Nøkkelvitne: Rudolf Höß

«HOLOCAUST» Vedrørende torturen som fremtvang tilståelsen til et av «holocaust»-historiens nøkkelvitner og Nürnbergprosessens mangel på legitimitet.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan Rudolf Höß sin tilståelse ble tvunget frem. I denne artikkelen vil jeg gjerne utdype dette. Min kilde er Carlo Mattognos bok «Commandant of Auschwitz», med mindre annet er angitt. (Selv om nettsidene til CoDoH og Castle Hill Publishing for øyeblikket ikke er tilgjengelige, kan du fortsatt kjøpe Holocaust Handbooks her.)

Hvordan ble Rudolf Höß tatt til fange i første omgang? Alt begynner da kona hans, Hedwig Höß, ble arrestert midt på natten i november 1945. I seks dager nektet hun å avsløre sin mann. Hun gjorde det bare fordi den britiske militærenheten i 92. felt sikkerhetsseksjon truet med å deportere sønnen hennes, Klaus, til Sibir og sa at hun aldri ville se ham igjen. Etter denne trusselen ga hun informasjon om ektemannens alias og adresse til sine voktere.

Kort tid etter ble Rudolf Höß fanget. Han ble torturert i tre dager før han ga en tilståelse han ikke engang husker å ha gitt. Følgende er fra Höß sine memoarer:

I mitt første avhør ble det innhentet bevis ved å slå meg. Jeg vet ikke hva som står i protokollen, selv om jeg signerte den. Alkohol og pisken var for mye for meg. Pisken var min egen, som tilfeldigvis hadde kommet inn i kofferten til kona mi. Den hadde knapt berørt hesten min, langt mindre fangene. Likevel var en av avhørerne mine overbevist om at jeg stadig brukte den til å piske fangene.

«Commandant of Auschwitz» av Carlo Mattogno og Rudolf Höß, side 14.

Hva slags tortur snakker vi om? Boken «Legions of Death» av Rupert Butler forteller om hva som skjedde med Höß da han først ble tatt til fange:

Fangen [Höß] ble revet fra den øverste køya, pysjamasen revet av kroppen hans. Han ble deretter dratt naken til en av slaktebordene, der det virket som om slagene og skrikene aldri tok slutt.

Til slutt oppfordret den medisinske offiseren kapteinen: «Stopp dem, med mindre du vil ta med deg et lik tilbake.»

Et teppe ble kastet over Höß, og han ble dratt til Clarke sin bil, der sersjanten helte en betydelig mengde whisky ned i halsen hans. Deretter prøvde Höß å sove.

Clarke stakk tjenestestokken sin under mannens øyelokk og befalte på tysk: «Hold griseøyne dine åpne, din svin.»

For første gang kom Höß med sin ofte gjentatte rettferdiggjørelse: «Jeg fulgte ordre fra Himmler. Jeg er en soldat på samme måte som du er en soldat, og vi måtte adlyde ordre.»

Følget kom tilbake til Heide rundt tre om morgenen. Snøen virvlet fremdeles, men teppet ble revet bort fra Höß, og han ble tvunget til å gå helt naken gjennom fengselsgården til cellen sin.

«Legions of death» av Rupert Bulter, side 237.

Følgende er en annen gjengivelse av hvordan Höß ble behandlet fra boken «Hanns og Rudolf: Den tyske jøden og jakten på kommandanten i Auschwitz» av Thomas Harding. Merk: Alexander Hanns var jødisk.

Etter at de avsluttet feiringen så gikk Hanns tilbake til lastbilen og dro Rudolf ut av kjøretøyet, fjernet teppet fra skuldrene hans og tvang ham til å gå naken til fengselet på den andre siden av den snødekte fengselsgården. Da da var på innsiden av fengselet så begynte Hanns, i samarbeid med en sersjant fra kontraetteretningsseksjonen, Rudolfs første formelle avhør. Alkohol ble tvunget ned fangens svelg og de slo ham med hans egen pisk, konfiskert fra låven i Gottrupel. Han hadde på seg håndjern til alle tider. og med temperaturen i cellen godt under null grader så utviklet Rudolfs udekte føtter hurtig frostskader.

Tre dager senere, den femtende mars 1946, leverte Hanns Rudolf til Camp Tomato, et fengsel styrt av britene nær byen Minden. Der begynte Oberst Gerald Draper, advokaten til Krigsforbrytelsesgruppen, en videre runde med intenst avhør. Noen timer senere ble Rudolfs uttalelse trykket på en åtte-siders tilståelse og en oppsummering på ett avsnitt. Det var den første gangen en kommandant for en konsentrasjonsleir hadde kommet med detaljer rundt Den endelige løsningen. Rudolf hadde tilstått at han hadde koordinert drapet på to millioner mennesker.

«Hanns og Rudolf: Den tyske jøden og jakten på kommandanten i Auschwitz», av Thomas Harding, side 332/333.

Enda et minne om tortureringen av Höß som jeg fant i en artikkel av Robert Faurisson:

Mr. Ken Jones var da en menig med det femte Royal Horse Artillery stasjonert ved Heid[e) i Schleswig-Holstein. «De brakte ham til oss da han nektet å samarbeide med spørsmål om sine aktiviteter under krigen. Han kom om vinteren 1945/6 og ble plassert i en liten fengselscelle i kasernene,» minnes Mr. Jones. To andre soldater ble utpekt sammen med Mr. Jones for å være med Höß i cellen hans for å bryte ham ned for avhør. «Vi satt i cellen med ham, natt og dag, bevæpnet med økseskaft. Jobben vår var å dytte ham hver gang han sovnet for å hjelpe til med å bryte ned motstanden hans,» sa Mr. Jones. Da Höß ble tatt ut for mosjon, ble han tvunget til å ha på seg bare jeans og en tynn bomullsskjorte i bitende kulde. Etter tre dager og netter uten søvn, brøt endelig Höß sammen og ga en fullstendig tilståelse til myndighetene. (Kilde: Wrexham Leader, 17. oktober 1986)

Institute for Historical Review: How the British Obtained the Confessions of Rudolf Höss av Robert Faurisson.

Ikke rart Höß ikke husket tilståelse sin. Han ble mishandlet fysisk, tvunget til å drikke alkohol, og ble fratatt søvn.

Det er en viktig faktum som «holocaust»-fabulister ikke liker å annonsere. Jeg måtte til og med ta Sarah (Bing AI) i en løgn for å få henne til å innrømme det. Faktumet er at Rudolf Höß var den eneste tiltalte ved det internasjonale militærtribunalet, eller Nürnbergprosessen, som tilsto å være direkte involvert i massedrap med gassing. Du vet, samme fyren de brutalt torturerte for å få tilståelsen hans.

Den 15. april 1946 gikk Höß i vitneboksen foran det internasjonale militærtribunalet. Han var ikke en av de 24 hovedtiltalte. Dette ble begrunnet med at han ble arrestert etter at rettssaken begynte. Dette var en god avtale for de allierte, fordi de kunne få ham til å vitne for militærtribunalet uten å måtte straffe ham. På grunn av dette kunne de også bruke hans viktige vitneutsagn i rettssaken i Polen i 1947. Han ble henrettet etter den rettssaken.

Nå lurer du kanskje på hvorfor Höß gikk på vitneboksen og vitnet om ting som ikke var sanne. Ingen kan svare sikkert på det spørsmålet, men det er noen sikre veddemål. For det første kunne de allierte bruke kona og de fem barna hans som pressmiddel. Vi vet allerede hvordan de liker å true med deportasjon til Sibir. For det andre, med tanke på hva Höß ble utsatt for, er det svært sannsynlig at han ble mentalt og emosjonelt knust av de allierte.

I tillegg er det kontinuitetsproblemer med Höß sin historie. Følgende er fra Höß’ erklæring for det internasjonale militærtribunalet datert 5. april 1946:

«Den endelige løsningen» på det jødiske spørsmålet betydde fullstendig utryddelse av alle jøder i Europa. Jeg ble beordret til å etablere utryddelsesfasiliteter ved Auschwitz i juni 1941. På det tidspunktet var det allerede tre andre utryddelsesleirer i den generelle regjeringen: BELZEK, TREBLINKA og WOLZEK. Disse leirene var under Einsatzkommandoen til Sikkerhetspolitiet og SD. Jeg besøkte Treblinka for å finne ut hvordan de gjennomførte utryddelsene sine. Leirkommandanten ved Treblinka fortalte meg at han hadde likvidert 80 000 i løpet av et halvt år. Han var hovedsakelig opptatt av å likvidere alle jødene fra Warszawa-ghettoen. Han brukte karbonmonoksidgass, og jeg mente at hans metoder ikke var særlig effektive. Så da jeg opprettet utryddelsesbygningen ved Auschwitz, brukte jeg Zyklon B, som var krystallisert prussisk syre som vi slapp ned i dødskammeret fra en liten åpning.

Fordham University: Internet Modern History Sourcebook: Rudolf Hoess, Commandant of Auschwitz: Testimony at Nuremburg, 1946

Problemet er at den angivelige dødsleiren Treblinka ble etablert i juli 1942. «Holocaust»-historien havner i litt trøbbel her siden «holocaust»-fabulister hevder at testing av Zyklon B for å gasse mennesker begynte i september 1941 etter at Höß fikk ideen om å bruke gassing fra et besøk i en leir som ennå ikke eksisterte. Pinlig.

September 1941:

De første gassingene av fanger finner sted i Auschwitz I. SS tester Zyklon B-gass ved å drepe 600 sovjetiske krigsfanger og 250 andre sykelige eller svake fanger. Testingen finner sted i et midlertidig gasskammer i kjelleren til blokk 11 i Auschwitz I. Zyklon B var det kommersielle navnet på krystallinsk cyanidgass, produsert av I.G. Farben og vanligvis brukt som et insektmiddel. «Suksessen» til disse eksperimentene vil føre til vedtaket om å bruke Zyklon B som drapsmiddel for det ennå ikke konstruerte Auschwitz-Birkenau drapssenteret.

Holocaust Encyclopedia: AUSCHWITZ: KEY DATES

Du har kanskje allerede lagt merke til at Höß også nevnte en leir som du sannsynligvis aldri har hørt om: Wolzek. Dette skyldes at det ikke finnes noen leir ved navn Wolzek. For mer om dette merkelige problemet, vennligst les artikkelen min «The Wolzek Problem«. Hvis du ønsker en grundig analyse av Höß sitt vitnemål, kan du lese sider 179–335 i Carlo Mattogno sin bok som jeg nevnte tidligere.

Ikke bare beviste ikke det internasjonale militærtribunalet at tyskerne begikk folkemord mot europeiske jøder, siden dette allerede var avgjort før rettssaken begynte (se utdraget nedenfor), men dens hovedvitne til disse påståtte gassingene kom med en tvunget tilståelse som er full av problemer. Det største trikset «holocaust»-fabulistene noensinne utførte var å få folket til å tro at «holocaust»-historien var bevist uten skygge av tvil, når det faktisk aldri ble prøvd for retten.

Artikkel 21

Art. 21. Tribunalet skal ikke kreve bevis for fakta som er alminnelig kjent, men skal ta rettslig varsel om disse. Det skal også ta rettslig varsel om offisielle regjeringsdokumenter og rapporter fra De forente nasjonene, inkludert handlinger og dokumenter fra komiteene opprettet i de ulike allierte landene for etterforskning av krigsforbrytelser, samt protokoller og funn fra militære eller andre tribunaler i noen av De forente nasjonene.

International Humanitarian Law Databases: Article 21.