Overlevende fra Operasjon Reinhard – del én

«HOLOCAUST» Vedrørende hvordan ortodokse «holocaust»-historikere bruker stråmenn for å unngå vanskelige spørsmål om «holocaust»-narrativet.

I dag vil jeg rive ned enda en stråmann som Holocaust Denial on Trial (HDoT) har reist. HDoT hevder at det faktum at det var overlevende fra Operation Reinhard-leirene ikke betyr at de ikke var utryddelsesleirer. Selvfølgelig er dette sant, men verken Carlo Mattogno eller noen annen revisjonist baserer sine argumenter mot at disse leirene var drapssteder på dette ene punktet. Hvorfor føler HDoT et behov for å behandle «holocaust»-revisjonisme gjennom en konstant feilrepresentasjon av revisjonistiske argumenter?

Hvis noen jøder overlevde deportasjonen til Treblinka, Belzec og Sobibor, betyr det at disse var transittleirer og ikke dødsleirer?

Holocaustbenekteres påstand:

Holocaustbenektere hevder at en håndfull vesteuropeiske jøder overlevde deportasjonen til Sobibor. Hvis Operation Reinhard-leirene var «dødsleirer», burde det ikke ha vært noen overlevende i det hele tatt. Sobibor – og dermed også Belzec og Treblinka (som også var en del av Operation Reinhard) – må derfor ha vært en transittleir, ikke en dødsleir.

Mer spesifikt har Carlo Mattogno, en italiensk holocaustbenekter, dokumentert 101 jødiske menn som ble deportert fra ghettoen i Theresienstadt til Osawa-Sobibor den 9. mai 1942. Disse jødene døde ikke i Sobibor, men senere i konsentrasjonsleiren Majdanek i Lublin, Polen. Mattogno hevder derfor at Sobibor, Treblinka og Belzec ikke var dødsleirer, men transittleirer, hvorfra jødene ble sendt videre østover.

Fakta er:

Bevis viser at de fleste vesteuropeiske jødene som ble deportert til øst, ble drept umiddelbart ved ankomst til Sobibor, Belzec og Treblinka. Nazistene valgte imidlertid ut noen få til tvangsarbeid, enten i selve dødsleirene eller i nærliggende arbeidsleirer. Dermed overlevde bare en ubetydelig brøkdel av de 250 000 vesteuropeiske jødene som ble deportert til Treblinka, Belzec og Sobibor. Dette endrer ikke det faktum at disse var utryddelsesleirer.

Holocaust Denial on Trial: Operation Reinhard Transit Camps: Survivors of the Camps

Faktisk har Mattogno skrevet bøker om Treblinka, Belzec og Sobibor. Bøker som inneholder en rekke argumenter med bevis og referanser. Hvis du ønsker å se det faktiske argumentet Mattogno fremmer angående de 101 overlevende, kan du se side 106 i «Belzec—Propaganda, Testimonies, Archeological Research, and History».

Så hva er dette beviset som viser at «de fleste vesteuropeiske jøder som ble deportert til øst, ble drept umiddelbart ved ankomst til Sobibor, Belzec og Treblinka»? HDoT gir et eksempel på 34 313 jøder som ble sendt fra Westerbork mellom mars og juli 1943. De hevder at kun 18 av disse 34 313 overlevde krigen. Interessant ordbruk der – ikke overlevde leiren, men overlevde krigen.

HDoT uttaler videre: «Holocaustbenektere må da vurdere det påfølgende spørsmålet: hvor ble det av de andre 34 295 jødene fra Westerbork?» Fordi «holocaust» ikke er en gitt sannhet, ligger bevisbyrden på anklagerne for å vise at «holocaust» fant sted. Det er ikke vår jobb å spore de ‘forsvunne menneskene’ (les min artikkel om det temaet her), det er anklagernes jobb å bevise at de ble drept.

Å trekke konklusjonen at «Den rene minoriteten som overlevde disse transportene viser at nazistene og deres samarbeidspartnere drepte det store, store flertallet, vanligvis umiddelbart etter ankomst til Sobibor» er å bruke sirkulær logikk med premisset om at «holocaust» fant sted og at det ikke finnes noen annen forklaring.

Skjebnen til vesteuropeiske jøder deportert til øst:

Omtrent 250 000 jøder fra Tyskland, Frankrike, Slovakia, Østerrike, de tidligere tsjekkiske områdene og Nederland ble deportert til Polen og de okkuperte sovjetiske områdene under andre verdenskrig. Nazistenes hensikt var at reisen skulle være en enveisbillett som endte i døden. Likevel var det ikke alltid en direkte linje fra en by eller en transittleir i Vest-Europa til en massegrav i en av dødsleirene. Generelt skjedde én av to ting med vesteuropeiske jøder:

1. De fleste jødene som ble transportert fra Vest-Europa, ble umiddelbart drept ved ankomst til Operation Reinhard-dødsleirene. Etter hvert som behovet for arbeidskraft oppsto i utryddelsesleirene, ble noen jødiske menn fra transportene utvalgt til arbeid i Sonderkommandoene. Disse arbeidsgruppene besto av tvangsarbeidere som nazistene brukte til å opprettholde driften av leirene.

2. Noen vesteuropeiske jøder ble valgt ut av nazistene og omdirigert til ghettoer eller arbeidsleirer i Polen eller de tysk-okkuperte sovjetiske områdene. Her døde de ofte av sult, mishandling eller henrettelse.

Hvor mange vesteuropeiske jøder ble omdirigert til andre steder? Hvor mange døde i Operation Reinhard-leirene? La oss se nærmere på disse to utfallene av «omplasseringen» i øst.

Flertallet av vesteuropeiske jøder: Drept ved ankomst

Nazistene og deres samarbeidspartnere drepte majoriteten av de vesteuropeiske jødene som ble sendt til Operation Reinhard-dødsleirene umiddelbart etter ankomst. Hvordan vet vi dette? Bare noen få transporter fra Vest-Europa til Øst-Europa hadde noen overlevende. Et eksempel kan illustrere hvor få vesteuropeiske jøder som overlevde deportasjonen til Operation Reinhard-leirene.

Mellom 2. mars 1943 og 20. juli 1943 sendte nazistene 34 313 jøder fra transittleiren Westerbork i Nederland direkte til Sobibor på 19 transporter [2]. Av de 34 313 jødene på disse transportene overlevde bare 18 jødiske menn krigen.

Holocaustbenektere må da vurdere det påfølgende spørsmålet: Hvor ble det av de andre 34 295 jødene fra Westerbork? Hvis alle hadde blitt sendt videre til arbeid i øst, slik holocaustbenektere hevder, ville det vært langt mer sannsynlig at flere enn 18 hadde vendt tilbake etter krigen. Den ekstremt lille andelen som overlevde disse transportene viser at nazistene og deres samarbeidspartnere drepte det store, store flertallet, vanligvis umiddelbart etter ankomst til Sobibor.

Holocaust Denial on Trial: Operation Reinhard Transit Camps: Survivors of the Camps

Selv om bevisbyrden ikke ligger på revisjonister for å bevise at «holocaust» ikke fant sted, stopper ikke det oss fra å søke sannheten og presentere argumenter og bevis for hvorfor vi mener at «holocaust» ikke skjedde slik det påstås at det skjedde.

I «Sobibór—Holocaust Propaganda and Reality» blir vi presentert med dokumenter fra tyske tjenestemenn som diskuterer å omgjøre transittleiren Sobibor til en konsentrasjonsleir for å etablere et verksted for desarmering av ammunisjon. Hvorfor ville en slik ting i det hele tatt bli vurdert hvis Sobibor var en utryddelsesleir?

Vi vet at de svært få tyske dokumentene som har overlevd om Sobibór, betegner den nøyaktig som en transittleir.

Den 5. juli 1943 sendte Himmler følgende brev til SS-WVHA og syv andre SS-kontorer:

«1. Transittleiren Sobibór i Lublin-distriktet skal omgjøres til en konsentrasjonsleir. I konsentrasjonsleiren skal det opprettes et verksted for desarmering av fiendtlig ammunisjon.

2. Alle høyere SS- og politisjefer bes levere all fiendtlig ammunisjon dit i den grad den ikke er nødvendig for beslaglagt fiendtlig våpenutstyr.

3. Alle metaller, men fremfor alt sprengstoff, skal nøye gjenvinnes.

4. Samtidig skal det opprettes et produksjonssted for våre egne rakettutskytere og/eller annen ammunisjon.»

Den 15. juli svarte Oswald Pohl, leder av SS-WVHA, med følgende brev med emneoverskriften «Transittleir Sobibór»:

«Reichsführer!
I henhold til dine ovennevnte instruksjoner skal transittleiren Sobibór i Lublin-distriktet omgjøres til en konsentrasjonsleir.
Jeg har diskutert dette med SS-Gruppenführer Globocnik. Vi foreslår begge å oppgi denne omgjøringen, ettersom det tiltenkte formålet, nemlig å opprette en installasjon for desarmering av fiendtlig ammunisjon i Sobibór, kan realiseres uten en slik omgjøring.
Alle andre punkter i de ovennevnte instruksjonene kan forbli uendret. Jeg ber om din godkjenning, som kun er av betydning for Gruppenführer Globocnik og meg selv.»

Himmlers personlige assistent, Rudolf Brandt, svarte den 24. juli:

«Reichsführer SS godkjenner forslaget fra deg og SS-Gruppenführer Globocnik om å opprettholde transittleiren Sobibór i Lublin-distriktet i sin nåværende tilstand, ettersom det ønskede målet kan oppnås på denne måten.»

Betydningen av dette dokumentet kan bedømmes ut fra det faktum at Christopher R. Browning fullstendig unnlater å nevne det, selv der han forsøker å tilbakevise revisjonistenes tese om at Sobibór var en transittleir, i en tekst som hevder å levere «Dokumenterte bevis angående leirene Bełżec, Sobibór og Treblinka.»

Han uttaler:

«Hvis dokumentene om Einsatzgruppen og ‘spesialbilene’ åpent omtaler drapsmetodene, altså skyting og gassing, er det ikke tilfellet med dokumentene som gjelder leirene i de tre små landsbyene Bełżec, Sobibór og Treblinka, dit de fleste polske jøder ble deportert. Ikke desto mindre viser den svært sparsomme overlevende dokumentasjonen tydelig at disse verken var arbeidsleirer eller transittleirer, og at jødene ble sendt dit utelukkende for å bli drept. […]

Den sparsomme overlevende dokumentasjonen angående Sobibórs formål indikerer at tyskerne betraktet den i samme kategori som Treblinka og Bełżec, men at den var utilgjengelig på grunn av jernbanereparasjoner under de mest intense månedene av drapskampanjen fra juli til oktober 1942.»

«Sobibór—Holocaust Propaganda and Reality» av Jürgen Graf, Thomas Kues, Carlo Mattogno, side 288/289

Det er selvfølgelig bare ett argument av mange. Hvorfor tar ikke HDoT for seg de faktisk gode argumentene som Mattogno fremsetter, i stedet for å konstruere en latterlig stråmann? HDoT hyperfokuserer på små detaljer samtidig som de ignorerer det større bildet for å unngå å bli sittende fast med spørsmål de ville hatt vanskeligheter med å besvare. Morsomt nok er dette noe «holocaust»-bekreftende ofte anklager revisjonister for å gjøre.

Da jeg tidligere påpekte Rudolfs uanstendige domfellelser, var det ikke bare fordi det er hysterisk morsomt, men fordi det er et perfekt eksempel på hvordan han og hans medrevisjonister konstruerer sine argumenter. De liker å grave seg ned i detaljer mens de bevisst ignorerer det større bildet. Det jeg i bunn og grunn sier, er at cyanidbaserte rester ikke er det eneste beviset vi har på drapsgasskamre, og ved å la oss bli fanget i det ubetydelige, mister vi helheten av syne. Vi har lagre fulle av personlige eiendeler som en gang tilhørte ofrene, bilder fra leirene da de var i drift, og vitneforklaringer – ikke bare fra mennesker som overlevde leirene, men også fra dem som arbeidet der.

Mylespower.co.uk: A Review of The Chemistry of Auschwitz

Hva er det større bildet? Det større bildet er forbrytelsen som tyskerne blir anklaget for. Denne anklagen er drapet på 1,7 millioner jøder i Reinhard-leirene. Man kan ikke få 1,7 millioner kropper til å forsvinne, selv om man kremmerer dem alle i utendørs groper eller bål, slik de ortodokse «holocaust»-historikerne hevder. Det ville ikke bare være aske fra kroppene, men også fra veden som ble brukt til å kremmere dem. Så det virkelige spørsmålet er: Hvor er bevisene for menneskene som ble drept?