DEMOGRAFI I en lesverdig debattartikkel på Samnytt diskuterer en skribent de tabubelagte spørsmålene rundt folkeutbytte og ulik fordeling av IQ mellom folkegrupper.
Skribenten Håkan Johansson fremhever rasespørsmålet i en debattartikkel på Samnytt, selv om han unngår å bruke selve begrepet.
Artikkelen «It`s the Intelligence, Stupid» har som utgangspunkt at i et moderne og høyteknologisk samfunn, som for eksempel Sverige og Norge, stilles det stadig høyere krav til læring, kompetanse og utdanning for å kunne få en god jobb. Johansson peker videre på at innvandrere ofte faller igjennom nettopp når det gjelder læring og tilegnelse av kunnskap, kanskje på grunn av manglende lærestrukturer og institusjoner i hjemlandet, men også grunnet lav intelligens. Til sistnevnte punkt gir Johansson en politisk korrekt forklaring ved å hevde at lav IQ kan skyldes næringsmangel i oppveksten, men han nevner også til slutt at evolusjonen kan ha ført til at intelligens har ulik fordeling mellom verdens folk.
Uansett hva som måles med IQ så kan man forutsette at tallet i en IQ-test er en indikasjon på hvor bra eller dårlig forutsetning vedkommende har for å fungere i et moderne samfunn, med de utfordringene menneskene der er konfrontert med. Ettersom disse utfordringene over lang historisk og førhistorisk tid har sett ulikt ut avhengig av hvor på jordkloden mennesket har levd, kan det ikke utelukkes at evolusjonen har hatt en finger med i spillet og gitt bedre forutsetninger til individer med diverse mentale kvaliteter for å overleve på det ene eller andre kontinentet.
Johansson konkluderer derfor med at det kan vise seg umulig å utdanne bort «utenforskap» og arbeidsledighet:
«Om det er så at Sverige åpner portene for immigranter som ikke bare har et lavt utdanningsnivå, men også en gjennomsnittlig dårligere forutsetning for å nyttiggjøre seg en utdanning når de kommer hit, så er utfordringen med å få disse i jobb i et land med verdens laveste andel av ukvalifiserte jobber mye større enn hva myndighetene vil innse. Da er det kanskje praktisk umulig å utdanne bort det såkalte utenforskapet og klare overgangen mellom segregasjon til integrasjon.»
Deretter fastslår Johansson at for de som ikke lykkes med en utdanning så gjenstår det kun kriminalitet og avhengighet av trygd, to kategorier som øker kraftig i Sverige.
I artikkelen snakker Johansson også om «etniske svensker», noe som er uvanlig i kulturnasjonalistisk sammenheng som Samhällsnytt. Den første referansen til etniske svensker som Johansson gjør er når han spør seg om disse virkelig ønsker å importere en ikke-svensk underklasse selv om det er mulig å utdanne disse til et nivå som lar de utføre de enkleste jobbene i Sverige:
«For det første er det nettopp jobber som ikke krever kompetanse som blir mindre og mindre tilgjengelige, takket være robotisering og AI-teknologi, noe som gjør at fortsatt høy innvandring kun vil øke arbeidsledigheten. Og for det andre, vil det svenske folket virkelig ha et samfunn der et utenlandsk lavtlønnet (fille)proletariat som i likhet med tidligere tider slaver for seg, så de selv slipper å skitne seg til ved disse lite attraktive syslene?»
Johansson løfter også frem at etnisk homogenitet er positivt for et samfunn.
«Relativt etnisk homogene nasjoner topper nesten utelukkende alle lister over høy velferd, mens land preget av multikulturell klankultur ofte ligger på bunn.
Sverige har gått fra i 1990 å ha ca. 800 000 individer som er født i utlandet, hvorav 300 000 av disse var født i Norden, til i dag å bestå av ca. 70% etniske svensker og der de øvrige 30% består av geografiske så vel som kulturelt fremmede grupper.
Man kan spørre seg hvor grensen for berikende multikultur går, finnes det en uttalt og konkret prosentandel hos myndighetene som står bak denne politikken som de ikke anser at vi bør overskride? Enkel ekstrapolering av dagens innvandringstall viser at de etniske svenskene som blir født i dag vil utgjøre en minoritet i Sverige når de blir voksne. I byer som Malmø er svensker allerede i dag en minoritet og antallet bostedsområder der det knapt bor svensker overhodet øker for hvert år.»
På slutten av artikkelen forsvarer han også begrepet «folkeutbytte» og sier at at det ikke kan dreie seg om en konspirasjonsteori siden FN åpent propaganderer for «replacement migration». Johansson nevner også at samfunn med en gjennomsnittlig IQ på under 90 sjelden pleier å inngå i gruppen av fungerende demokratier.
Som løsning på folkeutbyttets utrydning av etniske, intellektuelle og økonomiske verdier foreslår Johansson dog ikke innvandringsstopp og repatriering, i stedet håper han på en sciencefiction-løsning hvor foreldre skal kunne gen-modifisere frem smartere barn slik at innvandrerne kan løftes opp på de nordiske folkenes nivå:
«Intelligens er som de fleste andre egenskaper ved mennesket arvelig. Forskningen på genetikkens område er i rivende utvikling og om ikke alt for lenge kan foreldre ikke bare velge kosmetiske faktorer som hår- og øyenfarge på sitt avkom, men også hvilket intelligens-nivå de skal plasseres på. Mest trolig kommer foreldre å foretrekke et barn med gode forutsetninger for å prestere bra i skolen, få en godt betalt jobb og et godt liv. Vi må bare håpe at det blir et valg som blir tilgjengelig for hele verdens befolkning og ikke bare for et fåtall.»
Håkan Johansson er en fast skribent på Samnytt, og er dessuten forfatter, jazzpianist og god venn av Samnytts ansvarlige utgiver Mats Dagerlind, som han også driver en pod sammen med.
