NORDENDAGENE I denne artikkelen følger en personlig betraktning av årets organisasjonshøydepunkt, Nordendagene, hvis folkefremmende ånd denne gang fant sted i Dalsland i svenske Näste 2.
Etter en relativt lang hjemreise natten før, fra en hendelsesrik og trivelig ferieuke i Skåneland, skal jeg ikke stikke under en stol at jeg var noe omtåket da vi endelig ankom bygdegården hvor årets Nordendager skulle finne sted. Dog skulle ny energi som en gave fra oven komme så snart jeg steg ut av bilen og beskuet den store samlingen kamerater fra rikets alle hjørner, sammen med sine nære og kjære som ivrig ventet på at denne livlige høytidsdagen skulle begynne.
Etter noen minutters mingling var det tid å begi seg inn i samlingslokalet for å høre dagens konferansier, Samuel Johansson, som ønsket alle varmt velkommen og redegjorde for programmet for dagen. Akkurat da man satt og hørte forventningsfullt på introduksjonen noterte jeg at lokalet ble fylt til bredden med nordiske brødre og søstre, noe jeg bare kan tolke som et bevis på organisasjonens skjelbundne fellesskap. Det er i seg selv en spesiell, men storslagen følelse å få være sammen på denne måten med sine likemenn. Den globalistiske, flerkulturelskende og degenererte verden vi lever i var liksom ute fra synet og det eneste som var igjen var den ideologisk forankrede omgivelsen som utgjør kjernen av sant folkefellesskap.
Først på agendaen sto konkurransen Årets nordmann; lokalet ble tømt for samtlige som tok seg til grusplassen utenfor hvor konkurransen snart skulle begynne. Mer detaljert om konkurransens forskjellige lagbaserte grener og utslagsturneringer, med mer, finner man her.
Jernviljen til å ta hjem tittelen, og motivasjonen til å kjempe side ved side med sine kamerater i gruppe var uten tvil høyst nærværende. Fengslende spenning begeistret tilskuerne for hver gren og man ble virkelig glad over den livlige stemningen barna bidro med da de med brennende iver heiet frem sine fedre og deres kamerater.
Jeg hyller samtlige deltagere i konkurransen for deres eksemplariske og velutførte innsats. Iherdigheten, styrken, lagånden og den intensive viljen deltakerne fremviste og formidlet til tilskuerne var en kraftfull inspirasjonskilde for store og små. Jeg skulle ville påstå at blant de mest oppløftende følelsene hos et individ er den når man overgår seg selv, å resolutt se over sine barrierer og gi alt for å overvinne dem. Selv om man ikke skulle få enorm fremgang hverken ved det første, andre eller tredje forsøket gjenstår det faktum at man for hver gang kommer nærmere å lykkes. Kanskje man selv stiller opp neste år for å få en bit av den følelsen. Hvem vet?
Da konkurransen vel var over ventet det lunsj.
Etter at den velsmakende lunsjen var fortært ble veteranmedlemmet Peter Holm invitert opp på scenen for å motta en velfortjent utmerkelse av Den nordiske motstandsbevegelsens leder Simon Lindberg.
Deretter var det tid for å kåre Årets nordmann. Mannen som fikk tittelen for andre gang var ingen mindre enn Niklas Norling fra svenske Näste 5. Han mottok et par høyklasses priser hvor en var en runeristet øks hvilende på en rustikk treskive som et symbol for striden han utkjempet under konkurransen og den endelige holmgangsfinalen. Høyst trolig hadde mang en kamerat ønsket å se dette storslåtte verket pryde veggen hjemme.
Deretter var det dags for riksrådsmedlemmet Pär Öberg fra Näste 5 å innta podiet. Det hadde blitt planlagt at Pär skulle debattere med en valgfri representant fra Afs. Tidligere har Afs mang en gang deklarert at kun de utgjør den sanne opposisjonen mot det gjeldende svenskfiendtlige systemet, samtidig som de hevder at de i motsetning til de etablerte partiene våger debattere mot hvem som helst uten noen begrensninger. Dermed var det med debatten ønsket å få en dypere forklaring på hvorvidt de anser seg selv å være hele Sveriges og vårt folks redning, men også for å få et bredere perspektiv på hvordan de stiller seg i rasespørsmålet, jødespørsmålet og revolusjonære kontra reaksjonære reformer. Men merkelig nok dukket ingen AfS-debattør opp. Samtlige tilstede fant nok det hele overraskende. Dog mistenker jeg at de fleste skulle finne debatten veldig interessant.
Da ingen debatt kunne gjennomføres passet riksrådsmedlemmet Fredrik Vejdeland på å snike seg bak podiet for å deklarere for de fremmøtte at det i løpet av kort tid vil dukke opp en nyhet fra Nordisk Radio. Uten bønn kommanderte Vejdeland to personer fra publikum til å medvirke i dette kommende prosjektet. Disse to stakkarene var ingen mindre enn Joakim Kannisto fra aktivistpodkasten Mer än ord og tidligere nevnte riksrådsmedlem Pär Öberg fra Radio Nordfront.
Spøk til side, uansett fant i hvert fall jeg og sannsynligvis de fleste av publikum nyheten interessant og dermed vil vente forventningsfullt.
Deretter var det tid for å begynne å forberede seg til det tradisjonelle og mangefasetterte markedet. Langbord etter langbord ble stilt opp utenfor lokalet og det ble duket med alt fra raffinerte nærproduserte økologiske varer, vakker kunst, geniale håndverk, sjelden ideologisk litteratur og velbevarte utsmykninger med historiske røtter, med mer.
Markedet var dog ikke bare til for salg og handel, men er også et utmerket forum for å knytte nye kontakter. Selv hadde jeg i begynnelsen av dagen blitt kjent med et forholdsvis nytt medlem i redet. Vi snakket om alt fra individuelle bekymringer til de rikelig med mengder forkasteligheter i samfunnet vi delte meninger om. Det var veldig trivelig og jeg håper å møte på ham snart igjen.
En annen sak verdt å nevne er de flerfoldige berikende kunnskapene som florerer blant mine nordiske frender. Eksempelvis hvordan man lager riktig bra honning, fordelene med å bruke talg i matlagingen med mer. Jeg lærer meg alltid noe nytt og får repetisjon av det jeg allerede vet. For egen del kjøpte jeg blant annet både en unik gave til en kamerat som dessverre ikke kunne tilstedevære denne dagen samt to glass honning (på oppdrag av regjeringen hjemme).
Litt etter litt begynte markedet å pakke sammen; fornøyd med mine kjøp tok jeg meg igjen til grusplassen hvor det nå var Årets nordmann junior for barna.
Jeg finner det både underholdende og viktig at barna får oppmerksomhet. Det er da sannelig ingen riksnyhet at våre barn er grunnlaget for en bedre fremtid for vårt folk. Ved å gi barna denne plassen på en dag som denne vil barnas egen drivkraft fremmes, følelse av fellesskap og tilhørighet som er grunnleggende fundament er noe vi voksne må gjøre hva vi kan for å etablere hos dem.
Junior-femkampen ble avsluttet med stående applaus; barna var veldig glade og fornøyde over sine vel utførte prestasjoner. Spesielt over deres innsats i dragkampen som sto mellom alle barna og de to voksne karene Martin Saxlind og Joakim Kannisto, der barna sto seirende.
Ved denne tiden kunne jeg ikke unngå å tenke på alle de fedre og mødre som ennå ikke har gått inn i kampens fellesskap. Det er så ufattelig mye både de selv og deres barn går glipp av.
Like etter at middagen ble påstartet tok samtlige medlemmer og sympatisører seg inn for å høre Simon Lindbergs kommende tale.
Innledningsvis snakket Lindberg om den fantastiske dagen vi har fått tilbringe sammen. Han ville oppsummere hele dagens gledelige stemning og hendelser med ett eneste ord, som var folkefellesskap. Deretter konstaterte Lindberg det ubestridelige faktum at hvis hele Nordens rettmessige befolkning skulle etterleve denne intime og foredlende koblingen vi former på en dag som dette kunne man bare drømme om hvilket enestående nordisk rike vi som et samlet folk skulle ha evne til å danne.
Videre advarte han publikum mot at talen kunne skape en form for dyp kollektiv kjedsomhet da den skulle handle om valget til høsten. Spøk til side igjen, jeg opplevde dog at talen unektelig fylte sin funksjon ved at den i denne sammenhengen var kort og konsis. Talen omfattet 10 punkter om hvorfor man skal ta seg til valglokalet og legge sin stemme på Den nordiske motstandsbevegelsen og dermed i det minste bidra med ett strå til kampens stakk.
Likevel fremhevet Lindberg de usigelige motargumentene mot alle mulig unnskyldninger og unnamanøvre for å ikke avgi sin stemme, alt fra den naive tanken om å «taktikkstemme» til den som fullstendig defaitistisk og substansløst påstår at det «ikke er noen mening i å stemme på Motstandsbevegelsen overhode». Deretter understrøk han at det er akkurat disse villfarelsene og følelser av håpløshet som det rådende folkefiendtlige etablissementet og systemet ønsker at man skal befinne seg i i resten av sitt liv. Deretter ble viktigheten av å faktisk ta steget og én gang for alle forkaste alle gamle forhåpninger om noen som helst gjennomgripende positive forandringer innad det rådende systemets rammer befestet. Akkurat ettersom at det er systemet som har banet veien for den ødeleggende utviklingen man bevitner og erfarer. Hvis alle som har kjørt seg fast i bekvemmelighetens tredemølle og/eller har blitt forledet inn på andre viljeløse villspor bare tar seg i nakken og i det minste gjør noe for kampen har man tatt et første steg i det revolusjonære valget.
Da Lindbergs tale var over ble han takket med rungende applaus fra samtlige i publikum.
Det var snart tid for middag, noe som var bra da magen brølte etter mat. Ettermiddagens måltid besto av grillet svinefilet og utmerkede hjemmelagde gratinerte poteter samt klassisk og hederlig pølse i brød for de som heller foretrakk det. Etter middagen ble det holdt en auksjon med håndverk hvor inntektene gikk til fangehjelpen.
Deretter var det for min egen del tid for å reise hjemover da jeg og kameratene jeg kom med hadde noen timers reise fremfor oss. Fornøyde takket vi kameratene for et vellykket opplag av årets Nordendager og passet på å få i oss aftenens festlige stemning da en spellemann straks skulle innta scenen.
Vil du også oppleve det fullstendig etnisk homogene fellesskapet sammen med oss? Da synes jeg du skal søke om medlemskap i Den nordiske motstandsbevegelsen i dag!
/ Bengt Larsson
