KOMMENTAR Martin Saxlind kommenterer den store nyheten om at Fredrik Vejdeland tar over som leder av Den nordiske motstandsbevegelsen etter at Simon Lindberg har valgt å avgå som leder.
I helgen ble det på Organisasjonsdagene kjent at Simon Lindberg avgår fra vervet som leder av Den nordiske motstandsbevegelsen og at Fredrik Vejdeland overtar etter ham. Dette er på mange måter en stor og historisk begivenhet som selvsagt fortjener å bli kommentert.
Til å begynne med kan noen fakta være bra å konstatere:
Lindberg ble ikke avsatt, men avgår på eget initiativ. Det har heller ikke vært noen intern misnøye med Lindberg som person eller leder. Etter mer enn åtte år som leder for hele organisasjonen, ønsker han nå å gi lederskapet videre.
Det korte svaret på hvorfor denne beslutningen er tatt, er at Lindberg mente at dette er det beste for Motstandsbevegelsens videre utvikling. Private forhold kan også ha spilt en rolle, noe som er forståelig og rimelig i dette tilfellet. Når kampen er mer enn en hobby, er ikke privatliv og politisk engasjement to helt separate ting, men sfærene glir over i hverandre og påvirker hverandre veldig. Å opprettholde energien, motivasjonen og de praktiske forutsetningene for å kunne utføre det svært krevende arbeidet som Lindberg har gjort i snart et tiår, er ekstremt vanskelig. Svært få mennesker er i stand til å gjøre det i teorien, og enda færre er villige til å gjøre den slags offer i praksis.
Så min første spontane og rent følelsesmessige reaksjon på Lindbergs beslutning om å trekke seg er tristhet og takknemlighet.
Det er trist at en person som har vært en stor ressurs for vår sak ikke lenger vil være like tilgjengelig. Det er et steg tilbake og etterlater et tomrom som andre får kjempe på med å fylle. Samtidig kjenner jeg Lindberg godt nok til å forstå at dette ikke har vært en lett beslutning å ta, og derfor er det også trist rent personlig for ham. Ikke alle ledere har karakterstyrke til å ta slike vanskelige beslutninger, noe som hedrer Lindberg ytterligere.
Min takknemlighet bunner i alt det arbeidet som Lindberg har lagt ned i organisasjonen og alle de ofrene han har gjort. Jeg minnes at Pär Öberg i fjor snakket litt i en episode av Radio Nordfront om at han hadde dårlig samvittighet fordi han ikke roste Lindberg nok offentlig. Jeg føler det på samme måte nå, og jeg kan egentlig bare forestille meg det fulle omfanget av alt ansvaret som hvilte på Lindbergs skuldre i hans tid som leder av Motstandsbevegelsen. Jeg forstår også at mangelen på ros ikke er årsaken til denne beslutningen, men det er et rent moralsk spørsmål – rett er rett og Lindberg fortjener enorm respekt for den jobben han har gjort!
Det finnes også en hel del å si om Lindbergs innsatser utover innsatsenes store omfatning. Her vil jeg også legge til at jeg alltid prøver å være objektiv og sjelden si positive ting bare for å være snill og høflig. Så etter min ærlige mening er det mye å rose Lindberg for:
- Privat. Lindberg er en svært seriøs person uten å være blottet for humor. Han er målrettet og resultatorientert. Lojal og pålitelig. Bestemt, men ikke urimelig. Disse tingene merkes i møter, i e-post, private samtaler og så videre. Han er også retorisk dyktig, både muntlig og skriftlig.
- Organisatorisk. Som leder har Lindberg vært utadvendt. Han tok Motstandsbevegelsen ut på gatene med demonstrasjoner som virkelig skremte systemet. Som tidligere nevnt har han talegaven og har reist rundt i hele Norden, holdt foredrag på demonstrasjoner og folkemøter, samt holdt en rekke interne taler og foredrag. Gjennom podkasten Lederperspektiv og en rekke egne artikler har han kommunisert med allmenheten. Han har gjort en meget god jobb som redaktør av Motståndsrörelsen.se og seriøst etablert bevegelsen i Danmark og Island.
- Ideologisk. Lindberg er svært prinsippfast i sin nasjonalsosialistiske overbevisning. Under hans ledelse lanserte han Motstandsbevegelsen partiprogram Vår Vei, som er et ekstremt velbalansert ideologisk dokument. Gjennom Lederperspektiv har Lindberg gitt det ideologiske fundamentet litt mer personlig farge uten å kladde feil med fargen en eneste gang. Å opprettholde en så rett ideologisk linje i så lang tid krever både kunnskap og stor disiplin.
Dette er mitt generelle syn på Lindberg og hans prestasjoner, men det er en veldig kort oppsummering av en flott person og hans arbeid de siste åtte årene. De som har fulgt Motstandsbevegelsen siden 2015 har forhåpentligvis kunnet gjøre seg opp sin egen mening og notert seg ting som jeg har glemt å nevne her. Det er selvsagt også verdt å påpeke at Lindberg allerede før 2015 var en del av Motstandsbevegelsens ledelse, og at han har kjempet for den nasjonale saken siden 1999.
Etterfølger
Samtidig som jeg fikk beskjed om at Lindberg avgår som leder, fikk jeg vite at Vejdeland vil ta over etter han. Dette ga meg en tredje følelse: Håp.
I likhet med Lindberg er Vejdeland en person jeg har stor respekt for. Jeg kjenner Vejdeland godt, siden vi har jobbet sammen med Nordfront i over ti år, og etter min mening er han rett person til å ta over etter Lindberg.
Vejdeland er ideologisk skarp og en briljant skribent. Han er en av de som har vært med i Motstandsbevegelsen lengst og har bevist sin pålitelighet og gode omdømme gang på gang gjennom årene. Han har en sterk vilje, god kreativitet og en oppløftende optimisme som til tider er fraværende blant nasjonale, men som virkelig trengs om vi skal ta oss fremover.
Det er ingen enkel oppgave for Vejdeland, men jeg er overbevist om at han vil gjøre en veldig god jobb.
Utover individene
For min del så jeg på Lindbergs beslutning om å trekke seg som en påminnelse om at folk ikke skal tas for gitt. Alle individer har grenser for hvor mye de kan prestere. Dette henger sammen med det jeg skrev om i artikkelen Ansvar. Vi er alle ansvarlige for Motstandsbevegelsens fremtid. Selv om lederen til syvende og sist er ansvarlig, må andre under ham ta ansvar for at fremgang skal være mulig.
Altså må andre nå fylle opp og dekke det vakuumet som oppstår etter Lindbergs avgang. Folk som har unnet seg en ferie fra kampen de siste årene, bør se dette som et godt tidspunkt for å ta seg sammen og sende inn en søknad på nytt. Og de som er organisert, men ikke har mye ansvar, må tenke på om det er noe de kan bidra med for å utvikle organisasjonen eller avlaste andre høyere opp i hierarkiet.
Nytenning
Selv om jeg ikke synes Lindberg har gjort en dårlig jobb, kan endring i seg selv ofte være positivt og nødvendig. Som leder jobber man hele tiden med å løse ulike problemer, og til slutt har man kanskje samlet en rekke problemer som man ikke har en god løsning på. I den situasjonen er det da rimelig å overlate ansvaret til en annen person som kan se på problemene fra andre vinkler og ny energi. Gode ledere sørger også for at det er kompetente mennesker til å etterfølge dem og deretter frivillig trekke seg når de mener det er den beste beslutningen for organisasjonen. Dette er ikke en mislykkelse, men naturlig utvikling for en organisasjon.
Det er også min mening at vi de facto har stagnert og stoppet litt opp etter koronaårene. Jeg tror og håper derfor at Vejdeland nå vil bringe ny energi og nye visjoner som vil gi Motstandsbevegelsen en nødvendig nytenning.
