KOMMENTAR NRK fortsetter sitt angrep på Motstandsbevegelsen. Denne gang i form av latterliggjøring med hjelp av en animasjonsfilm. Adrian Jacobsen oppsummerer og kommenterer nyheten.
Selv skal jeg være den første til å innrømme at jeg faktisk synes filmen var ganske morsom. Den tar også opp et veldig godt poeng som jeg vil komme tilbake til senere i denne artikkelen. Men først vil jeg bare gjøre det klart at i motsetning til hva allmennheten kanskje tror om oss, så eier vi faktisk selvironi, vi har evnen til å le av oss selv av og til, og dette var intet unntak.
Selve animasjonsfilmen handler om en deprimert og ensom ung mann som oppsøker psykolog ettersom han aldri har hatt ordentlige venner eller et mål med livet sitt. Til hans store overraskelse er løsningen, ifølge psykologen, å bli «nazist» og engasjere seg i Motstandsbevegelsen, hvor han tilsynelatende finner venner og mening med livet igjen.
Antydningen som gjøres i dette humoristiske lille innslaget er at personer som velger å engasjere seg i Motstandsbevegelsen ofte er sosiale tapere som mangler mål og retning i livet. Dette bildet kunne dog ikke være lenger i fra virkeligheten. Flesteparten av våre medlemmer er ressurskraftige og sterke individer som faktisk ofrer en hel del, iblant både venner og sosiale nettverk, ved å gå med oss. Det skal også nevnes at personer som faktisk våger å ofre sitt anonyme og komfortable liv til fordel for et liv hvor man risikerer å bli sosialt stigmatisert, angrepet av meningsmotstandere eller uthengt i media – har en høyere grad av integritet og er mer målrettet, enn personer som viker for alt som kan ansees som kontroversielt og farlig. I tillegg så har Motstandsbevegelsen både fysiske og psykiske krav, for å bli tatt opp som aktivist, så hvis man simpelthen ønsker seg nye venner eller en hobby, da finnes det betydelig lettere veier å gå.
Men det er en ting animasjonsfilmen har helt rett i, og det er at det er stadig flere unge nordiske menn (og kvinner) som sliter med å finne tilhørighet og mening i dagens samfunn. Forskningen viser at stadig flere unge nordmenn oppsøker hjelp for psykiske problemer. Mange har vanskeligheter med å passe inn, få seg venner, føler seg isolerte og sliter med angst. De føler de lever i en verden de ikke kjenner seg igjen i, som om de er fremmede i sine egne omgivelser.
Alt dette er typiske symptomer på å leve i et flerkulturelt og et stadig usunnere og mer unaturlig samfunn. Våre menn feminiseres samtidig som vi importerer tusenvis av aggressive unge menn fra Midtøsten og Afrika. Våre kvinner oppfordres til å forkaste familielivet til fordel for en karriere i et jobbmarked som stadig blir mindre. Mange unge tilbringer alt for mye tid inne alene foran skjermen, som hemmer deres evne til å utvikle seg sosialt, skape sterke bånd med jevnaldrende og forstå gruppetilhørighet. De er ikke lengre i kontakt med naturen som har formet dem og deres forfedre gjennom tusenvis av år. Det folkefellesskapet og den tryggheten man gjennom generasjoner har tatt for gitt, som man underbevisst følte med sin egen etniske gruppe, er blitt byttet ut og erstattet med individualisme og materialisme. Den opprinnelige kulturen og tradisjonene som var en viktig del av oss er blir forkastet til fordel for jødisk-amerikansk antikultur, med «kulturell berikelse», «mangfold» og alt som hører til. Tilliten og samholdet til sitt lokalmiljø og sine naboer, som de av oss som er litt eldre kanskje husker noen glimt av fra barndommen, er blitt erstattet med et disharmonisk samfunn der alle snakker forskjellige språk, ser annerledes ut, oppfører seg forskjellig, har ulike verdier, misforstår hverandre og blir krenket og brydd hele tiden, samt skriker «rasisme» når de ikke får det som de vil. Et samfunn hvor du ikke lenger får være stolt av å være den den du er, med mindre du tilhører en etnisk eller seksuell minoritet. Våre røtter, som gav oss viktig innsikt om hvem og hva vi er, har blitt ofret på alteret av politisk korrekthet i sekt-lignende tilbedelse av kulturelt mangfold, men kun for oss heterofile nord-europeere selvsagt, fordi alle andre grupper oppfordres til å ta være på sin kulturelle og etniske arv gjennom sine statsfinansierte moskeer, religiøse -og kulturelle institusjoner og interesseforbund.
Er det derfor så rart at «Morten» som vokser opp som enebarn med en alenemor og går på en skole hvor han er den eneste som har norsk som morsmål, der han blir truet av innvandrergjenger og ydmyket for å være hvit, føler seg isolert? At «Hanne» blir deprimert av å vokse opp i samfunnet hvor alt dreier seg som egosentrisk og overfladisk stimulans på sosiale medier, og det viktigste målet i livet er å jobbe seg til en sjefsstilling i et selskap fremfor å stifte en familie, være del av et fellesskap og ha en identitet?
For de som ønsker å lære mer om hvordan kulturelt mangfold ødelegger samholdet i en nasjon vil jeg anbefale denne informative videoen:
https://www.youtube.com/watch?v=VTROCGb5qj8
Jeg velger avslutte denne artikkelen med litt satire fra vår egen kant av det politiske spekteret. En tegneserie som faktisk er morsommere, mer slående og en bedre kommentar på dagens samfunn enn det meste som vises på den politiske korrekte statskanelen for tiden. God fornøyelse.
