PALESTINAKONFLIKTEN En historieprofessor ved Harvard sammenligner en mislykket profeti av en britisk diplomat i mai 1914 med en annen av USAs jødiske nasjonale sikkerhetsrådgiver i september 2023 – og trekker sine konklusjoner om fremtiden.
Foto: Public Domain
Siden jeg kom til Utenriksdepartementet har jeg aldri sett så rolig farvann som nå.
Dette var ordene til karrierediplomaten Sir Arthur Nicholson, den gang inntil nylig Storbritannias ambassadør til Russland, og i skrivende stund regjeringens faste statssekretær for utenrikssaker. Det var mai 1914, noen uker før de såkalte Sarajevo-skuddene mot Franz Ferdinand skulle utløse en rekke hendelser som førte til første verdenskrig, der sannsynligvis den blodigste revolusjonen i verdenshistorien – den jødiske revolusjonen i Russland – fant sted.
Og det var nettopp krig og revolusjon Nicholson i sine samtidige analyser pleide å se for seg. Men nå syntes han nesten å tro at hans del av verden kunne «gå inn i moderniteten» uten krig.
109 år senere, den 29. september 2023, taler USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan, en jøde, på Atlanterhavsfestivalen. Temaet er sikkerhetssituasjonen i Midtøsten. Og taleren er full av selvtillit, ja han er nesten lyrisk – for posisjonen til ordenen han forfekter er ifølge ham selv usedvanlig stabil:
– Midtøsten-regionen er roligere i dag enn den har vært på to tiår, erklærer han, og peker på milepæler i en «forsoningstrend»:
- Abraham-avtalen fra 2020, som «hadde normalisert forholdet mellom Israel og De forente arabiske emirater og Bahrain».
- Uttalelsen fra Saudi-Arabias kronprins og statsminister Mohammed Bin Salman om at landets anerkjennelse av staten Israel «kommer nærmere for hver dag – i påvente av en levedyktig palestinsk stat».
- Fraværet av en lengre periode med fiendtlige initiativer tatt av Hamas.
Åtte dager etter Sullivans tale om stabilitet og videre integrasjon skjer det han har forsikret om at ikke kommer til å skje. Hamas lanserer et massivt, og som det viser seg, i hemmelig godt innøvd angrep på den sionistiske okkupasjonsmakten, som de sionistiske okkupasjonsstyrkene svarer med å bombe Gazas sivilbefolkning. Plutselig føyer den jødiske nasjonale sikkerhetsrådgiveren seg inn i rekken av alle de som «ikke så det komme». Han hadde blitt lurt som israelsk etterretning.
Peter Frankopan, professor i global historie ved Oxford University, sammenligner Nichols og Sullivans respektive profetier og anser det som høyst sannsynlig at sistnevnte, som førstnevnte, kan vise seg å bli etterfulgt av en periode preget av både store kriger og store sosiale forandringer rundt om i verden. Professorens egen sympati indikeres av hans sterke indignasjon over det faktum at på den første dagen av al-Aqsastormen, ifølge ham, ble flere jøder drept enn på noen enkelt dag av «hele holocaust». Dette forhindrer imidlertid ikke at hans analyse av verdenssituasjonen og tanker om fremtiden er av interesse.
De første trinnene i global opptrapping
Israels krigsforbrytelser, som begynte med et ultimatum om en umulig tvangsflytting av alle Gazas palestinere nord for Wadi Gazi, vil ifølge professoren, selv om han selv unngår denne kriminalitetsklassifiseringen, mest sannsynlig trekke Iran inn i konflikten trinn for trinn, og starte med et økt engasjement fra landets «lokale klient» Hizbollah. Irans utenriksminister Hossein Amir-Abdollahian var tidlig ute med å kalle Israels nåværende ultimatum «krigsforbrytelser». Og når det gjelder Libanon-baserte Hizbollah, gjorde deres visedirektør Naim Qassem det nylig klart for tilhengere på en demonstrasjon i Sør-Beirut:
– Samtalene bak kulissene mellom oss og formaning av stormakter, arabiske land og de forskjellige FN-utsendingene, som alle direkte og indirekte oppfordrer oss til ikke å bli involvert i [konflikten], vil ikke ha noen effekt overhodet.
Ifølge professoren kan Irans direkte engasjement i konflikten mest sannsynlig føre til at USA og NATO deltar i en utvikling der de tre krigførende parters valg av side er hevet over enhver rimelig tvil.
Kina – en joker i spillet
Fra dette tidspunktet er imidlertid videre utvikling mye vanskeligere å forutsi. Hvordan vil for eksempel Kina oppføre seg? Da utenriksdepartementet i Beijing forleden oppfordret begge de stridende partene i konflikten til å «forbli rolige, vise tilbakeholdenhet og umiddelbart avslutte fiendtlighetene for å beskytte sivile og unngå ytterligere forverring av situasjonen» og gjorde det klart at løsningen ligger i «implementeringen av tostatsløsningen og etableringen av den uavhengige staten Palestina», ble den irettesatt etter notater fra Yuval Waks, en høytstående diplomat ved den israelske misjonen i Kina.
Israel hadde forventet «en sterk fordømmelse» av Hamas og deres handlinger, og når jøder blir «drept [og] slaktet i gatene», er det neppe «på tide å kreve en tostatsløsning».
Mao Ning, talsmann for det kinesiske utenriksdepartementet, ble dagen etter tvunget til å redde diplomatiet, eller fikk beskjed om å gjøre det. Uten å kommentere eller korrigere sitt departements uttalelse fra dagen før, erklærte hun sin avvisning av Hamas’ nåværende angrep på Israel.
Ifølge Frankopan ser Beijing den siste ukens utvikling gjennom linsen til en ny verden som tar form, en tilnærming som de sier de deler med et Russland hvis påståtte støtte til Hamas aldri har blitt bevist, men som har vært tungt involvert i Syria, og «nylig bygget bånd med Iran for sikker forsyning av droner som skal brukes i Ukraina».
Russisk analyse
Russlands president Vladimir Putin beskrev forleden «Israels undertrykkelse av palestinerne» så vel som «Hamas’ kvelertak på Gaza» som «levende eksempler på svikt i USAs politikk i Midtøsten».
Dette er etter at det har brutt ut en Midtøsten-krise som ifølge professorens egen profeti vil skape grobunn i mange deler av verden for ytterligere «politisk og økonomisk fragmentering».
For Putin, hevder han, kunne ikke denne krisen ha kommet på et bedre tidspunkt, da den
- avleder oppmerksomheten fra krigen i Ukraina og gjør det lettere for dem som vil skylde på «Vesten» for det.
- forsterker de blomstrende ideene, spesielt i Europa og USA, om at verden er i total transformasjon og muligens på vei mot fullstendig kaos. Her, for Frankopan, er det strømninger av tanker om motstand mot befolkningsutveksling i hvite land som skal likestilles med klimaalarmisme.
Til slutt viser professoren til Australias tidligere statsminister Kevin Rudd, som for noen år siden kalte motsetningen mellom USA og Kina for vår tids store trussel, som plasserer oss «i tiåret med å leve farlig». Dette er en analyse som Frankopan deler med tillegget om at bildet kompliseres av det faktum at vi i dag har rivalisering ikke bare mellom etablerte geopolitiske blokker, men også mellom nyutviklede allianser av typen BRICS, som i januar utvides med seks nye land: Egypt, Etiopia, Iran, Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater og Argentina. Lojaliteten til denne typen allianser kan være vanskelig å forutsi.
Elefanten i rommet
Avslutningsvis gjør professor Frankopan mange interessante observasjoner av sin tid i sin artikkel, men savner elefanten i rommet som har blitt ytterligere avklart av palestinernes nåværende opprør mot den sionistiske okkupasjonsmakten som plager dem. Kanskje den samme blindheten for fenomenet organisert jødedom kan forklare hvor overraskende lite han har å si om storkrigen og revolusjonenes tid som han spår.
Kanskje de mislykkede profetiene til Nicholos og Sullivan, som professoren så treffende sammenligner, også har gjort ham forsiktig. I alle fall ringer oppfordringen han kommer med på slutten til makthaverne om å lære av historien og handle klokt i stedet for å haste ganske tomt i fravær av ytterligere spesifisering.
