KRONIKK Karl Folkesson reflekterer her over Norden og hvor dets grenser bør trekkes.
Til forskjell fra en imperialist synes jeg ikke at Norden skal ekspandere sitt territorium i vilkårlig omfang.
Derimot anser jeg at Norden ville nyte stor nytte av noen – av flere grunner – viktige områder for det nordiske folket.
Jeg snakker om Karelen og Kolahalvøya, som i dag tilhører Russland.
Historisk
Karelen og Kolahalvøya har i alle tider vært et omstridt område mellom de nordiske landene og Russland. Fra 1100-tallet og fremover har kampene stått mellom Sverige og Russland. De siste hundre årene er det derimot Finland og Sovjetunionen som har slåss, fortrinnsvis under Vinterkrigen og Fortsettelseskrigen.
I omganger har landområdet tilhørt de nordiske landene. Vårt folk har kjempet og blødd for nye erobringer, brukt jorden og bygget opp samfunnet.
Historisk sett har det eksistert en betydelig nordisk befolkning i området. Ifølge en sovjetisk folketelling fantes det fremdeles titusener av nordboer der på 1920-tallet, da den totale befolkningen var på omkring 200 000.
Under Sovjetunionens styre ble dog demografien drastisk forandret. Hundretusener av russere ble forflyttet til området for at den regimetro befolkningen skulle få større kontroll.
Studier (1 & 2) basert på tidligere hemmeligstemplede dokumenter fra Sovjetunionens sikkerhetstjeneste (NKVD) viser at det nordiske folket ble utsatt for særlig grusom behandling. Dokumentene snakker eksplisitt om deportasjoner, tvangsforflytninger til Gulagleire og etnisk rensing av så vel finner, svensker og nordmenn.
Motivasjonen var interessant nok at det nordiske folket kunne være en trussel mot kommunismen.
Ytterligere tusener av finner måtte forlate hus og hjem da den røde arméen marsjerte mot Finland. Historisk nordiske byer slik som Viborg, Enso, Sordavala, Repola, Petsamo, Suojärvi, Lahdenpohja, Onegaborg og Kexholm havnet under sovjetisk styre.
Samfunnet våre forfedre har bygget opp og som rettmessig tilhører oss, gikk tapt.
Militærstrategisk
Den nordiske statens oppgave kommer selvfølgelig til å være å sikre folkets overlevelse og frihet, og en slik erobring ville være et ledd i dette.
Norden ville få en betydelig kortere grense mot Russland, som i stedet for å strekke seg langs med Norge og Finland i øst, hadde blitt klemt inn mellom Østersjøen, Ladoga, Onega og Kvitsjøen.
I dag har Norden en grense mot Russland på omkring 150 mil, noe som med den foreslåtte grensetrekkningen hadde blitt forkortet til cirka 60 mil.
Rikets eneste landegrenser hadde bestått av den forkortede grensen mot Russland og den 68 kilometer lange grensen mellom Danmark og Tyskland. Dette ville gi Norden en fordel mot en fiende i en eventuell konflikt i fremtiden.
Våre landegrenser ville holdes under grundig militær oppsikt, og en regelrett landinvasjon fra fiendtlige aktører hadde vært utrolig vanskelig. Dessuten er det enklere å forsvare en kyst enn en landegrense, der en fiendtlig armé hadde forsøkt å buldre frem med panserkjøretøy i full fart.
Kolahalvøya ville dessuten gi oss en lengre kyst mot Ishavet og Arktis, samtidig som vi skulle få total kontroll over Nordkalotten. Det er et område som av mange militærstrateger beskrives å bli stadig viktigere å kunne kontrollere.
De nye regionene hadde betydelig forenklet forsvaret av Norden.
Økonomisk
Med de forlengede og helt nye kystene ville vi få tilgang til både nye fiskevann og nye handelsledd.
Regionen er rik på naturressurser, eksempelvis skog, fiske, jern og andre metaller, som er noen av Nordens viktigste tilganger. Det ville finnes plass til forsvarsfasiliteter, landbruk, industrier og andre virksomheter, som i sin tur ville skape arbeidsplasser og større innflytting.
For en voksende nordisk befolkning i fremtiden ville den blomstrende Karelen eller Kolahalvøya kunne bli et attraktivt bosettingsalternativ. Nye samfunn hadde kunnet vokse frem etter Nordens østre kyst, som ville bli en økonomisk tilgang for hele riket.
For å bruke et temmelig kontroversielt begrep, ville området gi nordboerne livsrom. Et sted der det nordiske folket ville blomstre.
Naturlig grense
Med de nevnte områdene under nordisk kontroll ville grensetrekknigen mellom Norden og Russland bli mer naturlig og rimelig.
Landegrensen ville hovedsakelig utgjøres av naturlige skillelinjer, slik som Kvitsjøen, elven Svir og innsjøene Ladoga og Onega.
En annen triviell grunn kan være at Norden ser estetisk bedre ut på kartet med en mer naturlig grensetrekking.
Dagens grense mellom Norden og Russland. 
Fremtidens grense mellom Norden og Russland.
Tilnærming
De storartete ambisjonene til tross, må vi huske på at russerne er et hvitt, europeisk folk akkurat som vi. Erobringen hadde ikke fått skje gjennom en broderkrig med vårt nabofolk, det hadde vært helt uforsvarlig.
Gjenforeningen med Karelen og Kolahalvøya skulle formodentlig ikke skje i en håndvending. Det er ikke noe vi ville kunne gjøre i morgen, eller om et par år, men en langsiktig visjon om at alle nordiske territorier skal vinnes tilbake.
Våre land skulle kunne enes i noen form for vennskapelig avtale, som kan se ut på mange ulike måter. Kanskje hadde vi kunnet kjøpe løs landområdene av Russland, akkurat som USA gjorde med Alaska i 1867.
Samtidig hadde majoriteten av de russiske innbyggerne sikkert villet flytte østover om regionen havnet under nordisk kontroll.
Det russiske folket ville klare seg utmerket uten dette landområdet. Det snakkes allerede om at de ville være interessert i å forenes med Hviterussland, eller erobre de østre delene av Ukraina.
Ellers kan russerne bygge ut sin samfunn østad. Om det er som Greta Thunberg og hennes venner sier, at klimaet blir varmere, så kommer Sibir til å gi nye muligheter for våre naboer i øst i fremtiden.
Nordens territorium
Med nordisk territorium mener jeg de landområdene vårt folk gjennom historien har lykkes med å oppdage, erobre og forvalte.
Det inkluderer selvsagt alle nordiske land: Sverige, Finland, Norge, Danmark og Island. Inklusive de mer autonome regionene Åland, Færøyene, Grønland, Svalbard og Jan Mayen. Etter min mening også Karelen og Kolahalvøya.
Noe som for mange kanskje er ukjent er at Norden også, gjennom Norge, gjør krav på Bouvetøya, Peter 1.s øy og en enorm del av Antarktis.
Selv om disse områdene hovedsakelig utgjør et naturreservat for pingviner, seler og andre dyr, er det likevel ganske heftig at vårt folk har oppdaget områder så langt fra det nordiske fastlandet.
Så ja, alt fra isbjørnene i nordlige Grønland til keiserpingvinene i våre aller sydligste provinser inngår i det nordiske dyreriket.
Norden er sannelig makeløst.
