HISTORIE På denne dag, 16. oktober 1901, startet den første svenske Antarktis-ekspedisjonen, da skipet «Antarctic» forlot Göteborg havn under ledelse av Otto Nordenskjöld.
Det var en av de første vitenskapelige ekspedisjonene til Antarktis, som på dette tidspunktet var et nesten uutforsket kontinent. Medlemmene av ekspedisjonen besto av nordmannen Carl Anton Larsen, som ble utnevnt til kaptein, og hans mannskap på femten mann. Forskerne som deltok besto av vitenskapsmenn fra Uppsala universitet.
Planen var at et forskerteam ledet av Otto Nordenskjöld skulle utforske området rundt den antarktiske halvøya og finne et passende sted å tilbringe vinteren mens Larsen og de andre forskerne skulle utforske Weddellhavet. Etterpå skulle Antarctic hente Nordenskjöld, for å så returnere til Sverige våren 1903.
16. oktober 1901 forlot de havnen i Göteborg for å nå Buenos Aires 15. desember, hvor de skaffet seg forsyninger og begynte å reise igjen 21. desember. Skipet fortsatte og nådde Sør-Shetlandsøyene 11. januar hvor de stoppet og utforsket noen av øyene før de fortsatte sørover. Den 15. januar oppdaget de Hope Bay og fortsatte mot Pauletøya. Da ekspedisjonen nådde Seymourøya, slo de opp leir.
Nordenskjöld fortsatte deretter sørover langs den ukjente kysten, og returnerte nordover 1. februar. Da Nordenskjöld og fem andre menn nådde land like sør for Seymourøya, begynte de å sette opp en vinterleir. Det tok Nordenskiölds gruppe drøye to uker å bygge leirhytta og et lite skur for magnetiske observasjoner. På grunn av det dårlige været kunne ikke utforskningen utføres like fort som man ønsket. Dette førte til at gruppen led av rastløshet og hjemlengsel. Da været bedret seg i mars ble det laget flere lager-depoter for fremtidige turer langs kysten i sommerperioden. Letingen ble avsluttet 31. oktober.
Den 5. november dro Larsen og deler av mannskapet til Ushuaia for å skaffe forsyninger. Argentinske og svenske myndigheter ble også varslet om planlagte turer og campingplasser. De satte kursen mot Antarctic Sound nær Nordenskjölds leir, hvor han og gruppen hans skulle hentes.
På veien ble skipet sittende fast i ismasser og det ble besluttet å sette Andersson, Duse og besetningsmannen Grunden i land ved Hope Bay den 29. desember. Skipet kom seg senere løs og de fortsatte mot Pauletøya hvor skipet igjen satt seg fast. Da de denne gangen kom seg løs og fortsatte reisen, hadde skipet biltt skadet og tok inn vann. Den 12. februar sank «Antarctic» ca 40 km fra Pauletøya.
Mannskapet lyktes med å berge noe av utstyret og forsyningene. Til fots fortsatte de den vanskelige veien mot øya, som de nådde etter seksten dagers vandring. Da de kom fram, begynte de byggingen av en leirstue. Den 14. januar, da Nordenskjöld og hans gruppe nærmet seg, skrev han i dagboken sin:
11 måneder fra den dag vi kom hit. Ja, ikke trodde jeg da at det skulle bli så lenge, og måtte nå det ei følge 11 måneder til, og kanskje ytterligere 11, og fremfor alt om vi bare alle en gang kommer herifra.
Den 18. februar hadde havet fryst til is og Nordenskjölds gruppe innså at de måtte tilbringe ytterligere en vinter på øya. Samtidig fortsatte de strandede mennene Andersson, Duse og Grunden mot øya Snow Hill, men hadde vanskeligheter med å finne den og ga opp forsøket etter noen uker. Den 11. februar begynte de å bygge en leirhytte ved Hope Bay, med det lille utstyret de hadde. Mennene levde på pingviner, fugleegg og sel. Den 7. juni omkom besetningsmannen Ole Christian Wennersgaard på Pauletøya.
Sundet til Vega Island var fortsatt islagt, og 29. september dro mennene igjen til Snow Hill Island. Den 12. oktober støttet gruppen på Nordenskjölds gruppe, som også var på vei mot Vega Island. Gruppen fra Hope Bay var så ustelt at Nordenskjöld ikke kjente dem igjen med det første. Den 31. oktober sendte kaptein Larsen en gruppe ut til Hope Bay for å hente mennene der. Da gruppen ankom 4. november var leiren forlatt, det eneste som ble funnet var en melding fra mennene om at de hadde satt kursen mot Snow Hill Island.
Argentinske myndigheter bestemte seg for å søke etter medlemmene av ekspedisjonen, da de ikke hadde blitt hørt fra på lenge. Den 7. november ble Nordenskjölds gruppe funnet og 9. november ble også Larsens gruppe funnet. Dagen etter at Larsens gruppe ble funnet, gikk turen tilbake til Buenos Aires. Dit kom de frem den 2. desember.
Hjemreisen til Stockholm startet den 10. desember og en måned senere den 10. januar, var de fremme. Selv om ekspedisjonens medlem Wennersgaard og skipet ble fortapt, lyktes man utføre en rekke undersøkelser og oppdage mange nye plasser. Denne første svenske polarekspedisjonen kan betraktes som en av de største suksessene i svensk polarforskning. De geologiske studiene la grunnlaget for teorien om kontinentaldrift.
I januar 2002 ble det utgitt frimerker som avbildet ekspedisjonen.
