Denne uken publiserte Aftenpostens nettutgave en artikkel om fotograf Ketil Kerns bokslipp på Juritzen Forlag. Boken «Hva har du med Hitler å gjøre, pappa?» omhandler hans kamp for å få stanset utgivelsen av hans farfars norske oversettelse av Adolf Hitlers «Mein Kamp».
Moderne hekseprosesser
At vi i 2013 ikke lenger tror på hekser, tusser og troll tar vi som en selvfølge. At de i middelalderen brant hekser på bål – avskyr vi og tar avstand ifra. Visse myter er dog seiglivede og vanskelig å bli kvitt. Visse historiske hendelser kan ikke diskuteres i visse land uten at man blir straffeforfulgt. Visse ideologier bør man ta avstand ifra, og om man mot formodning ikke gjør det risikerer man familiære, sosiale og økonomiske problemer for å nevne noen.
At nasjonalsosialister, eller «nazister» som de skal kalles, er og var onde – er opplest og vedtatt. Har man noen i familien som uheldigvis sloss på «feil side» under andre verdenskrig, så har man to valg: aldri snakk om det til noen, skift eventuelt etternavn og ta avstand om noen mot tilfeldigvis skulle få rede på det. Eller det alternativ som vår forfatter i denne artikkelen har valgt, nemlig å ta avstand, skjemmes, fornedre og spotte minnet til sin egen slekt – og sist, men ikke minst: gjør økonomisk vinning på det!
Ketil Kern
Ifølge både Wikipedia og Juritzen Forlag (som utgir boken) er Ketil Kern ansatt som fotograf i NRK Dagsrevyen. Han har tidligere spilt trommer i «The Aller Værste!» og Johnny Banan Band», samt utgitt diverse kort- og dokumentarfilmer. Nå er han altså aktuell med boken «Hva har du med Hitler å gjøre, pappa?» som utgis på Juritzen Forlag, hvor han beskriver sitt eget oppgjør med sin farfars rolle under krigen, hans kamp for å stanse utgivelsen hans farfars norske oversettelse av «Mein Kampf» og således «snur nazi-arv til personlig seier».
Eberhardt Günther Kern
Ketil Kerns bestefar var Eberhardt Günther Kern (1899-1974) og var en tysk filolog og språklærer. Han bosatte seg i Norge i 1923. Eberhardt Günther Kern arbeidet og livnærte seg som tysklærer og hadde sin egen språkskole.
I 1933 ble Kern medlem av NSDAP og ble leder for partiets gruppe i Oslo. Hans arbeide i Norge gikk tregt og han ble i 1937 avløst fra sin posisjon. I 1939 ble Kern kontaktperson for Hans Wilhelm Scheidt under hans oppdrag for å forberede en aksjon i Norge. Kern lærte ham norsk, fulgte med på reiser og introduserte også Scheidt for Quisling. I tillegg til dette stod han for den norske oversettelsen av «Mein Kampf» som ble publisert i 1941.
Senskader av «nazistisk oppfostring»
Ketil Kern beskriver i sin bok at han i sin barndom ble instruert av sine foreldre om å ikke snakke om sin farfars rolle under krigen. Ketils far skal selv ha blitt syk av den fortielse og skam hans fars ettermæle påførte ham. Ifølge Ketil så skal hans far ha blitt oppdratt på god gammeldags «nazistisk» vis hvor som han selv uttaler: «Husk at nazistene mente man måtte slå følelsene ut av ungene og slik herde dem.»
Da Kern i 2002 ble oppringt av en journalist som fortalte at et norsk forlag skulle utgi den norske oversettelsen av «Mein Kampf» og at hans bestefar stod for oversettelsen ble han ifølge Aftenposten, både sint og fortvilet. Som eier av rettighetene til den norske oversettelsen (i følge Juritzen Forlag) visste Ketil hva han måtte gjøre: stoppe utgivelsen og hindre at boken potensielt får nye lesere, eller aller verst – nye tilhengere! Slikt blir det naturlig nok bok av, og ikke minst sosial oppreisning og økt status, da man offentlig tar avstand fra sin slekts «forferdelige» fortid og denne menneskefiendtlige, ondskapens ideologi. Og kanskje viktigst av alt – «nazismen selger» – man gjør gode penger på det!
Siste ord er ikke sagt
Jeg finner det så enormt avskyelig, provoserende og trist at personer ønsker å gjøre økonomisk (og «moralsk» vinning) på å fornedre innsatsen og minnet til sin egen slekt, kun fordi de hadde et politisk ståsted som anno 2013 er uakseptabelt. Det hele blir ikke mindre provoserende av at slik adferd faktisk er sosialt akseptabelt. En ting skal de dog være klar over, disse som livnærer seg av å spytte på minnet av falne kvinner og menn: denne kampen er ikke over enda, og om hundre år – hvordan vil dere beskrives for de kommende generasjoner? Vil deres barn og barnebarn være stolte av handlingene deres? Nei, man høster som man sår!
