Overlevende fra Operasjon Reinhard – del to

«HOLOCAUST» Vedrørende hvordan ortodokse «holocaust»-historikere bruker stråmenn for å unngå vanskelige spørsmål om «holocaust»-narrativet.

I del én lovet jeg å ta opp mangelen på bevis for restene av 1,7 millioner angivelig drepte jøder. Men først, for fullstendighetens skyld, må jeg ta for meg følgende avsnitt fra Holocaust Denial on Trial (HDoT) sin artikkel.

Vest-Europeiske jøder sendt til ghettoer eller arbeidsleirer i øst:

Holocaust-fornekteren Carlo Mattogno hevder at siden 101 tyske og tsjekkiske jødiske menn overlevde en transport til Sobibor 9. mai 1942, må dette bety at det ikke var en dødsleir, men en transittleir. I motsetning til Mattognos feilaktige påstander hadde tyskerne faktisk opprettet en arbeidsleir i Osawa, som ligger langs jernbanelinjen til Sobibor. Da den aktuelle transporten stoppet i Osawa, valgte nazistene ut noen av de jødiske mennene til å arbeide i Osawa-leiren. Resten av transporten—kvinner, barn, eldre, syke og de uvalgte mennene—ble sendt videre til Sobibor, hvor de alle ble drept ved ankomst. Senere overførte nazistene noen av jødene i Osawa arbeidsleir til konsentrasjonsleiren Majdanek i Lublin, Polen. Ved å bli omdirigert bort fra dødsleirene klarte et lite antall jødiske menn å overleve konsentrasjonsleirens grusomheter og leve for å fortelle sin historie.

Hvordan vet vi at nazistene valgte ut noen vesteuropeiske jøder til tvangsarbeid? Flere jødiske deporterte fra Vest-Europa har vitnet om at nazistene valgte dem ut til tvangsarbeid og dermed omdirigerte dem fra deres opprinnelige skjebne—flammene i Sobibor. Jules Schelvis, en jødisk mann fra Nederland, ble deportert 1. juni 1943 sammen med 3 005 andre jøder, inkludert hans kone Rachel og hennes familie. Ved ankomst til Sobibor valgte nazistene ham, sammen med 79 andre jødiske menn, til å arbeide i Dorohucza, en nærliggende arbeidsleir for torvgraving. De resterende 2 875 jødene i Schelvis’ transport (inkludert hans kone og hennes familie) forsvant.

Fra et annet vitne: Albert Adejes, en fransk jøde, ble deportert til Sobibor 4. mars 1943. Han husket at etter en seks dager lang reise:
«Vi måtte gå av toget og stige ut i den iskaldt natten. Da vi alle hadde samlet oss mellom to eller tre SS-brakker, spurte de oss om vi ønsket å arbeide. Jeg var en av førti som gikk frem og meldte seg frivillig. De andre ble stående igjen. Førti av oss gikk rett tilbake inn i vognene som hadde fraktet oss fra Drancy til Sobibor.»

Adejes var en av bare fire jøder fra denne transporten (av førti) som overlevde, og han endte til slutt opp i Auschwitz-Birkenau mot slutten av krigen.

Holocaust Denial on Trial: Operation Reinhard Transit Camps: Survivors of the Camps

HDoT drar nok en gang frem sin stråmann: «Holocaust-fornekteren Carlo Mattogno hevder at siden 101 tyske og tsjekkiske jødiske menn overlevde en transport til Sobibor 9. mai 1942, må dette bety at det ikke var en dødsleir, men en transittleir.» Jeg har allerede i del én dekket hvordan dette er en løgn og en forvrengning av Mattogno. Denne seksjonen er egentlig irrelevant, da den kun tilbakeviser deres egen stråmann. Ingen bestrider at jøder ble brukt som arbeidskraft i leiren. Denne delen tilbyr ingen bevis for påstanden om at 1,7 millioner jøder ble drept ved ankomst til Reinhard-leirene.

Den neste delen burde ikke trenge noen tilbakevisning fordi argumentene er så svake. Likevel finnes det mennesker som ikke er i stand til å tenke logisk om dette emnet fordi de er under påvirkning av «holocaust»-indoktrinering. For deres skyld skal jeg legge frem argumentene. Det er avgjørende at du leser det følgende avsnittet fra HDoT.

Utgravninger ved Belzec: Tilfellet Max Munk

For å avgjøre saken én gang for alle gjennomførte professor Andrzej Kola, direktør for Institutt for arkeologi og etnografi ved Nicolaus Copernicus University (Torun, Polen), en undersøkelse av Belzec-leiren fra 1997 til 1999. Han ønsket å lokalisere massegravene, og under letingen fant etterforskerne lokket til et sigarettetui i sølv med inskripsjonen: «Max Munk, Wien 27.» Ved videre undersøkelser ble det avdekket at Max Munk ble født i Wien i 1892. Han ble deportert til Theresienstadt via Praha 17. desember 1941, ankom med Transport N. Fra Theresienstadt ble han sendt med transport «Ag» til transittghettoen i Piaski 1. april 1942. Til slutt ble Munk satt på nok en transport fra Piaski-ghettoen til Belzec. Munks aske er begravet et sted i Belzec, men sigarettetuiet hans er et bevis på at Belzec var, for ham og rundt 450 000 andre jøder, den endelige destinasjonen.

Holocaust Denial on Trial: Operation Reinhard Transit Camps: Survivors of the Camps

HDoT nevner en undersøkelse av Belzec utført av Andrzej Kola, men avleder umiddelbart oppmerksomheten til en historie om lokket på et sigarettetui som ble funnet. Vi skal altså tro at den eneste mulige konklusjonen når noen mister en personlig eiendel, er at vedkommende ble drept. Ikke bare skal dette sigarettetuiet være bevis på at én person ble drept, men også at 450 000 andre jøder led samme skjebne.

Det HDoT avledet oppmerksomheten fra, var hvorvidt Kola fant bevis for 450 000 kremasjonsrester – noe han ikke gjorde. Jeg har tidligere gått gjennom HDoTs fremstilling av Kolas undersøkelse av Belzec, som du kan finne her. Jeg har gjort det samme for undersøkelsene av Treblinka og Sobibor. Alle var uten klare konklusjoner!

HDoT har ikke fremlagt noe bevis for at 1,7 millioner jøder ble drept umiddelbart ved ankomst til Sobibor, Belzec og Treblinka. Å gjenta påstanden to ganger gjør den ikke mer sann.

Konklusjon:

Bevisene viser at de fleste jødene fra Vest-Europa som ble deportert til Øst, ble drept umiddelbart ved ankomst til Sobibor, Belzec og Treblinka. Noen ganger valgte nazistene ut et lite antall til å arbeide i arbeidsleirer eller i de jødiske Sonderkommandos i dødsleirene. Holocaust-fornektere hevder at fordi en håndfull vesteuropeiske jøder overlevde transportene til Sobibor, må disse leirene ha vært transittleirer. Denne påstanden holder ikke. Det finnes klare grunner til at et lite mindretall av de jødiske deporterte fra Vest-Europa overlevde dødsleirene. Igjen—de fleste jødene som ble deportert til Sobibor, Belzec eller Treblinka, ble drept ved ankomst.

Holocaust Denial on Trial: Operation Reinhard Transit Camps: Survivors of the Camps

Jeg må si at dette er den svakeste «avsløringen av Holocaust-fornektelse» jeg har sett fra HDoT så langt. HDoT er et prosjekt ledet av Deborah Lipstadt og Emory University – en høytstående jødisk person og en prestisjetung akademisk institusjon. Hvis «holocaust» er så reelt og ubestridelig, hvorfor kan en middelaldrende husmor uten høyere utdanning lett tilbakevise deres forsøk på å diskreditere «holocaust»-revisjonisme? Hvis du er en person som er fanget av «holocaust»-indoktrinering, håper jeg at det å lese dette vil hjelpe deg med å se klarere.