HISTORIE Klaus tar oss med på en kortere historisk reise, og forklarer bakgrunnen for dagens nasjonale selvbevissthet i Østerrike.
En god venn bad meg for en tid tilbake om å skrive noe om mitt hjemland Østerrike. Så jeg gjorde det, og dette ble resultatet. Noen kjenner muligens til at høyrepopulistiske politikere har vært fremgangsrike i Østerrike, liknende Fremskrittspartiet (FrP) i Norge, Sverigedemokraterna (SD) i Sverige eller Dansk Folkeparti (DF) i Danmark. Noen tror kanskje at Østerrike har god grobunn for genuine nasjonalistiske sentimenter. For en som har bodd i dette landet i over 30 år, må jeg gi den usjenerte og brutale sannhet. For germanske nasjonalister som kjenner til de historiske kjensgjerninger, og hva som utspiller seg på den verdenspolitiske scene, er livet for en østerriker med et tysk sinn og hjerte i dette landet et sant mareritt.
Historisk har Østerrike som sådan alltid vært tysk. Tysk har vært målet på menneskenes tunger, navnene de har båret har i det store og hele vært tyske, og under Habsburgmonarkiet ble østerrikere de facto betraktet som tyskere. Etter monarkiets fall i 1919 vendte Østerrike håpefullt blikket mot Tyskland. Ethvert politisk parti ønsket å innlemmes og innforlives med Tyskland, selv kommunistene og rojalistene hang seg på. Vi visste ikke engang å navngi dette nye landet, som var den siste rest av det Habsburgske imperium. Da Østerrike i 1938 ble innlemmet i Det tredje rike, gråt man av glede, noe fiendtlig propaganda siden har prøvd å fremstille annerledes. Eldre mennesker har fortalt meg at de aldri bevitnet maken til jubel og glede i ettertid, som da Østerrike ble forent med Tyskland.
Etter Rikets fall i 1945 ble Østerrike okkupert av seierherrene. Vi ble splittet fra Tyskland, selv om det store flertallet ønsket å forbli en del av Riket, som for øvrig var tilfellet både i 1938 og etter krigens bitre nederlag. Men denne splittelsen tjente naturligvis de alliertes agenda. Mange fordrevne tyskere fra Böhmen og Sørøst-Europa ble tatt imot og tatt hånd om. Millioner av mennesker led forferdelig. Sult var utbredt, og tomrommet hjemme var stort, da mange som hadde kjempet tappert aldri vendte tilbake. Titusenvis mistet livet under kummerlige forhold i sovjetiske fangeleire. Og tar man de sovjetiske gulagene nærmere i betraktning og hva som utspant seg der, er det ikke vanskelig å forstå hvor våre fiender fant inspirasjon til sine løgnaktige og redselsfulle beretninger om de påståtte tyske utryddelsesleirene, som i realiteten var internerings- og arbeidsleire for krigsfanger og fiender av Riket.
De såkalte «avnazifiseringsprosessene» av det tyske samfunnet kom raskt i gang. I utdanningsinstitusjonene forkynte man nå en ny doktrine. Media og de fleste politikere hevdet at Østerrike hadde blitt brutalt okkupert av Tyskland, og fremstilte Østerrike som et krigsoffer. Patriotiske bevegelser ble infiltrert og oppløst. Målet var å skape en ny «østerriksk» patriotisme. Med tiden, takket være systematisk indoktrinering i utdanningsinstitusjonene, fra stat og media, begynte tyskere i Østerrike å miste sine røtter, og betraktet seg ikke lenger som tyskere. En komisk fotnote verdt å nevne, er at den jødiske kansleren Bruno Kreisky (kansler i Østerrike fra 1970 til 1983), som var en god venn av Olof Palme, så seg selv som tysker, ikke østerriker.
I etterkrigstidens Østerrike nøt vi godt av en stadig økende velstand. I Vest-Tyskland og Østerrike gjorde denne typen velstand, som baserer seg på materialisme og liberalisme, de fleste passive og åndsfattige. De tyskfiendtlige sentimentene i landet økte, og alminnelige østerrikere begynte suksessivt å betrakte alt tysk med motvilje. Mange bestrider ikke bare at de dypest sett er tyskere, men forkaster den ganske idé. Dette har jeg sett siden jeg var et lite barn. Spesielt under fotballturneringer ser man dette tydelig, hvor trangsynte østerrikere ivrer for tyske tap, og feirer dem. Nå til dags klarer ikke media å skape slik hatsk stemning mot tyske fotballag, på grunn av de mange rasefremmede spillerne det nå er blitt vanligere å se på tyske fotballag.
Rent juridisk er Østerrike blant de landene med strengest lovverk når det gjelder bekjempelsen av nasjonalsosialistiske sentimenter. For å ytre seg kritisk til det hellige brennoffer (les: holocaust) kan man bli dømt til ti års fengsel. For et par år tilbake ble en nasjonalistisk gruppering oppløst og deres ledere arrestert. Hvorfor? Fordi deres ideologi var grunnlagt på tyske idealer. Jeg har alltid betraktet trangsynt østerriksk patriotisme med antipati. Det er som om islendinger skulle ha en aversjon mot nordmenn. Den eneste grunnen til at østerriksk patriotisme promoteres er fordi den er anti-tysk. Det er riktig at mange stemmer på såkalte høyrepopulistiske partier, som i de fleste tilfeller er sympatisk innstilt til Israel og sionistene, men dette er kontrollert opposisjon, og er ingen genuin nasjonalisme.
Det er en kjensgjerning at de fleste som stemmer Frihetspartiet i Østerrike frykter islam og såkalte flyktninger, men de forstår ikke hvilke motiver som ligger til grunn for masseinnvandringen av rasefremmede og dens bakmenn. Disse menneskene stemmer ikke Frihetspartiet fordi de ønsker å gjenopprette tysk ære. Om kriminaliteten var nede på en forsvinnende liten prosent som kunne vært akseptabel for den jevne borgeren, og om landet var uten muslimer og lykkejegere (les: «flyktninger»), ville de fleste stemt sosialdemokratisk, på tross av deres anti-tyske og anti-nasjonale agenda.
Jeg selv tror det er en forsvinnende liten prosentandel av den østerrikske befolkningen som kjemper oppriktig for vår sak, og forstår de utfordringer vi som folk og rase står overfor. Som tysker i blod og ånd skulle jeg ønske jeg ble født i Tyskland, da de i det minste lever i en bevissthet om at de er tyskere. Min skuffelse mot det såkalte østerrikske folk (les: tyske folk) er endeløs! Jeg har større tro på skandinavene enn på mitt eget hjemland og det tyskerhat som gjennomsyrer dette landet.
Så dette tatt i betraktning, samt den massive bølgen av rasefremmede til Østerrike, føler jeg meg som en fremmed i mitt eget land. Få forstår min kjærlighet for Tyskland, og det stikker meg dypt i hjertet å bevitne det selvhat som våre fiender sådde i oss. Det hender jeg beæres bekjentskap med tyskere som ennå holder de gamle germanske verdiene nært om hjertet. Da gledes jeg stort, for det er langt mellom dem.
I lys av de demografiske kriser som rammer ethvert land med europeiskættede mennesker er det nå viktigere enn noen gang at mennesker av germansk byrd står samlet for å sikre at vi består som rase også i fremtiden. At vår bevissthet igjen vekkes og vi innser hvem vi er. Og når vi vel har kastet folkemordsregimene i våre respektive land på båten, en gang for alle, må vi ta de nødvendige politiske grep for å rykke deres psykologiske og åndelige maktgrep opp med rot, og innføre sosiale og økonomiske tiltak og reformer som radikalt sørger for å øke vårt folketall.
/ Klaus
