MOTSTANDSBEVEGELSEN Følgende artikkel er opprinnelig et foredrag av Motstandsbevegelsens Patrik Dyrsch. Artikkelen tar opp og forklarer organisasjonens syn på seg selv som en radikal bevegelse. Dyrsch forklarer også hvordan organisasjonen tenker vedrørende rekruttering og hvorfor vi agerer som vi gjør.
Motstandsbevegelsen er en radikal organisasjon. Vi kaller oss radikale og våre fiender gjør det samme. Vi gjør det, fordi det er sant og riktig, men våre fiender kaller oss det for å svartmale oss. Fienden gjør det også for å forsøke å skremme vekk potensielle rekrutter fra oss. Gjennom å konstant male et bilde av organisasjonen, som ekstremistisk og farlig, har de sikkert lykkes skremme vekk mange fra oss.
Men som sagt, vi beskriver oss selv på nesten samme måte som fienden gjør – som radikale, men med kanskje noen mer velvalgte ord enn massemedia gjør. Hvorfor? Gjennom å kalle oss for radikale, gjennom en militant retorikk og hardfør gatekamp, skremmer vi altså bevisst bort folk bort fra oss. Det høres kanskje ikke ut som en bra måte å bygge en organisasjon på, og det er noe vi ofte er kritisert for. Hadde det ikke vært bedre å være litt mer pragmatisk, litt folkelige og stuerene? Det går jo bedre for de som velger en litt mindre aggressiv fremtoning, er argumentet, da man ser at andre nasjonale grupper har flere medlemmer og sympatisører enn hva vi kanskje har. Men det kan vi ikke gjøre. Fordi det kun er den hierarkiske, radikale og kompromissløse organisasjonsstrukturen som kommer til å fungere på lang sikt. Derfor er vi, må være og kommer til å forbli – radikale.
For å forklare nærmere hvorfor det er slik, kan det være klokt å kikke nærmere på hva det innebærer å være radikal og hvordan begrepets faktiske definisjon lyder. Ordet radikal kommer fra det latinske ordet for rot, som gir radikal betydningen «å gå til bunns, eller til roten av noe». Det vil si at et individs eller en organisasjons vilje til å sterkt forandre det nåværende. I vårt tilfelle, den nåværende verdensordningen. Å rive opp de gamle røttene for å plante noe nytt. Praktisk innebærer det at vi, på alle måter, kompromissløst strever etter å å bekjempe det onde og erstatte det med noe positivt. Det innebærer at vi alltid sier sannheten, uansett hvor fæl den måtte være i de forslavede massenes ører. Dette innebærer at vi gjør: «hva kampen enn krever». Det betyr at vi kommer å gjøre alt i vår makt for å erstatte det syke system vi lever under.
I bunn og grunn er vår radikalisme en selvfølgelighet og en direkte konsekvens av den verdensanskuelse vi bekjenner oss til. Når man forkaster en verdensanskuelse til fordel for en annen, som står i total motsetning til den forrige og kaller dens forkjempere for forrædere – ikke politiske motstandere – men fiender av vårt folk, kan kampen ikke være noe annet enn radikal. Denne innstillingen er i seg selv radikal. Og i motsetningen; er ens nasjonale synspunkter ikke radikale så beviser det at man ikke står i sann opposisjon til systemet.
Vi er radikale på grunn av at vår verdensanskuelse skiller seg så markant ut i fra den som nå hersker. Hadde dette vært et nasjonalsosialistisk samfunn, likt begrepets faktiske definisjon, hadde vi ikke lengre vært radikale. Radikalismen som begrep ligger i vårt tilfelle i kontrasten og friksjonen mellom vår verdensanskuelse og den som vi kjemper i mot. Derfor skal man ikke stole på personer som i denne tid ikke kaller seg radikale, ettersom disse ikke vil noe annet enn reformere det nåværende systemet. De vil ikke gå til roten av problemet.
Vi er ekstreme ettersom vår nåværende situasjon er ekstrem. Hvor logisk er det ikke at et stort problem krever en like stor løsning? Er motoren i din bil vanskelig, så holder det ikke å vaske bilen. Er din fot hugget av, så holder det ikke med et plaster. Og er ditt folk forslavet og mentalt fengslet i fremmed folks jern, så kan det ikke løses med politiske reformer.
Vi lever i hva som kan komme til å bli rasens siste time, og innen ikke altfor lang tid, kommer vi, og dette er jeg overbevist om, enten oppleve total seier, eller total undergang. Ingen reformer kan redde oss. Gjennom konservatisme eller lunken nasjonalisme kan vi maksimalt senke farten til den ødeleggelse vi opplever. Aldri stoppe den. Jo lenger ned vårt samfunn synker, kommer desto flere og flere å innse denne sannhet. Og allerede i dag ser vi at mange, for å ikke si alle, mer eller mindre bevisste på de store problem som vårt folk står opp i mot. Ikke minst ser man hvordan folk på alvor begynner å få øynene opp for den kraftige invasjonen av innvandrere. Disse mennesker som har våknet opp, er vår fremtid. Både som organisasjon og som rase. Men vi får under ingen omstendigheter gjøre kompromiss med sannheten, i et forsøk på å rekruttere disse. Det skulle ikke tjene noen å gjøre det.
De som i dag kjøper vårt blad, leser vår hjemmeside og gir oss oppmuntrende ord er oftest bare klar over en brøkdel av hva vi er. Alt for ofte strekker deres kunnskap ikke lenger enn til innvandringen, og de forstår ikke at problemet er så mye større enn at vi har innvandrere i vårt land og at selv om vi kastet ut alle utlendinger i dag så ville ingenting være forandret i morgen. Fremfor alt, er disse personer ikke beredt på å kjempe. De kan kjøpe et blad og kanskje stemme – men den faktiske kampen vil de ikke ta del i.
Vi kan på det nåværende tidspunktet ikke rekruttere disse mennesker til spydspissen, det vil si, som aktivister. De kan naturligvis være en del av Motstandsbevegelsen, men de vi rekrutterer til spydspissen må være de som er kapable og har motet til å ikke bare tenke, men også å gjøre. De vi rekrutterer må i det minste ha det i seg å kunne formes til dugelige aktivister, klar til å gjøre som Goebbels sa i sin tale: «Handle umiddelbart og kraftfullt, hvilket har alltid vært den nasjonalsosialistiske måten».
Om vi inngår kompromiss med sannheten så skulle vi kun lure folk til oss som ikke er klare for å gjøre det som kreves. Derfor må vi være «avskrekkende» i vår propaganda og retorikk slik at akkurat nå rekruttere aktivister som kan lede kampen når den på alvor ledes innledes i det som kommer å være et «Ragnarok». Og det bør huskes at den store kampen kanskje ikke kommer til å bli revolusjonen, men omverdens etterfølgende reaksjon mot den nye nasjonalsosialistiske staten og det da frie og forente Norden. De menn som utgjør organisasjonen har ikke bare som sin oppgave og seire, men de har også i oppgave å bygge og forsvare det nye. Og om ikke dette bygges og forsvares av hardføre og realistiske menn, som under mange år har blitt radikalisert og mentalt forberedt disse på kamp, så kommer det antagelig å falle like fort som det blir reist.
Mye av dette er kun spekulasjoner og mer eller mindre kvalifiserte gjetninger om fremtiden. Men uansett hvordan detaljene kommer å se ut, så vet vi at vi har en lang og hard kamp foran oss, og at det er de som i dag herdes i kampens glød som kommer til å være fremtidens ledere. Og i den fremtid kommer ikke striden til å stå imellom de i dag etablerte partier. Det kommer til å bli de radikale alternativene, uansett politisk farge, som kommer til å lede massene. Når kaoset sprer seg, arbeidsløsheten øker, innvandrergjengene blir flere og verre, kommer innbyggerne vende seg til de som har kraft nok til å slå tilbake. Til den dagen må vi, gjennom å radikalisere oss selv og folket, gjøre oss beredt på å ta opp striden på alvor, uansett hvilken form den kommer til å ta. Når den dagen kommer så er det ikke de borgerlige og populistiske som kommer til å stå igjen å gjøre motstand, ikke heller er det de som har hatt kampen som en slags hobby eller tidsfordriv – men det er de som fra begynnelsen har hatt det ærlige motiv om å redde vårt folk. Det er de som fra begynnelsen har vist at de ikke er redd motgang, spott og spe, fengselsstraff eller død. Det er vi, den revolusjonære kamporganisasjonens hardføre aktivister, som kommer til å lede vår rase mot den nye fremtiden – uansett hvilke hindere som måtte stå i vår vei!
