KRONIKK Martin Saxlind skriver her om hvordan liberalismen ikke ser ut til å kunne håndtere problemet med pedofile, men heller skaper et samfunn der pedofile trives.
Jeg vet ikke om det er Dumpen.se sitt gode arbeid med å henge ut pedofile som skaper et falskt inntrykk eller om antallet pedofile i samfunnet faktisk har økt. Iallfall er det klart at det er mange syke individer i Norden som bruker mye tid på å sexchatte med barn og dele barneporno med andre pedofile.
Når jeg skrev om RFSL-veteranen og Qruiser-grunnleggeren Micke Moggias seneste tiltale for pedofili forrige uke, kom jeg til å reflektere over hvilket type samfunn mennesker som han kan eksistere i og trives i.
Til å begynne med har selvfølgelig internett og sosiale medier skapt unike muligheter for pedofile. De kan groome barn og anskaffe seg barneporno på en måte som var teknisk umulig før internett. Tatt i betraktning at vanlig porno er avhengighetsskapende, kan det også tenkes at tilgang til barneporno forsterker den pedofile tendensen til forstyrrede mennesker. Jeg vet at en pedofil i Söderhamn som jeg skrev en nyhet om for noen år siden, argumenterte på den måten i et politiavhør. Slik han beskrev det, hadde han «snublet» over barnepornografi og ble hekta på det, selv om han på et eller annet nivå visste at det ikke bare var ulovlig, men også dypt umoralsk.
Ser man bort fra de rent tekniske aspektene, tror jeg at det også er et politisk aspekt og at pedofili er noe som indirekte oppmuntres til i liberale samfunn. Dette er tanken jeg ønsker å utvikle i denne artikkelen.
En kort definisjon av liberalisme
For å forklare hvordan jeg tenker, må jeg begynne med å definere hva jeg mener med liberalisme.
Moralfilosofisk sett er liberalisme for negativ frihet. Kort fortalt er negativ frihet at du generelt skal stå fritt til å prøve å gjøre det du vil uten å bli hindret av forbud eller tvang. Staten, kirken, folket eller andre kollektiver skal begrense den enkeltes handlefrihet minst mulig. En liberal mangler fullstendig argumenter mot hedonisme og dekadanse da liberale ikke ønsker å involvere seg i hva en annen person gjør.
Politisk og juridisk sett er liberalismen fundamentet for de vestlige (såkalt) representative demokratiene. Så både lovverket og kulturen vår er gjennomsyret av liberalisme.
Liberalismens mislykkede innstilling til pedofili
Pedofili kan sees på som et skråplan fra vondt til verre og underveis mangler liberalismen gode svar og løsninger på problemet.
1. Pedofili som en legning.
Liberalismen har akseptert og oppmuntret den seksuelle revolusjonen som sier at sex bør handle mer om nytelse enn reproduksjon og at alle seksuelle preferanser og legninger er like mye verdt. Her blir det naturlig for liberalisten å synes synd på pedofile; Den pedofile er jo født slik han er – akkurat som den homofile – og kan ikke hjelpe for sine følelser. Det er ikke rett og riktig fra et liberalt synspunkt å straffe eller diskriminere en person på bakgrunn av dennes identitet, tanker eller følelser.
I Norden og mange andre land har det funnes mennesker og organisasjoner som har ønsket å legalisere pedofili. Dette ser ut til å ha vært mer utbredt tidligere, men i dag har det i økende grad begynt å snakkes om såkalte «MAPs» (Minor-Attracted Persons), og de streber etter å bli tolerert i offentligheten så lenge de ikke begår noen forbrytelser. Det som i mange tilfeller ser ut til å være mistenkte pedofile har også, takket være den liberale toleransen, fått fri tilgang til barn ved å opptre som historielesere under såkalte «Drag Queen Story Hour»-arrangementer.
2. Barneporno.
Mange liberale ønsker å legalisere narkotika da det anses å være en «offerløs forbrytelse» i deres øyne. På samme måte er tegneseriebarnepornografi definitivt også en forbrytelse uten offer, og den debatten har vi hatt i Sverige. Om Sverige hadde vært et rent liberalt samfunn ville det trolig vært lovlig; at det ikke er det skyldes tidligere lover og tradisjoner som var mer konservative (eksempelvis var ikke homofili engang lovlig i Sverige i en periode på 100 år).
Fra tegnede bilder finnes det så et skråplan der liberale til å begynne med skulle kunne tolerere barneporno som ikke skildrer seksuelle overgrep, men bare viser nakne barn. Til slutt skulle en liberalist kunne mene at den pedofiles nytelse av å konsumere barneporno med overgrepsinnhold overstiger barnets lidelser av at materialet spres, og at det derfor er ok. For ikke å gå for langt i mitt hat mot liberale her, jeg vil nok si at få ekte liberale ville ønske å være så liberale, men det er fortsatt mulig å argumentere på den måten og da ikke bryte noen grunnleggende liberale prinsipper.
Til slutt veier handlinger mer enn ord, og liberale samfunn viser i handling at de ikke tar barnepornografi særskilt alvorlig, fordi pedofile som blir tatt for den forbrytelsen får milde straffer og kan derfor fortsette med sin pedofile aktivitet. I et større perspektiv er milde straffer også et første skritt mot legalisering.
3. Grooming.
En stor del av den pedofile kriminaliteten skjer gjennom manipulerende chatting med mindreårige. Gjennom manipulasjon, trusler og bestikkelser kan pedofile prøve å få tak i barnepornografisk materiale eller arrangere møter med barn.
En annen sak pedofile kan fiske etter er «samtykke» fra ofrene sine. Samtykke blir nemlig et argument som kan presenteres for liberale. Hvis barnet samtykker, kan den liberale tilbøyeligheten til ikke å blande seg inn i hva andre gjør, si at pedofili er greit. Heldigvis forstår mange liberale at barn ikke er modne nok til å håndtere alle frihetene som liberale mener voksne burde ha.
Her kommer imidlertid homolobbyen inn i bildet igjen. Homolobbyen seksualiserer barn da voksne som er seksuelt avvikende vil at barn og unge skal legitimere de voksnes seksuelle avvik gjennom å selv begynne å identifisere seg med en annen seksuell legning enn heteroseksualitet. Når mindreårige blir tvunget til en seksualitet før de er naturlig klare for sex og faktisk vet hva de vil, blir de forvirrede og lettere mål for pedofile. Om en kinky tante fra RFSL allerede har vært på skolen og holdt foredrag om onani og kjønnsdysfori for barna, fremstår det som mer normalt når Pedofil-Pelle begynner å sexchatte med dem på sosiale medier.
Kjøper man i tillegg homolobbyens forestilling om at barn som ennå ikke har kommet i puberteten kan ha alternative seksuelle legninger, så sidestiller man til en viss grad barnet med voksne, noe som forsterker den pedofiles argument om at barna kan samtykke – «barna har jo en seksuell identitet og vilje». Når barna seksualiseres, blir det også naturlig at de blir dratt med til pride-parader, hvor barna ofte kler seg og danser på en seksuell måte, inspirert av de voksne og til stor glede for de pedofile.
En viss grooming er altså helt normalisert i Norden og lovene mot det er generelt svake. De eneste juridiske grensene mot grooming er at det er ulovlig å oppfordre mindreårige til å sende seksuelle bilder eller avtale å møte dem for seksuelle formål. Mange pedofile kan derfor trygt ligge på rett side av loven i vårt liberale samfunn når de sitter og ekler seg med mindreårige på sosiale medier.
4. Overgrep.
Det siste steget for den pedofile er å gå fra ord til handling og da forgripe seg på en mindreårig. De mangler da moralske barrierer som stopper dem, kanskje fordi de har en liberal moral eller fordi de kjøper argumentene de gjentar for seg selv: «Den pedofile gir ømhet og kjærlighet», et sitat fra Kjell Rindar som innviet pride i Sverige. Et annet liberalt argument pedofile bruker er at barna bare blir skadet fordi andre legger seg i og fordømmer overgrepene.
Antiliberale løsninger på pedofilspørsmålet
Om vi i stedet ser på hvordan et ikke-liberalt samfunn skulle kunne se på og håndtere pedofili, tror jeg at problemet kan reduseres betraktelig.
1. Pedofili som en legning.
I et ikke-liberalt samfunn kan man ha verdier som sier at alle mennesker ikke er likeverdige og ikke trenger å bli behandlet på samme måte. En person som har innrømmet å ha pedofile tilbøyeligheter, bør i utgangspunktet ha forbud mot å arbeide med barn eller på andre måter søke seg til sammenhenger der barn er til stede. Personen bør også steriliseres i rent forebyggende syfte, for selv om den pedofile ikke har begått en forbrytelse, kan det ikke komme noe godt utfra personens legning. Om det skulle være slik at pedofili kunne fjernes fullstendig gjennom en eller annen form for terapi, hadde det kanskje vært et alternativ, men den tanken skremmer åpenbart andre seksuelle minoriteter og går imot den etablerte forestillingen om at mennesker er født med permanente seksuelle avvik.
Da den pedofile seksualiteten i seg selv ville bli undertrykt og negativt sanksjonert i dette teoretiske og antiliberale samfunnet, ville de heller ikke få lov til å organisere seg i lobbygrupper eller ha enkelte individer som forfektet deres kollektive interesser. Staten skulle også være på vakt mot og slå ned på grupper som forsøker å gjøre det indirekte eller via omveier.
2. Barneporno.
Alle personer som blir tatt for å bevisst ha konsumert barneporno skulle i et antiliberalt samfunn klassifiseres som pedofile og behandles i samsvar med det som står under forrige punkt. Ettersom det finnes ulike typer av barnepornografi, skulle det kunne lede til ulike former for straff. Tegnet barnepornografi skulle kunne lede til høye bøter og lang fengselsstraff. Barnepornografi uten innslag av overgrep skulle kunne lede til lengre fengselsstraffer og høyere bøter. Barnepornografi som viser seksuelle overgrep mot barn skulle kunne lede til livsvarig fengsel eller dødsstraff i mer ekstreme tilfeller.
3. Grooming.
Et antiliberalt samfunn skulle kunne forsøke å regulere barns bruk av sosiale medier slik at de ikke kan komme i kontakt med fremmede voksne. Personer som har blitt avslørt som pedofile burde også utestenges permanent fra alle sosiale medier. Pedofile som likevel lykkes å kontakte mindreårige og som forsøker å sette opp et møte med dem for seksuelle formål, bør få livsvarig fengsel.
Seksualundervisning skulle utelukkende kunne overlates til foreldrene som bør ha best kontroll over barnas utvikling og utdanningsbehov. Eller så skulle staten kunne tilby en standardutdanning til elever som har begynt å komme i puberteten, og utdanningen skulle da fremheve heteroseksualitet og monogami som det naturlige og la de som ønsker å være avvikende finne sin egen vei.
Lover mot homopropaganda og lignende ting som seksualiserer barn skulle kunne innføres i et antiliberalt samfunn. Russland og mange andre land har allerede slike lover i dag.
4. Overgrep.
Ved å slå hardere ned på pedofiles kriminalitet i alle de foregående trinnene, vil noen pedofile som ellers ville ha begått overgrep, sitte i fengsel eller være døde. Risikoen for strengere straff kan også ha en avskrekkende effekt når det kommer til de ulike pedofile forbrytelsene, inklusivt de rene overgrepsforbrytelsene.
De overgrep som likevel skulle skje selv i et antiliberalt samfunn bør resultere i dødsstraff, i det minste i alle tilfeller der bevisene er 100 % vanntette og overgrepene er grove.
Både av rene moralske grunner og av den avskrekkende effekten mener jeg at pedofile tatt på fersk gjerning bør betraktes som fredløse. Slik at alle som tar en pedofil på fersk gjerning har rett til å mishandle eller drepe den pedofile, forutsatt at man da kan bevise i retten at personen var pedofil og ble tatt på fersk gjerning. Foreldre som finner ut at barna deres har blitt utsatt for overgrep bør ha litt større frihet til å gjøre det samme, selv en stund etter at et overgrep har funnet sted.
Det siste ser ut til å forekomme til en viss grad i Russland. En pappa ved navn Vyacheslav Matrosov skal ha dratt med seg vennen Oleg Sviridov ut i skogen, mishandlet ham, tvunget ham til å grave sin egen grav og deretter enten drept ham eller fått ham til å ta sitt eget liv. Dette etter at Matrosov oppdaget videoer på vennens mobiltelefon som viste hvordan han forgrep seg på Matrosovs datter. Matrosov ser først ut til å ha vært mistenkt for drap, men i løpet av etterforskningen ble det endret til at han tvang den pedofile til å ta sitt eget liv, noe som resulterte i en mildere straff, og allerede der kan det ha vært en sympatisk behandling fra rettsvesenets side. Etter offentlige protester ble Matrosov også løslatt fra fengselet etter å ha sonet bare seks måneder i stedet for de 1,5 årene han var dømt til. Dette er et eksempel på illiberal fleksibilitet fra rettsvesenets side, der man tar hensyn til folkets vilje og den allmenne moral i stedet for å se det som en liberal dyd å tolke lovteksten bokstavelig og da behandle alle forbrytelser nøyaktig likt uten hensyn til uforutsigbare, men viktige omstendigheter.
Avslutningsvis
Det er nettopp rettssikkerheten og dødsstraffens irreversibilitet som gjør denne typen kriminalitet vanskelig å håndtere. Man vil verken at noen uskyldige skal dømmes til ekstremt strenge straffer eller at noen skyldig pedofil skal slippe unna straff. Simon Holmqvist pleier å si at dødsstraff kun skal brukes i tilfeller hvor skyldspørsmålet er bevist ett skritt lenger enn «utover enhver rimelig tvil», det vil si i tilfeller der det i utgangspunktet ikke er tvil om at personen er skyldig. Dersom skylden kun er bevist utover enhver rimelig tvil, er trolig livsvarig fengsel å foretrekke da det gir mulighet til å benåde personer som viser seg å være uskyldig dømt.
Klart er det iallfall at visse typer pedofile forbrytelser, når de er bevist utover enhver tvil, bør resultere i dødsstraff og at det er ett av det liberale demokratiets moralske feil at man ikke er i stand til å dele ut slike straffer. Man deler heller ikke ut spesielt lange fengselsstraffer eller kastrerer pedofile fordi rettssystemet vårt er mer interessert i å pleie og rehabilitere kriminelle enn å straffe dem og beskytte potensielle ofre.
Londons muslimske ordfører, Sadiq Khan, sa noe upassende om en terrorhandling at terrorisme er en naturlig del av å leve i en moderne storby. Jeg vil si at pedofili er en naturlig del av å leve i et liberalt samfunn.
Dette temaet ble også diskutert av Fredrik Vejdeland og Simon Lindberg i seneste avsnitt av Lederperspektiv.
