PALESTINA Arjuna beskriver i denne krøniken situasjonen i Palestina og hvordan både venstresiden og den arabiske verden har overgitt spørsmålet, som i virkeligheten handler om kampen mot globalistene.
Hva nå Palestina, eller snarere: hva nå «palestinavenner»? Det som løst omtales som «venstresiden» har hatt et nærmest meningsmonopol på problemstillingen rundt palestinernes skjebne under israelsk okkupasjon og undertrykking, noe som viser seg å være skjebnesvangert for palestinerne og deres aspirasjoner om frihet. Mens deres «venner» og «støttespillere» i Vesten samtidig får tilfredsstilt sine egoer, tar palestinerne og deres sak ett steg fram og to tilbake. Israel utvider sine bosetninger, og etablerer stadig nye, samtidig som verdensledere og internasjonale organer panisk fremviser retorisk schizofreni. For araberne og verdenssamfunnet forøvrig er imidlertid palestinerne og det palestinske spørsmålet en byrde som de konfronteres med på daglig basis, helst ville de unngått sakskomplekset fullstendig fordi de vet at hykleriet blir totalt og resultatet det samme. Araberverden har, under bordet, for lengst gitt opp palestinerne, strategien nå er en taktisk tilbaketrekning mens man gir inntrykk av at det er «business as usual».
For venstresiden har Palestina-spørsmålet mest alltid vært en gimmick, hvis den noen gang var noe annet (mest fremsto den som en konkret sak de opparbeidet seg sympatipoeng og fikk blåst opp selvbilde gjennom), men i dag er det redusert til intet, og problemstillingen er knapt synlig i den offentlige diskursen. Hva er det som har skjedd? For det første: venstresiden var aldri genuin i sin «omtanke» for Palestina, det var en forstilt maskerade som handlet mer om den sympatiserende enn de han angivelig sympatiserte med. For det andre så har identitetspolitikken nå fått hovedfokus for venstresiden, og straks har palestinerne og deres situasjon fått en annen betydning for førstnevnte. Kampen mot imperialisme, kapitalisme, krig og undertrykking har måttet vike for kamp mot ord som gjør vondt i følelsene til folk. Og på et merkverdig vis ser det ut som om disse to på mange måter er gjensidig ekskluderende: får du sympati med en fire-årings rett til selv å bestemme om han vil kutte av sin egen penis og begynne hormon-behandling med mål om å bli kvinne, så lammer det den delen av intellektet som er mot krig og kapitalisme. Dette er selvsagt ikke merkverdig i det hele tatt: de som tjener på krig og nyliberalisme er de samme som tjener på identitetspolitikken, og venstresiden tok agnet og svelget det uten å se seg tilbake.
«40 000 muslims from Europe are fighting in Syria. Why do none of them go to fight in Palestine? Why doesn’t the Islamic coalition that is devastating Yemen and Syria fight in Palestine?» Dette uttalte Stormuftien av Syria, Sheikh Dr. Ahmed Hassoun for noen få år siden, etter at krigen mot Syria hadde startet. Han kunne like gjerne inkludert den vestlige venstresiden, som tilsynelatende ikke har noe problem med å omfavne kurderne og deres sak. Kurderne, som er alliert med Israel og understøttet av USA, ønsker som kjent en egen nasjon på territorier som tilhører suverene stater som Syria, Irak, Iran og Tyrkia. Kurderne kan dermed betegnes som imperialister og legitimerer undertrykkingen av palestinerne. Så hvorfor (væpnet) kamp for kurderne og ikke palestinerne? Nettopp fordi venstresiden aldri var genuin i disse spørsmålene.
Dette sammenfaller også med at den geopolitiske situasjonen i Midtøsten er i dramatisk endring: Israel er nå åpen på at de er alliert, og samarbeider, med både Saudi-Arabia, Jordan, Tyrkia og Egypt. Altså må myten om at Israel på noen som helst måte er omringet av fiender anerkjennes nettopp som kun en myte. Saudi-Arabia har signalisert at de vil liberalisere noe av sin lovgivning som diskriminerer kvinner, samtidig som de da allierer seg med Israel (på konkret bekostning av palestinerne), driver krig via stedfortredere i Syria, bedriver folkemord i Jemen og har støttet så godt som alle terroraksjoner på vestlig jord de siste tiårene, materielt så vel som ideologisk. Hvilke av disse aspektene vil elitene, inkludert de man vanligvis betegner som «venstresiden», i våre nasjoner fokusere på? Ikke uventet er det innenriks-reformene til Saudi-Arabias Mohammed bin Salman, eller «The Great, Young Reformer» som britiske The Independent valgte å omtale ham som. Utfallene mot jøder og Israel som arabiske ledere fra tid til annen kommer med er bare for en hjemlig opinion; som før nevnt: elitene anerkjenner ingen grenser, materielle eller andre, de vil alltid samarbeide uavhengig av folkelige meninger og holdninger i sine respektive nasjoner.
Nasjonalsosialister er ikke «palestinavenner» per se, vi mener vilkårsløst at urett er urett, om den foregår i Jemen, Syria eller Palestina. Vi vet imidlertid hva en nasjon er og at nasjonene utgjør den beste og mest effektive motstanden mot gloablismen, imperialismen og kapitalismen. Vi vet også at et fokus på disse spørsmålene som utelukkende et lokalt, eller til nøds et regionalt, territorielt spørsmål, kun tjener palestinernes fiender. Dette berører kulturelle, økonomiske, religiøse, sosiale og andre spørsmål som menneskeheten befatter seg med kontinuerlig, over hele kloden. Problemstillingen vil først bli løst når man går fra å definere det som «Palestina-spørsmålet», til «Jøde-spørsmålet». Dette i betydningen av at svaret ligger i å erkjenne at man står overfor en etno/religiøs, enhetlig gruppe (jødene), som har inngruppe-mentaliteten som basis for sitt gjøren og laden; sagt på en annen måte: en gruppe hvor inngruppe-mentaliteten trumfer alle andre vurderinger. Å kun ha et fokus på det territorielle spørsmål rundt palestinerne, vil være nyttesløst og er i realiteten en blindvei. Og som den jødiske musikeren og forfatteren Gilad Atzmon har påpekt: det er mulig de er bevisst ledet dit av nettopp palestinernes fiender, blindveier er som kjent utmerket for bakholdsangrep på en flokk som ikke kommer lengre og hvor forvirring råder for kursen videre.
Man må ta inn over seg at dette er en problemstilling som har kvalitativt og kvantitativt helt andre egenskaper enn alle andre problemstillinger i samtiden, og mest trolig gjennom historien. Proporsjonene er bibelske, innsatsen er messianske og aktørene er globale.
https://www.youtube.com/watch?v=3nq2uQQbEg4
