MOTSTANDSBEVEGELSEN: Lørdag 26. juli besteg aktivister fra Den nordiske motstandsbevegelsen Galdhøpiggen. Her følger en personlig beretning fra fjellturen.
Fredag ettermiddag møttes svenske og norske aktivister i Lillehammer. Etter en matbit satte vi kursen mot Jotunheimen. Noen timers bilkjøring senere ankom vi Spiterstulen turisthytte, som ligger 1100 meter over havet. Herfra skulle vi begynne vandringen mot Galdhøpiggen neste dag. Vi parkerte bilene, gikk et stykke fra turisthytta og slo leir. Innen teltene våre var oppe, falt mørket på, og det ble tid for å legge seg.
Neste morgen la vi i vei oppover fra Spiterstulen. Sola var framme, og vi gikk oss fort varme. Etter en stund var det derfor godt å smake på det friske, kalde fjellvannet, og vi fylte flaskene våre.
Turen mot Nordens høyeste topp er naturlig nok bratt. Vi tok oss fram i steinur det meste av veien. Omtrent midtveis opp avdekket Styggebreen seg nedenfor oss.
På dette tidspunktet passet det godt å ta en pause. Etter at vi hadde spist og sett på utsikten i ro og mak, bega vi oss videre. Da vi hadde lagt enda flere høydemeter under oss, fikk vi syne på målet: den karakteristiske hytta på toppen av Galdhøpiggen, 2469 meter over havet.
Om å vandre i Nordens høyeste fjell er majestetisk i seg selv, ble det ikke mindre mektig da vi tok fram Motstandsbevegelsens fane og skred det siste stykket mot Galdhøpiggen på rekke bak Tyrrunen. Det var folksomt på toppen, og vår ankomst gikk ikke upåaktet hen. For en stund vaiet fanen som det høyeste punktet i Norden. Været var fortsatt fint og mildt. Vi satte oss og skuet ut over det storslagne landskapet som omkranset oss. Vi tok oss god tid, spiste og slappet av.
Turen ned gikk raskere enn opp. Underveis merket vi Tors vrede i det fjerne, men det ble med litt yr nå og da. Jeg var ikke den eneste som kjente at beina etter hvert begynte å bli godt fornøyde. På veien opp hadde vi passert kortere strekk med snø, og nå benyttet flere anledningen til å sette ekstra fart og skli av gårde på det hvite underlaget. Kanskje bidro utsagn som «Sistemann ned er en ‘demokrat’!» til at vi som gruppe ikke kom like samlet ned som motsatt vei.
Omsider var vi vel tilbake ved Spiterstulen. I stedet for å overnatte på samme sted bestemte vi oss for å pakke sammen og begynne på tilbaketuren. Vi kjørte sørover og ankom Lillehammer sent på kvelden. Etter et kort stopp kjørte en del av gruppen videre mot Sverige, mens resten slo seg til ro for natten. Søndag morgen startet den siste delen av hjemreisen for oss som hadde overnattet i Lillehammer.
I løpet av disse dagene fikk vi snakket om emner som angår vår kamp, og utvekslet erfaringer fra hver side av grensen. Tiden vi tilbrakte på bilveien ga også rikelig anledning til tull og tøys. Jeg vil takke våre svenske kamerater for turen og ser fram til å møtes igjen ved en senere anledning. Til slutt vil jeg passe på å understreke, på oppfordring fra våre svenske kamerater, hvor praktfull Jotunheimen er. Det er den virkelig!
