RASELÆRE «Rase – det store grunnproblem» av Jürgen Rieger, kapittel 6: Raseblanding.
Da vi har fastslått at rasene framviser karakteristiske fysiske og psykiske forskjeller, må vi også behandle problemet raseblanding. Sir Julian Huxley henviser til den «teoretisk temmelig sikre» kjennsgjerning at «den variasjon som alltid opptrer som resultat av stort anlagte krysningsforsøk, kan være farlig i flere forbindelser. Selv om en viss grad av ulike arveanlegg er verdifull, f.eks. med henblikk på den kraft man finner hos blandingsraser,(1) må man dog med temmelig stor sikkerhet vente at teoretisk ekstreme variasjoner vil passe dårlig og kan være farlige.»(2)
Blir disse teoretiske betraktninger bekreftet ved praktiske undersøkelser?
Når man betrakter folk av blandingsrase, må man først og fremst skille mellom den første (F1) og de følgende (F2,F3…) generasjoner. «Når noen påstår at raseblanding er skadelig eller fordelaktig, sier han vanligvis ikke om det gjelder første eller de senere generasjoner. Nå vil enhver som driver husdyravl med en gang forstå hvor mye som avhenger nettopp av dette. Ved hønseavl benytter vi den første krysning mellom rene raser i betydelig målestokk. Den er velbygd og kraftig og ofte bedre enn de opprinnelige raser. Vi fortsetter ikke (med blandingsraser), fordi vi vet at vi i neste generasjon får en betraktelig større variasjon og som regel et visst tap av den vitalitet som fantes i første krysningsgenerasjon. Jeg kan forestille meg at i en verden under et eugenisk diktatur… ville en stor del av befolkningen bestå av første krysning mellom to rene raser, som ble omhyggelig adskilt, og hvor man ikke tillot første krysningsgenerasjon å forplante seg videre.»(3)
Da man hittil av etiske grunner ikke har foretatt planlagte krysninger mellom menneskeraser, må vi først henvise til dyreforsøk. «For forskeren som befatter seg med mennesker, er hunden av stor verdi. … Hunden er et dyr som deltar i menneskenes sosiale forandringer. Som mennesket stammer den også fra forfedre – av forskjellige raser eller arter – som er fordelt over nesten hele verden. Som sin herre lever og forplanter den seg nå for det meste under kunstige forhold. … Hunderasene fremviser mye større fysiske forskjeller enn menneskerasene, men i oppførsel, instinkter, temperament og motstandskraft mot sykdommer svarer forskjellene omtrent til hverandre, og når det gjelder ernæringsbehov, intelligens og læremuligheter adskiller hunderasene seg langt mindre enn menneskerasene, allikevel står de dem her nærmere enn rasene av en hvilken som helst annen dyreart.»(4)
Krysning mellom forskjellige raser, som ble gjennomført av C. R. Stockard(5), ga – som man måtte vente – sunne og enhetlige F1-generasjoner. F2-generasjonene viste som følge av Mendelsk oppspaltning en stor variasjonsbredde. Det oppsto ikke nye «blandingsraser» eller «enhetsraser», slik det ofte hevdes av personer som ikke forstår noe av biologi.(6) Da mange kjennetegn nedarves enkeltvis, kunne overkjeven stamme fra farens rase, underkjeven fra morens. Over- og underkjevene kunne ved forskjellige F2-generasjoner til og med forkortes i forskjellig grad, slik at det oppsto kjever som ikke passet til hverandre, ikke lukket seg, som tannlegen ville si. Fruktbarheten gikk sterkt tilbake, det var mange dødfødte og uregelmessigheter i utvikling og oppførsel, som haremunn og manglende dressurevne. F2-generasjonen av bulldog-basset var ofte helt ufruktbar. … Som ventelig oppsto misdannelser av kjeven som gjorde det umulig å tygge riktig, også i F2-generasjonen etter krysning mellom ulvehund og saluki som har omtrent like lange snuter.
Det er interessant å studere dette, fordi det ligner de disharmonier som oppstår i senere generasjoner når menneskeraser blander seg og ingen er tallmessig så overlegen at en alminnelig tilbakekrysning av F1-generasjonen er mulig, slik at likevekten kunne gjenopprettes. For menneskene oppstår de verste følger av forhold slik som de hersker på Tristan da Cunha og Pitchairn, hvor det er dannet en ekte F2-generasjon.»(7)
Men raseblandingen påvirker også instinktene. «Hver hunderase har sitt spesielle instinkt. Når det dreier seg om brukshunder, beror denne egenart på et muskel- og nervesystem som er nøye avstemt og er utvalgt i en bestemt hensikt.»(8) Også her oppstår ofte en brukbar blanding i første generasjon… «Men i annen generasjon eller i senere avkom etter hundekrysninger kombineres genene påny, slik at fysiske og psykiske evner ikke lenger virker riktig sammen, det vet vi av alminnelig erfaringer og av Stockards eksperimenter, og bastardhunder har derfor ikke noe godt rykte. Deres instinkter viser seg ikke alltid å virke sammen på en ordnet måte, det måtte i tilfelle være i en surrealistisk betydning.»(9)
Hos mennesker viser det seg lignende følger av raseblanding. Det er fastslått forhøyet barnedødelighet. «Mange døde blant hvite barn i Europa er et resultat av en forhistorisk krysning mellom baskere og mennesker fra den indogermanske språkgruppen.»(10)
Forholdet mellom kjønnene forrykkes. En undersøkelse av barn født i New York viste: hvis begge foreldrene kom fra det samme europeiske land ble det født 104,5 gutter pr. 100 piker, hvis de kom fra forskjellige europeiske land: 112,8 gutter pr. 100 piker, hvis begge var født i USA: 118,3 gutter pr. 100 piker.(11)
Kroppslige misdannelser uteblir ikke. Sitatene av professor Darlington viser at slike disharmonier som hos hunder også opptrer hos mennesker. En grundig undersøkelse på Jamaica viste at kroppsproporsjonene hos de raseblandede ofte ikke stemte, armene var for lange, bena for korte.(12) Raseblanding kan også føre til forhøyet ufruktbarhet hos mennene.(13)
Anleggene for visse sykdommer blir forsterket. Sigdcelleanemi opptrer f.eks. langt oftere hos amerikanske negre, som også har hvite forfedre, enn hos afrikanske negre av ren avstamning.(14) Ømtåleligheten for et bestemt antigen er – med fatalt resultat – langt større, når en neger har en prosentdel hvitt blod eller en hvit har en prosentdel negerblod.(15) «Den svake befolkningen i dagens Egypt, sterkt plaget av sykdommer, gir et dramatisk bevis for de farlige følger av en bastardisering som har pågått i 5000 år.»(16)
Lavere begavelse er en videre negativ følge av raseblanding. «Skal de raseblandede sammenlignes med prestasjonene til den ene eller den andre av foreldrenes raser? De vil i alle fall komme til kort, som alle undersøkelser hittil viser. For dannelsen av en rase er en tilpasningsprosess… Mennesket av en bestemt rase er tilpasset det miljø som har formet hans rase… Fra enhver rases (og det tilsvarende miljøs) standpunkt er det derfor berettiget å si at den raseblandede er «dårligere», dvs. mindre i stand til å hevde seg enn den ikke raseblandede, i sær da det ved raseblanding kan oppstå en uharmonisk sammenblanding av helt forskjellig tilpassede enkeltanlegg, som regel vil det også i en viss grad gå slik.»(17)
På den annen side er geniale etterkommere mer sannsynlige ved krysninger innenfor ens egen rase. Ernst Kretschmer har understreket den nære sammenheng mellom forplantning mellom mennesker av tilnærmet samme begavelse og et genis oppståen.(18) Manglende hensyn til rasekunnskap er grunnen til at så få geniale mennesker får geniale barn.
Menneskene fremviser like store psykiske som fysiske forskjeller.(19) Det er derfor å vente at raseblanding, som fremkaller instinktusikkerhet,(20) også fører til sjelelig disharmoni. Det er riktignok ennå ikke gjennomført undersøkelser som kan støtte slike teoretiske resonnementer.
I tillegg til uheldige virkninger for enkeltmenneskene, følger det også slike konsekvenser for de gruppene de tilhører. Raseblanding fører regelmessig til et tap av karakteroverensstemmelse.
Hvis en liten gruppe vil bevare sin karakter, må forplantningen skje innen gruppen. Derved forsterkes karakteroverensstemmelsen, bevisstheten om denne og ofte kravet om å bevare den.»(21)
At jødene har overlevet under 2000 år i diaspora kan bare begrunnes ved at denne regel har vært respektert. Man kan la seg belære av Disraeli om at hele jødedommens betydning ligger i blodets renhet, dette alene gir kraft og bestandighet, og som jødene har overlevet antikkens folk, vil de også, takket være kjennskapet til denne naturloven også overleve nåtidens stammer som stadig blander seg.(22) «Jødene og brahmanene voktet seg for de største farer, for blanding med andre, jødedom og hinduisme ble genetiske religioner, deres beståen avhang av en riktig teori: En rase danner og bevarer sine egenskaper ved at forplantningen skjer innen rasen.»(23)
Forsøk på å fremstille en rases innavl som en fare (degenerasjon osv.) er ikke i overensstemmelse med vitenskapen. «Frisk blodtilførsel» og lignende legender er det rene tøv. «Innavl» fører til at de gitte arveanlegg bevares. Er de positive, tapes ikke noe av den verdifulle substans, er de negative, resulterer en slik konsentrasjon i at individet går til grunne eller kan isoleres. Tilsvarende er det med resessive arveanlegg, ved innavl viser de seg hos fenotypen. De kan altså fremvise hittil skjulte arveanlegg og også muliggjøre bekjempelse av hittil uoppdagede sykdommer og deres isolasjon, slik at ikke sunne genotyper belastes ved blanding.
Det er usikkert hvem som har skapt legenden om den negative «innavl» – i vitenskapen finner den i hvert fall ingen støtte så lenge det dreier seg om grupper.(24)
Med tapet av en enhetlig karakter følger også tapet av en enhetlig livsstil. Da mennesker av blandingsrase har små kulturskapende evner, er kulturell tilbakegang uunngåelig. En inngående undersøkelse av halvblods etterkommere etter hollendere og hottentottkvinner viste at fantasi, kunstneriske anlegg og utfoldelse var «svakt utviklet», «språk, fortellerevne, sang, livsstil og vaner er fantasiløse, uten innhold…»(25) En halvblods er ikke livlig, «hans følelsesliv er avstumpet, følelsene tiltar og avtar langsomt og tregt.»(26) Han mangler forutseenhet, og professor Fischer skriver at det vel henger sammen med at «forutseenhet» omfatter mer, også bevisst vilje, beherskelse eller å kunne forsake i øyeblikket av hensyn til fremtiden – det ligger ikke for bastarden… Med denne manglende forutseenhet, på den annen side også med den ovenfor omtalte energimangel, henger det fenomen sammen at bastarden gir totalt etter for en lidenskap som behersker ham. En slik… er alkoholen.»(27) Manglende forutseenhet, energimangel og flegma forenes «ofte til virkelig indolens.»(28)
I betraktning av disse egenskaper hos halvblods overrasker det ikke at raseblanding følges av statens politiske forfall. Et slående eksempel er det gamle Rom. Staten ble først båret oppe av de fastboende romere, men etter å ha steget opp til en makt som behersket hele Middelhavet, begynte nedgangen med innvandringen av kjøpmenn fra Forasia og innførselen av slaver fra alle himmelretninger. «I Caracallas tid (212 e.Kr.) ble den romerske borgerrett utvidet til alle fri innbyggere i imperiet, med det resultat at Italia under Konstantin den store hadde sunket ned til en fattig provins i et vaklende imperium. Romerne var på dette tidspunkt blitt en krypende og feig masse, som hadde lite annet enn navnet felles med romerne fra republikkens tid.»(29)
Den politiske ubetydelighet er endelig. Italia har senere ikke opplevet noen politisk blomstring. Selv om Mussolini stilte sin stat på et grunnlag som begunstiget militærvesenet, oppdro ungdommen i en krigersk ånd og gjorde folket nasjonalt, led drømmen om det nye imperium skipbrudd under skuddene fra de greske jegere i den annen verdenskrig. 31 000 engelske soldater jaget en kvart million italienere i løpet av to måneder 1200 km gjennom den nordafrikanske ørken og tok 130 000 fanger. Når et folk er totalt oppblandet, nytter hverken oppdragelse, våpen eller oppflammende taler for å føre det opp av ubetydeligheten.
I «smeltedigelen» Amerika kommer en lignende utvikling hvis ikke kursen blir lagt kraftig om ved streng lovgivning. «Det er tegn på at forfallet allerede har begynt. I de siste 40 år har Amerika frembragt få politikere som kan sammenlignes med de store navn fra det forrige århundre i klarsyn og suksess. På den annen side har vi måttet tåle en alarmerende epidemi av forrædere i høye stillinger, sammenlignet med disse var Benedict Arnold en sympatisk skikkelse. Utenlandske regjeringer og grupper av dårlig assimilerte amerikanere var i stand til å skaffe seg innflytelse over det amerikanske statsskip og styre, idet de fikk det til å synke ned i en hengemyr av interessemotsetninger og ubesluttsomhet.»(30)
I betraktning av dette kan vi ikke stå likegyldige overfor raseblandingen og propagandaen for denne – hverken mellom de europeiske raser og negroide eller orientalske raser eller mellom de europeiske raser innbyrdes. «Hvor viktig… det må være å begrense raseblandingen, følger av de Mendelske lover at en krysning kan ødelegge hundre generasjoners påpasselige innavl.»(31) Det må protesteres mot den lettvinte optimisme hos de som sier at ved en krysning mellom et menneske av nordisk rase og en negroid kommer det etter Mendels lover for oppspalting (1:2:1) i annen generasjon igjen en av ren nordisk rase. Her er innvendingen at en rekke kjennetegn ikke er knyttet sammen, men nedarves adskilt. Hvis hårfarven er blond, kan huden allikevel være mørk. «Følgene av en enkelt krysning kan først oppheves ved gruppe-innavl og utvalg som strekker seg over flere generasjoner.»(32)
Imidlertid er det heller ingen grunn til fatalisme, så lenge en fullstendig blanding ennå ikke har inntrådt er det mulig å snu utviklingen. Raseblanding må derfor bekjempes. «For likegyldig om en rase utryddes eller blander seg fullstendig med en annen, den forsvinner derved for godt. Den kan da ikke gjenskapes en gang til.»(33)
- Riktignok bare i første generasjon! Forf. anm.
- Sir Julian Huxley i «The Anatomy of a Controversy», II, s. 60.
- J.S.B. Haldane i: «The Anatomy of a Controversy», II, s. 57.
- C.D. Darlington: «Die Gesetze des Lebens», s. 288.
- C.R. Stockard: «The Genetic and Endokrine Basis of Differences in Form and Behaviour», i «Amer.Anat.Memoirs», 19, Philadelphia 1941.
- F.eks. krever Jean Thirart i «Das Vierte Reich: Europa» (Brussel 1966, s. 38) at det må oppstå en «europeisk rase».
- C.D. Darlington: «Die Gesetze des Lebens».
- C.D. Darlington: «Die Gesetze des Lebens».
- C.D. Darlington: «Die Gesetze des Lebens».
- R. Ruggles Gates i «The Anatomy of a Controversy», II, s. 54.
- H.J. Muller, C.C. Little og L.H. Snyder: «Genetics, Medicine and Man», New York 1947.
- C.B. Davenport og M. Steggerda: «Race Crossing in Jamaica», Carneige Institute of Washington 1929, s. 471.
- C.D. Darlington: «Die Gesetze des Lebens», s. 280.
- R. Ruggles Gates: «Disadvantages of race mixture», Nature 170/896.
- Scudder o.a. i The Mankind Quarterly, Vol.I, Nr. 2 Okt. 1960.
- Henry E. Garrett: «Klineberg’s Chapter on Race and Psychology», s. 7.
- Walter Scheidt: «Rassenkunde», Reclam, Leipzig 1930, s. 62 f.
- Ernst Kretschmer: «The Psychology of Genius», London 1931.
- Donald A. Swan: «Genetics and Psychology», s. 11.
- Sml. C.D. Darlingtons bemerkninger om hunderaser.
- C.D. Darlington: «The Control of Evolution in Man», s. 9.
- Disraeli i «Trancred» og «Coningsby».
- C.D. Darlington: «Die Gesetze des Lebens», s. 321.
- Innavl innen en familie eller slekt er et annet kapitel, det kan medføre ufruktbarhet.
- Eugen Fischer: «Die Rehobother Bastards und das Bastardisierungsproblem beim Menschen», s. 295.
- Eugen Fischer: «Die Rehobother Bastards und das Bastardisierungsproblem beim Menschen», s. 292.
- Eugen Fischer: «Die Rehobother Bastards und das Bastardisierungsproblem beim Menschen», s. 295.
- Eugen Fischer: «Die Rehobother Bastards und das Bastardisierungsproblem beim Menschen», s. 295.
- John M. Radzinski: «The American Melting Pot: its Meaning to us», s. 12.
- John M. Radzinski: «The American Melting Pot: its Meaning to us», s. 24.
- C.D. Darlington: «The Control of Evolution on Man», s. 9.
- C.D. Darlington: «Die Gesetze des Lebens», s. 265.
- C.D. Darlington: «Die Gesetze des Lebens», s. 265.
