Hjem Verdensanskuelse Raselære Rase – det store grunnproblem #12: Rase og kultur

Rase – det store grunnproblem #12: Rase og kultur

13. oktober 2019

RASELÆRE «Rase – det store grunnproblem» av Jürgen Rieger, kapittel 12: Rase og kultur.

Kultur forståes her som summen av malerkunst, billedhuggeri, arkitektur og musikk på den ene siden, og av livsformene, verdiholdningene og videnskapene på den annen side.

Fra våre sosiologer «ble det alltid hevdet med innbitt sneversyn at eftersom kulturer kan overflyttes fra samfund til samfund, er de aldri skapt rasemessig, genetisk eller individuelt».(1)

Hvis hver rase kunne skape enhver kultur, slik at kulturene var uavhengige av hvilken rase deres skapere tilhørte, måtte også hver rase være i stand til i hvert fall integrere seg i enhver kulturkrets.

Man har i så henseende undersøkt Australias innfødte. «Jeg kan inntil nå… ikke vise til en fullblods innfødt som har tatt opp vår sivilisasjon».(2) Professor Darlington betoner at mulighetene til å nyttiggjøre seg den europeiske kultur «… er helt forskjellige i Vest-Afrika og India, i Japan og på Filipinene, på Java og Ny-Guinea».(3)

Mulighetene for å tilpasse seg en kultur, for ikke å snakke om å være med om å skape den, avhenger altså av rasen. Anderledes kunne vi heller ikke ha forklart den kulturelle nedgang ved raseblanding.

La oss nu ta et blikk på rase kontra miljø ved kulturskapningen.

«Når vi forsøker å veie betydningen av arven i forhold til miljøet, observerer vi at et tilpasset miljø alltid har vært et nødvendig vilkår for at en kultur skal kunne utvikle seg. Men miljøet kunne ikke bestemme kulturens utvikling uten hensyn til hvilken rase den bygget på. De forskjellige raser adskiller seg ikke bare med hensyn til om de kan utvikle en egen kultur, men også med hensyn til om de kan overta og bruke en fremmed kultur. Begge deler er genetisk avgrenset».(4)

«Kultur er altså avhengig av rase og geografiske forhold. De geografiske forhold påvirker kulturen gjennom klimaet og de ressurser som står til disposisjon for vedkommende rase. Kulturen er altså aldri «tilfeldig», slik en spesiell teori hevder. I følge denne teori, som blant andre representeres av Professor Hofstätter,(5) er det gruppene, ikke rasene, som former miljøet og etablerer de institusjonelle strukturer.

Vår teori går ut fra at eksempelvis familieformer bygger på verdiholdninger og sosiale instinkter som igjen kan føres tilbake til arveanlegg. En forandring av vesensbundne former (f.eks. polygami, monogami) opptrer bare ved en forandring av det rasemessige grunnlag. Dette syn betviles av professor Hofstätter, som argumenterer med at det «ikke kan ansees å være bevist».(6) Han må imidlertid innrømme: «Jeg er likevel ikke kjent med et overbevisende argument mot denne hypotese. Slik saken står i dag, har vel forskerne ingen annen mulighet enn – ut fra de utilstrekkelige bevismateriale – å slutte seg til enten den ene eller den andre teori.»(7)

Dette er imidlertid ikke ubetinget nødvendig. De forskjellige teorier lar seg forene. Naturligvis setter gruppen, fellesskapet, opp visse normer, så langt kan vi være enige med prof. Hofstätter. Men hvordan disse normer ser ut, avhenger av egenarten hos de enkelte medlemmer i gruppen. Ideene, planene, tankene om sosiale regler kommer jo ikke ut fra et eller annet univers ned i våre hoder for å inspirere oss. Tvertimot springer de ut av hver enkelts vesen. Men eftersom vesenet hos hvert menneske er preget av den rase vedkommende tilhører, vil gruppen finne frem til normer som er i overensstemmelse med vilje, tanke, følelse og temperament hos rasene som er representert i gruppene. Rasen skaper seg de adekvate normer og institusjoner gjennom gruppen. Gjennom sine medlemmer gjengir den sine anskuelser gjennom ord, bilde og skrift.

Grunnen til at kulturene går under er en «… biologisk forandring av de nøyaktig utviklede genetiske konstellasjoner, som er ansvarlig for skapende evner…»(8) Kulturene dør når arvestoffet dør. Vi kan se bort fra en lovmessig «elding» slik Spengler fremstiller det. Riktignok kan vi observere et kulturelt forfall i «Vesterlandene», men som allerede Walther Rathenau slo fast, løper forfallet i den vesterlandske kultur parallelt med tilbakegangen av kulturbærende mennesker.(9)

«Kulturell nedgang i nasjonene har vanligvis bakgrunn i utmattende kriger, utvandring av aktive borgere og innvandring av kulturelt laverestående etniske elementer».(10) Dertil kommer raseblanding og fødselstilbakegang hos den kulturbevarende rase, slik at andre raser kan forplante seg sterkere.

Da vi kjenner årsaken til forfallet, har vi plikt til å skape forutsetningen for en gjenfødelse.