterilitetsbarrierer, isolasjonsmekanismer) finner det ikke sted noen parring mellom disse. Tilpasningen til forskjellige miljø fremtvang en differensiering, for å opprettholde denne differensiering måtte det dannes hemningsmekanismer. Under naturlige livsvilkår foregår det altså ikke raseblanding. «Motviljen mot raseblanding er naturligvis en felles egenskap hos alle skapninger».(2)
Blanding opptrer derimot – som hos menneskene – mellom hunderaser. Rev og ulv parrer seg ikke, de av type nærstående dachs og schäferhund kjenner ikke denne instinktets skranke. Ulv og schäferhund skiller seg vesentlig ved sin livsførsel, hundene har gjennom årtusener som husdyr vært fremmedgjort for sitt naturlige liv. Instinktbarrierens svekkelse hos mennesket kan bero på den samme grunn. Hvordan enn instinktusikkerheten er oppstått: da man ikke lenger kan forutsette en handlemåte i overensstemmelse med instinktet, må samfunnets normer prege en livsform som er i samklang med de opprinnelige instinkter.
Som foreskrevet i Bibelen (5. Mosebok, VII, 3) og som allerede er skjedd i Israel må derfor blandingsekteskapet forbys også hos oss. Man kan ikke ofre kommende generasjoners lykke for to menneskers individuelle egoisme.
Som regel vil også et forbud mot slike lite overlagte ekteskap også beskytte begge parter mot et ulykkelig liv, da et harmonisk samliv i lengden vil være umulig ved de forskjeller vi har fastslått. Hvordan ble ikke svensken May Britts ekteskap med negeren Sammy Davis feiret av pressen som «seieren over fordommer». Dette ekteskapets fiasko og den derpå følgende skilsmisse ble bare nevnt i bortgjemte notiser. Tilbake ble et barn – av blandingsrase og uten familie.
Menneskerasene er ikke så heldige som hest og esel, hvis krysningsprodukt, muldyret, er ufruktbart. Den som ikke lar seg overbevise av at «bastard» er et skjellsord, istedenfor smiger, burde i hvertfall ved de fremlagte faktiske forhold komme til den mening at den personlige frihet må innskrenkes på dette området.
Noen vil kanskje avvise forbud under henvisning til blandingsrasenes mindre selvbergingskraft, derved vil de elimineres av naturen selv. Mens folk av annen eller tredje generasjon blandet rase hittil virkelig har hatt dårligere sjanser, sikrer imidlertid i dag velferdsstaten og den moderne medisin deres liv og forplantningsmuligheter. Det naturlige utvalg er for tiden satt ut av kraft – for første gang i menneskehetens historie. Hvis vi ikke erkjenner de farer som er forbundet med dette, kan det sette sluttstreken for enhver høyere utvikling av menneskeslekten.
- Peter R. Hofstattdr «Gruppendynamik», s 56.
- C.D. Darlington: «The Control of Evolution in Man», s 6.
