HISTORIE Hjemmefronten – den sivile og militære delen av motstandsbevegelsen i Norge under andre verdenskrig –, de mest markante og bejublede av krigens personligheter samt eksilregjeringen i London, var mest trolig antisemitter. Det er konklusjonen man må dra på bakgrunn av en ny bok av filosemitten Marte Michelet, noe som forstander i det Mosaiske Trossamfunn og nestleder i Antirasistisk Senter, Ervin Kohn, også gjør.
«Hva visste Hjemmefronten?» er tittelen på boken av Marte Michelet, en bok som omhandler deler av vår krigshistorie som ikke har vært veldig fremtredende i diskursen omhandlende dette temaet. Mer spesifikt gjelder dette hvilke kunnskaper motstandsbevegelsen og eksilregjeringen satt med vedrørende den forestående jødedeportasjonen fra Norge. Mest oppsikt har det vakt at Gunnar «Kjakan» Sønsteby ved opptil flere anledninger har uttalt at han selv og Hjemmefronten fikk informasjon om deportasjonene allerede tre måneder før gjennomføringen, men at de ikke handlet på denne kunnskapen fordi det ikke ville tjene motstandskampen. Det ville imidlertid ikke ha skadet motstandskampen og det ville vært en relativt risikofri affære å varsle jøder, men likevel valgte de å ikke gjøre noe.
– Vi skulle slåss. Vi skulle ikke hjelpe folk. Vi skulle lage noe positivt ut av frigjøringen av Norge. Så vi kom ikke særlig borti dette og fant det ikke riktig heller å gjøre det, sier Sønsteby i boken.
Eksilregjeringen i London satt også på denne informasjonen, formidlet av de britiske myndigheter, som i sin tur hadde fått det fra polsk motstandsbevegelse. De valgte likeledes å forholde seg rolige. Det er således stor mulighet for at både Hjemmefronten og eksilregjeringen i stort og avgjørende omfang var antisemitter. Eller som Ervin Kohn uttrykker det:
– At de visste det de visste, og valgte å ikke prioritere arbeidet med å hjelpe jødene ut av landet. Jødene var en upopulær minoritet, og man valgte å ikke prioritere.
Den for øyeblikket selvbestaltede utøveren av ikonoklasme, Kohn, sier videre:
– Heltenarrativet har slått en del sprekker allerede. Så dette er ikke noe nytt i seg selv, men kanskje Michelet utvider sprekken.
Kohn snakker her selvsagt ut i fra oppfattelsen av seg selv og sitt folk som universets sentrum, opprinnelse og slutt, Guds utvalgte. Ikke bare er de utvalgt av Gud, de er Gud på et nivå, derfor er ingenting utenom jødene hellig. Profan helliggjørelse, som en nasjons statsautoriserte krigshelter, er blasfemi og kan uten skam ved første anledning som melder seg, angripes og rives ned.
Hjemmefronten var i liten grad politiske og ideologiske; enkeltindividene som utgjorde denne hadde en subjektiv følelse av at fedrelandet deres sto i fare for å falle i fremmede hender, og det var beveggrunnen for deres aktivitet og engasjement. De besto av et tverrsnitt av Norges befolkning og sentimentene var således representative og tilsvarende sammensatte. De forsto i forlengelse av dette at fiendens fiender ikke nødvendigvis var ens venner, ikke i øyeblikket og ikke på lengre sikt. «Kjakan» visste nok at trusselen fra disse ville bli akutt før eller senere, men de måtte ta seg av det de anså som den umiddelbare, fysiske trusselen først. At han dermed kjempet på feil side i så måte er ikke annet enn av historisk/ideologisk interesse, de gjorde sine valg ut i fra den kunnskapen de satt på der og da. Hadde han hatt to liv ville kampen blitt mot denne fienden i andre runde.
