«Operasjon Vinterstorm»

HISTORIE Den 26. desember 1944 innledet tyske og italienske forband en begrenset offensiv i nordre Italia mot mer enn dobbelt så mange svarte amerikanske styrker.

I slutten av desember 1944 hadde ikke Tyskland mye å feire; i Ardennene i Belgia hadde tyskernes siste store offensiv til slutt fastnet og amerikanske panserstyrker klarte denne dagen å bryte seg frem til Bastogne. På alle fronter, i øst, vest og sør, var tyskerne hardt presset av en overmektig krigskoalisjon bestående av USA, Sovjetunionen, Storbritannia samt et voksende antall andre land.

Til tross for at tyskerne på denne tiden ble drevet tilbake på alle fronter gjennomførte de en og annen større offensiv operasjon. En slik offensiv var «Operasjon Vinterstorm», som ble startet den 26. desember 1944 nordvest i Italia.

I oktober 1944, da «Operasjon Vinterstorm» opprinnelig var planlagt, hadde den vært tenkt som en større offensiv hvor 40 000 tyske og italienske soldater sammen skulle bryte gjennom den amerikanske 5. armés linjer og gjenerobre byene Lucca, Pisa og havnebyen Livorno. Gjennom dette ville de også tvinge de allierte til å sende forsterkninger vestover slik at de ville blitt tvunget til å avbryte sin pågående offensiv i de nordøstre delene av Italia, i retning Ravenna.

Men noen storoffensiv med 40 000 mann ble det aldri noe av. Den virkelige situasjonen var en annen og hadde dessuten blitt forverret siden oktober da den opprinnelige planen hadde blitt diskutert. På plass i fjellområdet Garfagnana, hvorfra offensiven skulle begynne, fantes bare to divisjoner. Den tyske 148. infanteridivisjonen, som allerede var alvorlig svekket av tidligere strider, og den italienske alpejegerdivisjonen «Monterosa», som også var kraftig svekket.

Dessuten manglet alt som egentlig trengtes for å gjennomføre en offensiv. Det fantes intet drivstoff, ingen stridsvogner og ingen fly.

Befalhaverne for de to divisjonene som var på plass, general Otto Fretter-Pico for den 148. infanteridivisjonen og den italienske generalen Mario Carloni for «Monterosa», nedskalerte derfor den opprinnelige planen og tilpasset den til det de hadde for hånden.

Den mindre offensiven fikk istedet som mål å angripe en begrenset del av fronten i fjellområdet Garfagnana og drive tilbake den amerikanske 92. infanteridivisjonen, binde opp allierte styrker slik at trykket minsket i andre sektorer samt erobre bedre forsvarsstillinger, våpen og materiell fra de allierte.

Den amerikanske 92. infanteridivisjonen, som også ble kalt for «Buffalo Soldiers Division», var utgjort av svarte soldater. «Buffalo soldiers» var en benevnelse på svarte soldater, som påstås stamme fra indianerkrigen i den andre halvdelen av 1800-tallet da et svart kavaleriforband skal ha kjempet mot indianerne. Amerikanske militære forband som besto av svarte brukte etter dette bøffel-symbolikken. Den amerikanske 92. infanteridivisjonen var den eneste svarte divisjonen som deltok i kamp under andre verdenskrig.

I praksis skulle den tysk-italienske styrken på sammenlagt ca. 9 000 mann angripe en i antall dobbelt så sterk fiende på over 18 000 mann, som dessuten hadde støtte av stridsvogner og fly. Den amerikanske bøffeldivisjonen hadde også blitt forsterket med ytterligere enheter, blant annet to indiske brigader, like før, ettersom de mistenkte at tyskerne i sammenheng med Ardenneneoffensiven også skulle angripe i Italia.

For å lure amerikanerne hadde tyskerne spredt et rykte om en forestående offensiv i en annen sektor. Tyskerne og italienerne var også veldig nøye med å skjule alle bevegelser i området.

Natt til 26. desember angrep to tyske bergjegerbataljoner de fremste amerikanske stillingene, og den amerikanske garnisonen i byen Sommocolonia ble erobret. De ble fullstendig overrasket. Flere andre byer ble raskt erobret og offensiven fortsatte sørover. Hele den amerikanske 92. divisjonen brøt sammen og flyktet og dagen etter var den tysk-italienske offensive over; de planlagte målene var nådd.

De påfølgende dagene begynte de tyske og italienske forbandene å trekke seg tilbake og besette nye forsvarsstillinger i området. De hadde lykkes å ta flere hundre fanger og erobre store mengder våpen og materiell. Bøffeldivisjonen hadde kjempet veldig dårlig, spesielt med tanke på at den i antall, materiell og understøtte var mer enn dobbelt så sterk som styrkene som angrep den.

Den 92. infanteridivisjonens sjef var den hvite generalen Edward Almond. Han hadde blitt sjef for divisjonen da de fra høyere hold hadde trodd at han var rett mann til den vanskelig oppgaven å føre befal over en helsvart infanteridivisjon. Den svarte divisjonens generelt dårlige prestasjon i kamp gjorde at general Almond etter krigen oppfordret USA til å aldri mer benytte seg av svarte soldater i strid.

Etter andre verdenskrig deltok Almond i Koreakrigen sammen med general Douglas MacArthur. En interessant detalj er at denne generalen over den svarte bøffeldivisjonen er en av fire generaler som varmt anbefalte John Beatys bok «The Iron Curtain over America» som eksponerte og kraftig kritiserte den jødiske innflytelsen i USA.