GEOPOLITIKK Implikasjonen av Norges delaktighet i sabotasjen av Nord Stream 1 & 2 er at vi nå har entret et av de farligste kapitlene i vår nasjons lange historie.
Foto: Danmarks forsvar.
På dette tidspunktet vil langt de fleste av dere være kjent med den eksplosive artikkelen publisert av journalisten Seymour Hersh vedrørende sabotasjeaksjonen mot Nord Stream 1 & 2. At USA pekes ut som den prinsipielle aktøren kommer neppe som noen overraskelse på noen. Undertegnede påpekte i etterkant av hendelsen hvem som besatt de klareste motivene for å ha utført angrepet.
Hva som imidlertid ER sjokkerende er Hersh sine påstander om at ikke bare var Norge informert om det forestående angrepet, men at norsk etterretning og marine var direkte involvert i planleggingen og utførselen av sabotasjeaksjonen, som under enhver rimelig definisjon kan beskrives som en krigshandling mot både Russland og Tyskland.
Før dette vil imidlertid enkelte sannsynligvis sette spørsmål ved hvorfor vi skal sette noen lit til påstander fremsatt av Seymour Hersh, en jøde? Ironisk nok gjør hans jødiske identitet at jeg fester større lit til påstandene hans i dette tilfellet, ettersom det er mer plausibelt at en jøde ville ha de nødvendige kontaktene innenfor det jødisk-okkuperte Washington D.C. til å få snusen i en operasjon av slik betydning, for ikke å nevne å kunne være trygg på at han kunne lekke historien uten å frykte hevn fra den amerikanske regjeringen. Videre har Hersh en lang merittliste bak seg vedrørende avdekking av amerikanske krigsforbrytelser, fra My-Lai-massakren under Vietnamkrigen til torturen og mishandlingene begått mot irakiske krigsfanger i Abu Ghraib-fengselet. Hersh sine motiver, om de skulle stamme fra genuine antikrigssentimenter eller at han simpelthen tilhører en jødisk fraksjon som mener at Ukrainakonflikten ikke er hensiktsmessig for jødiske interesser er umulig å vite og til syvende og sist irrelevante. Hva som er relevant er Hersh journalistiske bakgrunn, plausibiliteten i narrativet han presenterer, og sist, men ikke minst, identitetene til de tre sentrale aktørene han peker ut innenfor det amerikanske regjeringsapparatet:
Utenriksminister Antony Blinken, som er jødisk. USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan, som er jødisk. Undersekretæren for politiske affærer Victoria Nuland, som er jødisk og spilte en sentral rolle i det amerikanskstøttede Maidan-kuppet i Ukraina i 2014, hvilket fremkommer av en lekket telefonsamtale fra det samme året der hun diskuterer oppsettet av den nye ukrainske regjeringen.
Og som om ikke det var nok finnes det uavhengig videobevis som underbygger en kritisk del av Hersh sitt narrativ, som rapportert av Steigan.no.
Sett alt under ett ser jeg få grunner til å betvile Hersh sine påstander, og dermed det faktum at politiske aktører i vår regjering, etterretning og marine begikk en ulovlig krigshandling mot en NATO-alliert, Tyskland, og Russland, et land vi offisielt ikke er i krig mot.
Ordet «landsforræderi» blir slengt rundt temmelig ofte i våre sirkler, men i dette tilfellet tar det på seg en helt ny betydning. Hvert eneste individ som var involvert i denne affæren må rettsforfølges og fengsles for resten av sine usle, svikefulle liv. Implikasjonen for vår kollektive sikkerhet som nordmenn, og sannsynligvis alle skandinaver kan ikke overvurderes.
Fra begynnelsen av starten på Ukrainakonflikten har min største frykt vært at om NATOs proxykrig mot Russland via Ukraina skulle mislykkes så ville Skandinavia og Baltikum utgjøre den beste regionen for å utløse enda en meningsløs konflikt i et forsøk på å kopiere suksessen i Afghanistan rettet mot Sovjet på 80-tallet, og mens jeg ville hatt tillitt til at tidligere generasjoner av skandinaviske eliter, uavhengig av hvor mye kritikk som kunne rettes mot dem, ville besitte et minimum av sunn fornuft om at de ikke kunne la seg utnyttes på denne måten. Jeg har ingen slik tillitt til våre nåværende «eliter», der en tredjedel ser ut til å være vanvittige, en tredjedel korrupte, og de resterende holdes som gisler av de vanvittige og korrupte.
Vi er dermed nå nærmere en direkte konflikt med Russland enn vi noen gang var med Sovjetunionen gjennom hele den kalde krigen, ikke på grunn av reelle geopolitiske interesser, men fordi de TV-besatte idiotene som nå styrer landende våre tar hensyn til kun to faktorer når det kommer til sine holdninger til Vladimir Putins Russland: Putin er slem mot homser og våre jødiske overherrer liker ham ikke.
Glem det faktum at Russland er en av verdens fremste militærmakter som vi deler en landegrense med, at vår evne til å samarbeide med Russland er kritisk for å ivareta våre arktiske interesser og at vår «allianse» (ergo, status som en klientstat) med USA vil telle for stadig mindre ettersom USA fortsetter med å flytte sitt militære tyngdepunkt østover for å motarbeide Kina, hvilket forblir USAs fremste rival.
Drit fullstendig i alt dette og still våre militære midler til disposisjon til en uerklært krigshandling mot en russisk rørledning. Og hvis russerne skulle respondere med å angripe vår komisk sårbare olje-, og gassinfrastruktur i fremtiden, desto et bedre argument for å bygge enda flere forbanna vindmøller.
En krig startet av svikere – ført med ditt blod
Enkelte ville muligens argumentere for at Skandinavia aldri ville kunne komme i Ukrainas posisjon, ettersom Norge og Danmark er fullverdige NATO-medlemmer og Sverige og Finland etter alt å dømme vil bli det i den nære fremtiden. Våre kommentatorer har imidlertid allerede påpekt hvordan den berømte artikkel 5 blant NATOs vedtekter er meget vagt formulert og gir medlemslandene et bredt spillerom når det kommer til å respondere til et hypotetisk angrep. Jeg ser dermed ingen grunn til å forvente at i det tilfellet våre idiotiske eliter skulle trigge en konflikt med Russland, f.eks. via utstasjoneringen av amerikanske atomvåpen på skandinavisk jord (en mulighet som allerede har blitt diskutert), så ville USA ta nøyaktig den samme tilnærmingen med oss som de gjorde med Ukraina, dvs. å gi akkurat nok støtte til å gjøre konflikten ekstremt blodig for både oss og russerne, men ikke i nærheten av å være tilstrekkelig til å gjøre oss i stand til å vinne en slik konflikt.
Derimot ville jeg være tilbøyelig til å tro at jødiske krigshissere som Blinken, Nuland og Sullivan ville betrakte tanken på blonde, blåøyde nordiske menn sprengt i fillebiter av russisk artilleri som en bonus, som medlemmer av den forhatte germanske rasen som produserte Adolf Hitler.
Jeg vil tilføye at jeg også at jeg ville forvente at de ansvarlige i våre regjeringsapparater i et slikt scenario ville få regjeringen Nygaardsvold sin flukt fra Norge i 1940 til å se ut som et regelrett Thermopylene til sammenligning.
Så absurd som det kan virke finnes det en rekke eksempler på lignende hendelser i vår europeiske historie. En trenger bare se tilbake til Polen i 1939, som takket nei til en anti-kommunistisk allianse med det nasjonalsosialistiske Tyskland i bytte mot illusoriske garantier fra de vestlige maktene, bare for å bli belønnet med tiår med brutal kommunistisk okkupasjon.
Hvis det er en ting jeg har lært i min tid som en aspirerende politisk analytiker er det at den største feilen jeg gjør igjen og igjen er å anta at europeiske liberale ledere ikke er idiotiske og patetiske nok til å gjøre X. Jeg hadde antatt at USAs medhjelper i Nord Stream-sabotasjen var Storbritannia, de de i det minste sitter relativt trygge på øyen sin.
Jeg var naiv.
Gått forbi er tiden da den største trusselen fra våre liberale sosialdemokratiske eliter, med deres verdier som er hverken sosiale eller demokratiske, var en langsom kvelningsdød under folkeutbyttets ubønnhørlige press. I dag er den mest prekære trusselen muligheten for en jødisk krig der ditt og din families blod vil spilles fordi våre ledere er svikere og sønner og døtre av svikere.
For å konkludere: Dette begynner å bli veldig alvorlig.
