KOMMENTAR Under søndagens episode av Radio Nordfront var opinionsleder og sionist Stefan Torssell på besøk for å diskutere Israel. Simon Holmqvist skriver her om sine tanker om den verdsatte episoden.
Foto: Carl Ridderstråle, CC BY-SA 4.0
Da Hamas lanserte sitt overraskelsesangrep på Israel den 7. oktober ble mange i våre kretser sjokkert over hvor mange kritikere av systemet, kritikere av innvandringen, og til og med angivelige nasjonalister som enten åpent tok parti med Israel mot palestinerne, eller i mange tilfeller ganske enkelt nektet å ta side mot Israel.
Den nordiske motstandsbevegelsen har også blitt kritisert av nasjonalister for organisasjonens pro-palestinske holdning, som til og med har blitt beskrevet som et «svik mot svenskene» av noen anonyme internettkrigere. Dette førte til at vi i Nordfronts redaksjon ønsket å forsøke å organisere en samtale med en person som eksplisitt valgte Israels side, for å prøve å klargjøre standpunktene og forstå hva det er som får noen til å sympatisere med den kriminelle sioniststaten.
En person som åpent og svært lidenskapelig bekjenner seg til sionismen er Stefan Torssell, kjent som både forfatter av en bok om Estland, forfatter i ulike alternative medier og en kritiker av systemet. Torssell har tidligere blitt intervjuet av Marcus Hansson , og han ble derfor spurt om han ville gjeste Radio Nordfront for en diskusjon i stedet for en debatt om Israel-spørsmålet.
Søndag var Torssell gjest i RN, noe som førte til en fire timer lang episode. Diskusjonene trakk ut i tid ettersom det var mye å si, og selv om en rolig diskusjon noen ganger ble til opphetet debatt, holdt begge sider en god tone og fikk rom til å presentere sine argumenter. Det tok imidlertid ikke lang tid før det ble klart at det er like selvsagt for Torssell å støtte Israel som det er åpenbart for oss RN-gutta å ikke gjøre det.
Det jeg har tatt med meg fra diskusjonen er at spørsmålet om jøder og Israel ikke først og fremst er en rasjonell vurdering for dem som ser på seg selv som sionister. I stedet handler det nesten utelukkende om følelser.
Selv en person som Stefan Torssell, som i mange kontroversielle spørsmål kan se på ting nøkternt og objektivt, lider av sterke følelser i sitt forsvar av Israel og jødedommen. Han bruker begreper som «ufattelig ondskap» når han beskriver konflikten mellom jødedommen og tyskerne i det forrige århundre, og hevdet i vår kringkasting at denne «ondskapen» var til stede selv om bare en eneste jøde skulle bli forfulgt. Samtidig kan han ikke innrømme at noen palestiner blir forfulgt av Israel – i hvert fall ikke på grunn av sin etnisitet. I dette tilfellet – i motsetning til når jøder er ofre – er det et spørsmål om «konflikt» eller «krig» snarere enn «forfølgelse», ifølge Torssell.
Selv om Torssell til en viss grad var i stand til å innrømme at jøder har vært og er overrepresentert i destruktive strømninger og institusjoner som skader vår sivilisasjon, hevdet han at antisemittisme er og alltid har vært «helt uberettiget». Dette er noe av essensen i det moderne synet på jøder, at jøder alltid per definisjon er uskyldige ofre uansett hva de har gjort. Den nesten magiske tilstanden av uskyld som jødene befinner seg i, kan aldri brukes på noen annen gruppe eller person, og gir ikke bare jødedommen en spesiell posisjon, men også en enorm fordel i konkurranse med interessene til andre grupper.
Torssells syn er også at det er en slags kardinalsynd å forfølge noen på grunn av deres etnisitet (hva det nå enn er), men mener likevel at hele Vestbredden bør fravikes arabere til fordel for jødiske «bosettere», til tross for at han også innrømmer at en slik handling utgjør etnisk rensing etter alle definisjoner.
Det er også ganske typisk at en så belest og kritisk tenkende mann som Stefan Torssell, til tross for dette, er helt uinteressert i å ta del i noen annen beskrivelse av hva som skjedde i Det tredje riket enn den offisielle historiografien til de seirende maktene. I episoden var det tydelig at Torssell allerede hadde bestemt seg for aldri å endre mening, og at han derfor ikke kunne tenke seg å legge noe energi i dette.
For meg – og for mange andre – blir det av dette ganske åpenbart at den pro-jødiske holdningen først og fremst er en emosjonell vurdering, eller en slags identitetsmarkør. I stor grad handler mytologien og «Holocaust», den allestedsnærværende «antisemittismen» og jødenes offerrolle, om å opprettholde en følelse av skyld og skam hos europeere.
Noen har hevdet at Torssell må være jødisk, noe han også måtte utdype under samtalen. Jeg personlig mener at Torssell åpenbart ikke har noen grunn til å skjule noe jødisk opphav, så i den grad han gjør det, er han sannsynligvis helt uvitende om det. Med andre ord, hans lojalitet til Israel består i at han adopterer den europeiske «arvesynden» om påståtte forbrytelser mot «menneskeheten» (som i talmudisk tenkning er synonymt med forbrytelser mot jødedommen) snarere enn hans identifikasjon med det jødiske folk.
Folkemordets psykologi
Skyld og skam er de følelsene som er mest effektive å bruke når du vil manipulere noen, som jeg skrev om i artikkelen Folkemordets psykologi: Hvordan vi manipuleres til skyld og skam. Siden barndommen har vi europeere blitt foret med propaganda som får oss til å assosiere vår opprinnelse med slaveri, undertrykkelse, imperialisme, miljøødeleggelser, krig og utslettelse. «Hvite mennesker» i den fantasien tilegner seg egenskaper som fordommer, grådighet, hat, dumhet, materialisme og til og med «ufattelig ondskap».
Da Marcus Hansson intervjuet Torssell beskrev han også hvordan hans holdning til Israel og jødedommen befestet seg etter å ha lest en bok av tidligere DN-redaktør Herbert Tingsten, og som omhandler hvor «truet og sårbart» Israel er, blandet med uttalelser fra israelere om hvordan europeerne gang på gang har forrådt jødene, samt en scene fra filmen «Sofies valg» som utspiller seg i et fiktivt Auschwitz. Boken, skuespillene og filmscenen er alle skapt for å innpode følelser av skyld og skam hos europeere, spesielt mot jødene, for således skape lojalitet til jødedommen og Israel.
De samme følelsene av skyld og skam har blitt brukt for å få hvite mennesker til å akseptere masseinnvandringen og det at vårt eget folk til slutt vil bli erstattet av fremmede fra den andre siden av verden. Det er slik vår rase kan bli utsatt for folkemord, med godkjenning av mange av våre medborgere.
Det store spørsmålet er selvsagt om vi europeere skylder jødene noe i det hele tatt. Mitt svar på det spørsmålet er selvfølgelig nei. Til tross for at jødedommens historie i Europa er en historie om evige konflikter og problemer, har vi generelt valgt å se dem som uskyldige inntil det motsatte er bevist, og vi har nesten alltid vist jødenes velvilje, uansett hva som hevdes om vår historie.
Wiens komplekse historie i forhold til jødene er et godt eksempel for å illustrere dette: Jødene ble utvist fra Wien – «for all evighet» – allerede i 1442. Til tross for dette ble det flere forvisninger fra byen i 1554, 1567, 1573, 1575, 1600, 1614, 1624 og 1670 – igjen «for all evighet». Imidlertid økte jødenes makt og innflytelse i Wien i det 18. og 19. århundre, men også blandet med ulike utkastelser fra byen. I 1879 ble regjerings- og akademiske kontorer åpnet for jøder i Wien, og i 1937 var de mektigere og mer tallrike enn noensinne.
Jødenes historie i Europa blir ofte brukt som bevis på hvordan jødene stadig har blitt utsatt for «fullstendig uberettiget antisemittisme». Faktisk handler det selvfølgelig om at jødene, til tross for at konflikten har blitt så sterk at de som gruppe har blitt utestengt fra byer, landsbyer, regioner og land, gjentatte ganger ble gitt nye sjanser. Akkurat som i Wien, jødene ble tilgitt igjen og igjen over hele Europa, byenes porter ble åpnet utallige ganger, selv om det gjentatte ganger førte til at de ble forvist igjen. Og ut av dette spillet var jødene alltid seirende, fordi jødedommens makt og innflytelse i det lange løp alltid har økt i vår sivilisasjon.
Et annet godt eksempel er andre verdenskrig og utfallet av den. Til tross for at jødene fremstilles som de største ofrene for andre verdenskrig, er det ingen enkelt gruppe som har tjent så mye på krigens utfall. Ikke bare fikk de et nasjonalt hjem i Palestina, men jødene fortsetter å motta tusenvis av milliarder dollar fra europeiske og amerikanske skattebetalere i form av alt fra pensjoner til ytelser, bistand, erstatninger, våpen og teknologi. Israel får også fortsatt – om enn til tider svaiende – moralsk støtte fra Vesten, til tross for at det er velkjent at israelerne ønsker å gjennomføre etnisk rensing i Gaza, og til tross for at over 15 000 mennesker allerede har dødd i området, samt at den sionistiske statens representanter åpent har beskrevet Gazas innbyggere som
Men kanskje enda viktigere er den at andre verdenskrig og myteskapelsen om «Holocaust», og hvordan tyskerne i blindt raseri bestemte seg for å «utrydde seks millioner jøder i gasskamre», har gjort det umulig for den gjennomsnittlige person å forestille seg kritikk av jøder. Dette betyr at destruktiviteten til jødisk makt kan gå ubemerket hen, mer enn noensinne. Denne ubemerkelse betyr at jødenes makt og innflytelse i dag har nådd nivåer som ikke kunne ha vært forestilt før.
Det er også i denne sammenhengen man må se Israel og hva som skjer i Gaza, samt den vestlige verdens totale ettergivenhet i møte med et folkemord på uskyldige sivile, og som foregår ganske så åpenlyst. Men det er også denne konteksten som gjør det umulig for selv kritisk tenkende dissidenter å ta et standpunkt mot Israel uten at hele fantasien kollapser.
Lytt til den verdsatte episoden her:
