JØDESPØRSMÅLET Sjefen for det berømte pasjonsspillet i den tyske byen Oberammergau i Bayern, som blir oppført bare hvert tiende år, har jobbet med jødisk makt siden 80-tallet for å endre oppsetningen til å bli pro-jødisk.
Pasjonsspill, eller en gjengivelse av Jesu død og oppstandelse i teaterform, er populære verden rundt. Så også i Tyskland, nærmere bestemt i byen Oberammergau i Bayern, hvor et storstilt og berømt pasjonsspill blir oppført bare hvert tiende år. Dette har byen gjort siden 1600-tallet, ofte med et besøkstall opp imot en halv million, med alle roller besatt av lokale innbyggere.
Disse spillene er imidlertid ofte blitt anklaget for å opprettholde antisemittiske stereotyper ved at de viser hvem som drepte Guds Sønn, Jesus Kristus. Spillets nye direktør, Christian Stückl bestemte seg imidlertid for å endre dette, og ved å prioritere det politiske over det kunstneriske har Stöckl nå utarbeidet et manus som skal fokusere på det jødiske («Jewishness») ved Jesus og ved å argumentere for at det var den romerske guvernøren Pontius Pilatus som er den egentlige «morderen». For pasjonsspillet blir, av verdslige kommentatorer, ofte referert til som det første krimdramaet vi kjenner. Det er selvsagt en forsimpling av materialet, men symptomatisk for det moderne menneske, som Stückl da åpenbart også er en representant for.
Ved sin tiltreden som direktør for spillet i 1990 var Stückls fremste fokus nettopp «å fjerne spillets antijudaisme» og «å se spillet med jødiske øyne». Dette avslørte han i anledning at han nylig mottok prisen Isaiah Award for Exemplary Interreligious Leadership, arrangert av AJC, American Jewish Committee. Her opplyste Stückl også at han av en eller annen ukjent grunn har hatt «dialog» med representanter for AJC siden 1980-tallet, altså før han tok over som direktør for et av verdens største og mest berømte pasjonsspill. I begrunnelsen heter det at Stückl mottar prisen for å ha gjort spillet om «til et utdanningsverktøy rettet mot kristne etter Holocaust og for tysk selvrefleksjon.» Stückl har for øvrig jobbet med jødiske organisasjoner, inkludert diskrediterte ADL (Anti Defamation League), så vel som utdanningsorganisasjoner i Tyskland, for «å sette søkelys på antisemittisme og for å endre narrativet, hvordan fortellinger blir fortalt.» Før årets forestilling tok Stückl også sine involverte skuespillere og medarbeidere med til Jerusalem.
Det er mange aspekter ved denne saken som gjør den interessant og aktuell, men først av alt bekrefter den hvordan våre omgivelser, vår realitet, er utsatt for et kontinuerlig og intens angrep som har som siktemål å forme våre sinn, vår forståelse av nettopp våre omgivelser. Videre, at noen strekker seg uendelig langt for å ivareta sine (gruppe-)interesser i så måte. «De herskendes tanker, er de herskende tanker», som Gramsci fremla det.
Når det kommer til det sekulære og verdslige «drapsmysteriet» så er dette ikke noe mysterium å snakke om (det teologiske «mysteriet» som er essensen av Jesuspasjonen er at Gud ble menneske og kom til jorden, led og døde for våre synder og sto opp igjen den tredje dagen, men dette synes ikke å engasjere i noe betydelig grad lengre). Jesus ble ansett som en kjetter og uromaker av de ulike jødiske sektene, en falsk Messias som forsøkte å omvende jødene, og som derfor måtte «nøytraliseres». Og historien frem til hans død er egentlig et studie, en allegori, et bilde, som viser hvordan disse øversteprestene, da som nå, opererer. De selv kunne ikke personlig legge hånd på Jesus; den romerske makten hadde og utøvde sitt voldsmonopol i absolutt form og var i stadig konflikt med blant annet de jødiske sektene som ble ansett som en undergravende kraft i samfunnet (se blant annet gjengivelsene fra den jødiske generalen Flavius Josephus). En selvtekt fra jødene ville slå kraftig tilbake på disse. I stedet infiltrerte de mobben, skapte og presenterte et narrativ om Jesus som en falsk Messias, og gjennom «demokratiske» kanaler egget den øvrige befolkningen til å forlange Barabbas å bli løslatt, og Jesus drept. Pilatus hørte på folkeopinionen – det var nok uro og opprør i provinsen.
Fremstillingen av Jesu død som en utelukkende romersk affære er dermed løgn og inngår i en form for talmudisk dialektikk. De bibelske referansene for opptakten til Jesuspasjonen er flere, men det mest eksplisitte, som også tar for seg sannhetsbegrepet, er Johannes kapittel 8, «Sons of the Devil Reject the Son of God» (New King James Version). Det dette kapittelet skal fortelle er i følge St. John Chrysostom at jødene, «Djevelens sønner», ikke var interessert i det religiøse eller dydene som denne innbefattet, for jødene var følelsen av en rasemessig overlegenhet ved å være Abrahams barn det eneste som betydde noe. Jødene skulle/skal ikke legge seg under for noen, for de står over alle andre, til og med Gud (akkurat som Lucifer, den fallende engel, eller altså Djevelen). Uten troen og dydene, uten å underlegge seg Gud og komme til Jesus, kunne/kan de imidlertid ikke regne med å bli frelst. Etter å ha formidlet til de gjenstridige og fiendtlig innstilte jødene at «sannheten skal sette dere fri» henvender han seg videre slik til jødene:
37Jeg vet at dere er av Abrahams ætt. Men dere søker å drepe meg, fordi mitt ord ikke får rom hos dere.
40Men nå søker dere å drepe meg – et menneske som har sagt dere sannheten, den som jeg har hørt av Gud.
44Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre etter deres fars lyster. Han var en drapsmann fra begynnelsen og står ikke i sannheten. For det er ikke sannhet i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far. 45Men fordi jeg sier sannheten, tror dere meg ikke.
Det hele ender med at jødene konkluderer med at Jesus er en demon, før de forsøker å steine ham. Jødenes fremste kjennetegn i følge Jesus er dermed Løgnen, og de demoniserer alle som bringer og som representerer Sannheten. Og som vi ser: Jesus selv er ikke i tvil om hvem som forsøker å få ham drept, og som Guds sønn vet han selvsagt hva som vil skje. Anklagene er dermed ubestridelige, de skyldige er utpekt av Jesus selv.
Romerne er knapt nok nevnt av Jesus under hele opptakten til sin død, dette er påtakelig i seg selv, men han omtaler jødene dess mer, og i stadig mer eksplisitt, uforsonlig og i en tone farget av en snikende erkjennelse av jødenes natur. Kirkefaderen Augustin av Hippo skriver (Del 4, bok 17, vers 19: «Salme 69 omtaler jødenes vantro») i sin «De civitate Dei», eller «Gudsstaten eller Guds by» om jødenes stadige angrep på Jesus og hans respons, fortalt av Jesus selv i Salme 68 og 69:
22De ga meg galle å ete, og for min tørst ga de meg eddik å drikke. 23La deres bord bli til en felle, til en snare for dem som er trygge! 24La deres øyne bli mørke, så de ikke kan se! La deres hofter alltid vakle! 25Øs din harme ut over dem, og la din brennende vrede nå dem! 26La deres leir bli øde, la det ikke være noen som bor i deres telt! 27For ham som du har slått, forfølger de. De forteller med glede om hvor vondt de har det, de som du har såret. 28Legg skyld til deres skyld, og la dem ikke komme til din rettferdighet. 29La dem bli utslettet av de levendes bok, og la dem ikke bli innskrevet med de rettferdige!
