VÅR VEI Motstandsbevegelsen i Finland skriver i denne artikkelen om punkt tre i Den nordiske motstandsbevegelsens politiske manifest, som omhandler opprettelsen av en nordisk selvforsørgende stat.
Den nordiske motstandsbevegelsen er den eneste radikale organisasjonen i Nord-Europa som tilbyr et realistisk alternativ til det nåværende systemet, som bygger på flerkulturell finansiell kapitalisme. Fundamentet i vår politiske modell, er nordisk enighet.
Militært og økonomisk samarbeide, i likhet med kulturutveksling, har forekommet mellom de nordiske landene så lenge de har vært bebodd. Dette til tross for avbrudd og konflikter. Vårt felles genetiske, historiske og kulturelle arv gjør at et sterkt samarbeide mellom de nordiske landene ikke skulle lede til rivalisering mellom konkurrerende etniske interesser. Ofte kan dessuten den genetiske sammensetningen blant populasjonen varierer mer innenfor en nordisk nasjons grenser, enn hva den kan gjøre på tvers av grensene.
Men selv om det genetiske og kulturelle fundamentet for en forent nasjonalsosialistisk nordisk stat er fast, krever et sterkt samarbeide en felles lovgivning og forente økonomiske interesser.
Allerede nå eksisterer det for eksempel et militært samarbeide mellom Sverige og Finland. Ifølge spørreundersøkelser så ser mange vanlige mennesker dette samarbeide som et positivt alternativ til NATO og stormaktspolitikk. De nåværende regimene i Norden er dog tvilsomme til å styrke det nordiske samarbeidet. Dette naturligvis på grunn av press fra Vesten og NATO.
En annen grunn er at de nordiske nasjonenes interesser på det nåværende tidspunkt, ofte går imot hverandre. Den økonomiske strukturen og den nasjonale velstanden varierer mellom statene. Selv om alle nordiske land sterever etter en ganske lik utenrikspolitikk, er visse mer liberale og vest-orienterte, enn andre. Det finnes også forskjeller hva gjelder innenrikspolitikken når det kommer til velferd og innvandring.
Ettersom de nordiske landenes interesser og politikk på det nåværende tidspunkt strider imot hverandre, så finnes det ikke tilstrekkelig med tillit til å bygge et nordisk militært alternativ til NATO og EU.
Allerede under den kalde krigen forestilte radikale nasjonalister, deriblant Finlands Paavo Susitaival, et nordisk alternativ til stormaktspolitikk: militær enighet og en nøytral buffersone mellom øst og vest. For eksempel skulle Russland aldri behøve å frykte et vestlig angrep fra de nordiske landene, da NATO-soldater ikke ville vært velkommen i Norden. Vesten skulle også frykte russiske represalier dersom de skulle forsøke å angripe den nordiske staten og derigjennom utfordre vår nøytrale posisjon.
Fremfor alt skulle den nasjonalsosialistiske staten skape et sterkt militær basert på verneplikten og avansert teknologisk forskning. Om en stormakt skulle forøke å angripe den nordiske staten, skulle den kunne forsvare seg med sine store økonomiske, naturlige og menneskelige ressurser.
Nordisk enighet innebærer å bryte bånd med de internasjonale organisasjonene som har blitt skapt det seneste århundret, og gjerne med mål om å manipulere selvstendige stater: De forente nasjoner (FN), Den internasjonale oppgjørsbanken (BIS), Den europeiske unionen (EU), Verdens handelsorganisasjon (WTO), og så videre.
De seneste tiårene har USA, under ledelse av Federal Reserve og den sionistiske lobbyen, ledet en énverdensprosjekt basert på private sentralbanker. Det seneste, og mest grusomme, eksempelet på dette er Det transatlantiske handels- og investeringsparterskap (TTIP). Denne avtalen vil gjøre det mulig for multinasjonale selskaper å privatisere nordiske naturressurser og grunnleggende sosiale tjenester. Handelsavtalen vil i prinsipp kunne gjøre stater, til private selskap.
Europeiske nasjoner har mistet retten til å trykke sine egne penger, og dermed styre sin egen økonomi. All politikk er avhengig av pengemengden, og ettersom vi ikke lenger er økonomisk uavhengig, har vi også mistet vår politisk selvbestemmelse.
I det nåværende systemet skaper private banker nye penger ut av luften, gjennm å låne ut en virtuell kreditt til sine kunder. Dette har fått alvorlige konsekvenser for både den private og offentlige sektor. Private kredittbobler har forårsaket globale finansielle kriser i vest. Enda verre er det med statsgjelden, ettersom stater står i gjeld til private banker, som i sin tur bestemmer vilkårene for sine lån, og derigjennom også hvilken type politikk statene skal føre. Det tydeligste eksempelet på dette er Hellas. Et land som har blitt kjørt over av Det internasjonale pengefondet (IMF), Den europeiske sentralbank (ESB) og Den europeiske unionen (EU).
En av våre viktigste oppgaver er derfor å bryte oss løs fra det internasjonale finansielle systemet og statliggjøre bankene. Den nordiske staten skulle ha sin egen nasjonale sentralbank, som kunne trykket rentefrie penger som matcher den økonomiske tilveksten. På et tidlig tidspunkt ville de viktigste investeringene blant annet vært å skape en pan-nordisk infrastruktur for en selvforsørgende og miljømessig holdbar økonomi og et sterkt militær.
Behovet av et sterkt militær er direkte koblet til oppgaven om å statliggjøre banksystemet. Under den andre verdenskrig ble både Tyskland og Japan offer på grunn av sin økonomiske politikk. Senere eksempler på dette er mordene på Muammar Gaddafi og Saddam Hussein. Begge skyldige i å ha utfordret de private interessene til den globale økonomiske eliten. Det hvite Sør-Afrika ble delvis ødelagt på grunn av internasjonalt økonomisk press. Hadde Sør-Afrika vært selvforsørget og statliggjort sitt banksystem, ville det hvite regimet stått mye sterkere mot det globale anti-rase-trykket.
Alle disse eksemplene viser at man ikke kan separere uavhengig rasemessig, økonomisk og militær politikk. Revolusjonen må være fullstendig, dersom vi vil bygge en holdbar stat. Vi kan ikke bedrive en hvit rasebevisst innvandringspolitikk, samtidig som vi har en nyliberal økonomi som er avhengig av internasjonal finansiering og import.
Selvforsørgelse krever at Norden er forent. Jo flere naturlige og menneskelige ressurser vi har tilgjengelig, desto sterkere vil våre valuta være internasjonalt. Dette innebærer også at den nordiske staten vil ha fullstendig kontroll over økonomiske trender innenriks: såkalte boom-bust-sykluser som finnes i dagens kapitalisme vil forsvinne.
Den internasjonale handelens rolle vil naturligvis reduseres dramatisk, ettersom vi strever etter selvforsørgelse. Vår økonomi vil være proteksjonistisk, og regjering vil øke tollimporten kraftig. Vi vil bygge opp viktige bransjer som har blitt solgt utenlands på grunn av den nyliberale politikken. Men det vi ikke kan produsere her, vil vi kjøpe fra utlandet. Ettersom betydningen av «liberale vestlige demokratier» reduseres for hvert år, vil det finnes godt om voksende økonomier som ikke har noen «moralske» hinder med å handle med en nasjonalsosialistisk stat.
Fundamentet for vår selvforsørgelse vil være nordisk jordbruk. Staten vil produsere mer mat enn hva den behøver, for å bedrive byttehandel. Sammen med en sterk primærproduksjon vil den nordiske staten investere kraftig i forskning, ettersom vi som nasjonalsosialister ser fremskritt og utvikling som menneskets største oppgave.
Vitenskaplig forskning av toppklasse vil også tjene vår selvforsørgende politikk, som inkluderer produksjon av kvalitetsvarer med lang holdbarhet, samt fornybar energi fra våre naturresurser. Den nordiske staten vil være progressiv, sterk og rettferdig. Økonomiens rolle vil ikke lenger være å forsørge finansielle aktører, men å skape et miljø hvor vår rase kan overleve og frode.
