HISTORIE Den 14. juni 1940 ble Paris inntatt av tyske styrker uten kamp. Større kamper hadde dog funnet sted ved elvene Somme og Aisne tidligere denne måneden. Den demoraliserte franske arméen retirerte sør for byen for at ikke Paris og dets gamle bygninger skulle bli skadet, men etter Paris’ fall brøt franskmennene sammen og deretter var det hovedsakelig et spørsmål om flukt og forhandlinger. Kampene om Frankrike hadde bare vart i seks uker, på grunn av den suksessfulle Blitzkrig-taktikken, og livet returnerte snart tilbake til relativt normale forhold.
Da Frankrike og Storbritannia erklærte Tyskland krig den 3. september 1939 startet en periode med venting som i ettertid kalles for «liksomkrigen», «the phoney war» eller «sitzkrieg». Denne perioden endte da
Den tyske 18. arméen lå tidlig i angrep mot den franske hovedstaden og den 10. juni ble Paris erklært en åpen by, for å forhindre ødeleggelse av kulturminner. Veiene inn til byen ble dog forsvart frenetisk i noen dager.
Franskmennene, som klarte å utnytte over hundre tusen soldater som hadde blitt flyttet etter nederlaget i Nederland, Belgia og Luxemburg, gikk til kraftig motstand ved Weygand-linjen fra og med den 5. juni, og de hadde blant annet klart å opprette nye tunge panserkorps under ledelse av blant annet Charles de Gaulle.
De tyske tapene ved Aisne og Somme ble store, men de vant til slutt gjennom en overveldende offensiv hvor blant annet tusen panserkjøretøy fra et tysk panserkorps ble satt inn mot de hundretusentalls franske forsvarerne. Den tyske 4. arméen tok seg raskt over Somme og etablerte et brohode, men hadde vanskeligheter med å ta seg over Aisne. Feltmarskalk Maxime Weygand hadde klart å lage tunge befestninger i 360 grader rundt alle byer, som infanteri, stridsvogner og mekaniserte divisjoner formerte seg bak, klare til å kontre et tysk angrep og forsterke andre steder som var under angrep. De franske styrkene var beordret å holde ut til enhver pris.
Ved Amiens ble de tyske troppene gang på gang trykket tilbake av franske artillerikonsentrasjoner, og de innså at den franske taktikken og stridsmoralen hadde blitt blitt betraktelig forbedret siden den innledende fasen. Enda en gang klarte imidlertid Luftwaffe å stoppe de franske kanonene fra luften, hvilket lot bakketroppene avansere fremover under beskyttelse av panser. Luftwaffe hadde noen problemer med luftkampene, men klarte å forhindre de franske panserstyrkene fra å samle seg til noen virkelig motstand. Luftwaffe fikk luftherredømme da det franske luftforsvaret hadde lidd for store tap og ikke lenger klarte å forsvare sitt territorium. Etter den 9. juni var luften hovedsakelig tysk territorium og de få gjenværende franske flyene ble overgitt eller flydd til de franske besittelsene i Nord-Afrika.
Etter tre dagers kamp ved elvene lå nå Frankrike vidåpent. Kampene fortsatte en stund i skogene og i bakholdsangrep, men var nå nesten over. Sør for Abbeville led den franske 10. arméen også et nederlag og retirerte til Rouen og sørover, langs elven Seine. Erwin Rommel og hans 7. panserdivisjon rykket raskt frem over Seine og vestover, inn i Normandie, hvor de senere tok havnebyen Cherbourg den 18. juni og tvang de britiske styrkene (51st Highland Division) i byen til å kapitulere.
Den 14. juni falt så Paris i tyske hender og den fransk-britiske motstanden gav deretter bare isolerte tilfeller av motstand. Morgenen denne dagen våknet pariserne av en tysk stemme som på fransk annonserte at det var portforbud fra og med klokken 20.00 på kvelden, samtidig som tyske tropper marsjerte inn i Paris. På tidspunktet da tyskerne marsjerte inn i byen hadde to millioner byfolk flyktet. De fleste returnerte senere da deres bekymringer hadde stilnet. Etter inntoget holdt tyskerne parade nedenfor Champs-Élysées og gjennom triumfbuen, akkompagnert av en marsj fra Den sjette koalisjonskrigen i 1814:
Krigen om Frankrike varte fra den 10. mai til den 25. juni, da det ble undertegnet en fredsavtale med Vichy-regjeringens fremtidige president, Philippe Pétain. Kapitulasjonen hadde blitt undertegnet tre dager tidligere med våpenhvilen i Compiègneskogen. Franskmennene som flyktet dannet en eksilregjering i Storbritannia under Charles de Gaulle.
Tyskerne tok Paris intakt. Livet returnerte etterhvert til det normale og det franske folket beholdt til tross for nederlaget formell autonomi under den franske Vichy-regjeringen, som ble etablert i juli 1940. Forholdet mellom det franske folket og de tyske troppene var mye bedre enn forventet ettersom tyskerne ikke «hevnet seg» eller var småsinte på de beseirede, men insisterte på å oppføre seg ordentlig, betale for seg og snarere opprettholdt lov og orden, enn noe terrorregime.
Denne behandlingen sto i sterk kontrast til behandlingen som franske og belgiske tropper utsatte tyskere for under sin okkupasjon av Ruhr-området, med tyveri av tysk land, folkemord på tyskerne og krig som konsekvens.
Som vanlig forsøkte krigshisseren Winston Churchill å på trygg avstand skape ødeleggelse og krig mellom broderfolkene – til fordel for den internasjonale børskapitalen – ved å oppmuntre franskmennene til håpløs motstand, forsterket med vage løfter om at USA ville gi dem materiell hjelp, samt erklære krig mot Tyskland. USA erklærte ikke krig denne dagen, men fortsatte på sidelinjen å sende våpen og frivillige til de beseirede franskmennene og Storbritannia uten noen formell krigserklæring.
Mange franskmenn og belgiere endte opp med å sloss på den tyske siden i senere kamper, noe som har blitt udødeliggjort gjennom Léon Degrelles bragder. Det var i utgangspunktet en prekær og uønsket situasjon fra begge sider, men som ble akseptert av de fleste franskmenn ettersom tyskerne ikke oppførte seg ille og lot franskmennene beholde sin autonomi. De allierte, først og fremst britene, bombet i løpet av krigen 70 000 franske sivile og under «befrielsen» i 1945 ble store mengder franske kvinner voldtatt av amerikanske soldater.
Det okkuperte Frankrike ble oppdelt i tre soner: en kontrollert av italienske tropper, en kontrollert av tyske tropper og en fransk med franske tropper. Vichy-regjeringen hadde formell makt over alle områdene. Det okkuperte området eksisterte for å forhindre britiske og amerikanske landstigninger som betydelig ville ha tilrettelagt for en vestfront i krigen.
