NATO NATOs ferske generalsekretær Mark Rutte har bedt lederne i alliansens medlemsland om å bearbeide sine respektive nasjoners befolkning på å akseptere å måtte gjøre store ofre, dette for å møte det han omtaler som en trussel fra Russland, Iran, Kina og Nord-Korea. Våre «verdier» og «måte å leve på» er visstnok verdt å bevare, men er da i fare ifølge denne.
NATO har hatt som grunnregel at medlemslandene bør strekke seg til å bruke opp mot 2 % av deres bruttonasjonalprodukt på forsvaret i de enkelte land og organisasjonens arbeid. Dette har imidlertid bare vært retningsgivende; i realiteten er det bare få land som frem til nå har vært i nærheten av dette målet. Dette ble aktualisert under Donald Trumps første presidentperiode hvor han antydet at USA ikke ville bidra på langt nær så mye økonomisk som de hittil hadde gjort, noe som fikk daværende generalsekretær Jens Stoltenberg til å skjerpe tonen overfor de europeiske medlemmene med beskjed om at 2 % ikke lenger bare var retningsgivende, men et faktisk krav. Dette har i det store og det hele de enkelte landene da også fulgt opp.
Dette er imidlertid på langt nær nok ifølge den nye generalsekretæren. Han har nå kommet frem til at 2 % blir altfor spinkelt; å bedrive krigføring og påføre andre død og lidelse koster, om ikke annet for disse så i hvert fall penger. Derfor uttrykte Rutte nå tidligere i uken at europeiske politiske ledere må forberede sine nasjoners innbyggere på at de må gjøre betydelige ofre, i første omgang av økonomisk karakter. Han er også konkret på at dette må hentes fra landenes pensjoner, helseutgifter og velferdstjenester.
– Vi må nok omdefinere hva det betyr å ha gode og komfortable liv, men det vil i hvert fall bringe oss sikkerhet, hevdet generalsekretæren.
Her til lands har vi sett, og ser stadig sterkere tegn på uthuling, undergraving og angrep på de fundamentale velferdstjenestene og stønadsformene som utgjør et sikkerhetsnett og trygghet gjennom alle livets faser og livssituasjoner. Seneste eksempelet er sykepengeordningen som er under sterkt angrep og IA-avtalen som er satt på vent. Dette er ordninger og tjenester som ikke bare sosialdemokrater ville si er vitale bestanddeler av demokratiets bygningsstruktur.
Da skulle man kanskje tro at arbeidstakerorganisasjonene satte foten ned, i hvert fall i internasjonal solidaritet med andre lands arbeidstakere som nok vil bli hardere rammet? Der bør man nok ikke holde pusten. Paraplyorganisasjonen LO har ikke bare unnlatt å kritisere våpenoverføringene og pengebruken forbundet med opprustningen, de har til alt overmål samarbeidet med ukrainsk etterretning og det landets spesialstyrker. Hele deres deltakelse, argumentasjon og involvering i disse spørsmålene må derfor betraktes med en stor dose skepsis, og man må spørre seg hvilken side og hvilke krefter de egentlig tjener.
