KRONIKK Vera Oredsson resonnerer over aldring, generasjoners ulike oppfatninger og viktigheten av enighet i kampen.
Sveriges befolkning blir eldre, det er et faktum alle kjenner til. Som en følge av dette blir vi medlemmer i den nasjonalsosialistiske kampen naturligvis også eldre.
Ledelsen er generelt yngre, og det kan være vanskelig å fullt ut forstå deres forklaringer i noen programpunkter og propaganda, der vi eldre vil insistere på de vanlige ordene: «Slik gjorde vi det da» og føler irritasjon over endringer. Det kan gå så langt at de eldre forlater kampen med bitterhet.
Dette er ikke noe nytt i seg selv, men har vært slik i alle år så lenge nasjonalsosialismen har eksistert og ser ut til å bestå. Selv andre partier har samme problem.
Noen mener at de yngre er for nostalgiske. Tenk på det slik: Når en brønn plutselig gir dårlig vann, men du har en klar gammel kilde tilgjengelig, så henter du vannet ditt der – logisk, ikke sant? Slik er det med våre yngre medlemmer som beundrer Det tredje rikets korte tid som ble slått ned av krigslystne regjeringer i omverdenen. Løgnene om nasjonalsosialismen har blitt avdekket av dem etter lange studier, og de ønsker å se en radikal forbedring fra sin utrygge tilværelse i dag, som dessuten ligner Weimarrepublikkens moralske forfall, til et sunnere nasjonalsosialistisk styre likt det som ble innført i Tyskland i 1933.
Likevel lever vi i det tjuende århundre, og med det har også det uunngåelige moderne innslaget etterlatt sine spor, noe vi eldre har vanskelig for å akseptere. Selv jeg – som er oppdratt til lydighet overfor partiledelsen siden barndommen, innser at jeg til tross for aldersrelaterte meningsforskjeller til en mer moderne tenkemåte må underkaste meg ledernes anvisninger.
Jeg anser at mine meninger er ubetydelige mot kampens nødvendighet, selv om jeg fremhever mine synspunkter. Jeg-et i alderdommens høst er vanskelig å bekjempe. Du kan fremføre din mening, men å svike partiet med en ødeleggende stahet fordi de yngre mener annerledes er bare en egotripp – det må man innse.
Om du ser at dine forslag likevel hadde vært bedre, da kan du nyte: «Hva var det jeg sa?» – det skjer også for meg.
Så bli værende i kampen, gleden i kameratskapet og nødvendigheten av vår ideologi holder deg vital, det vet jeg av egen erfaring ved mine 96 år.
