KOMMENTAR Russleman reflekterer over «woke» som et avradikaliserende begrep og hvorfor nasjonalister ikke burde bruke det.
Begrepet «woke» oppstod i USA i etterkrigstiden i det afroamerikanske miljøet og viste til svart bevissthet rundt deres påståtte undertrykkelse av den hvite majoriteten, med den første registrerte bruken av ordet datert til 1962 i en artikkel for New York Times Magazine av den afroamerikanske novellisten William Melvin Kelley. Over tid utviklet det seg til å ha en bredere betydning rundt om å «holde seg våken» med hensyn til å kritisere systemnarrativer generelt. Etter 2010 begynte ordet å tillegge seg den implisitte tilknytningen til såkalte social justice-saker som de fleste i dag vil forbinde med ordet og i etterkant av skytingen av afroamerikaneren Michael Brown i 2014 ble den sterkt assosiert med BLM-bevegelsen og oppnådde til slutt den intenst negative konnotasjonen som følge av BLMs terrorvelde i 2020.
Siden da har ordet blitt adoptert av først og fremst politiske kommentatorer i den kosher-konservative sfæren som et angrepsord og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Begrepet er perfekt for denne gruppen først og fremst fordi det er fullstendig ikke-deskriptivt. Bruken av ordet forutsetter en implisitt forståelse hos forbrukere av kosher-konservative medier som forblir ikke-formulert 99% av tiden. Alle vet hva «woke» er når de ser det, men langt færre ville vært i stand til å komme med noen detaljert og gjennomtenkt definisjon av begrepet om de ble bedt om dette, dog de mer oppegående i den kosher-konservative sfæren ville vise til politisk korrekthet (enda en ikke-deskriptiv term), krenkelseshysteri og identitetspolitikk.
Når det kommer til å definere hva «woke» egentlig er så er dette faktisk temmelig lett. Woke viser i 2022 til politisk/kulturell anti-hvithet og pro-LHBT-ideologi og alle vet umiddelbart hva det er når de ser det. Det handler ikke om høyskolestudenter som er for politisk korrekte eller «identitetspolitikk løpt amok» eller noen annet irrelevant og trygt emne som stinkende konservative kujoner vil ha det til for å ikke snakke om noe av viktighet eller pro-hvitt.
Woke som et begrep har tillatt kosher-konservative til å fange opp jødisk kulturell gift og pakke det inn i et ufarlig produkt som de så selger til naive hvite som er klar over at de er under angrep instinktivt, men som mangler språket for å formulere dette. Forskjellen mellom oss sanne nasjonalister og konservative svindlere er at vi ønsker å gi vårt folk dette språket mens kosher-konservative strever etter å kynisk utnytte hvit angst i møte med de uendelige angrepene mot dem for deres egen profitt. Mens vi, ironisk nok, ønsker å vekke vårt folk slik at det kan gjenerobre sin egen skjebne strekker ikke kosher-konservative ambisjoner seg lenger enn til å peke på menn som later som de er kvinner for å vinne mesterskap i kvinnesvømming, skrike «woke», uten noen dyptgående analyse av hva problemet faktisk er eller hvordan man skal løse det.
Og det vil de heller aldri ettersom konservatismens eneste verdier er feighet og grådighet.
Det som i dag beskrives som «woke-bølgen» er et politisk/kulturelt angrep mot hvite og normale verdier og det burde adressers med det alvoret det fortjener. Svarte mennesker som erstatter hvite på TV er ikke woke, det er anti-hvitt. Barn som indoktrineres i barnehagen til å bli homofile eller transvestitter er ikke woke, det er LHBT-grooming.
Kall det hva det faktisk er eller holdt kjeft. Krigen mot hvite og anstendighet er dødelig alvor og ikke et komisk fenomen for kosher-konservativt avskum å bruke for deres egen vinnings skyld.
