HISTORIE Den 13. juli 1821 ble kavalerigeneralen og Ku Klux Klan-grunnleggeren Nathan Bedford Forrest født. Han var en briljant kriger og en geriljakrigpioner som under og etter den amerikanske borgerkrigen kjempet for de hvites rettigheter i et land på vei mot å bli et «flerkulturelt» samfunn.
Den 13. juli 1821 ble Nathan Bedford Forrest og hans tvillingsøster Fanny født, som første barn til foreldrene William og Mariam Beck Forrest. Familien var vanlig folk og var ofte fattig; faren var smed og moren en typisk pionérhustru i det på denne tiden ville vesten. Begge arbeidet hardt for å gi familien mat, klær og husly. Det var i denne harde, men sunne, skolen som Bedford, som han ble kalt, vokste opp og måtte lære å jakte, spore og alle knep og ferdigheter som senere skulle tjene ham stort i folkets tjeneste. I tillegg til ham selv og hans tvillingsøster Fanny hadde han ikke mindre en ti øvrige søsken: syv brødre og tre søstre.
Bedford fikk ingen utdannelse i noe klasserom, for han trengtes hjemme for å jakte, arbeide og dyrke jorden, da familien var stor og måtte forsørges. Unge Bedford utdannet seg dog ute i villmarken og ville senere bruke akkurat marken for å trene sine tropper. Han levde på sine instinkter og store intelligens, både da og senere. Vold og død var en del av hans hverdag helt fra begynnelsen, ettersom det var en viktig del av naturen han bodde i.
Det er en historie om hvordan han i tidlig ungdomsalder ble konfrontert av en gjeng tøffinger utenfor sin onkels skredderi i Chapel Hill. De andre guttene var fast bestemt på å trakassere og provosere ham til vold, hvorpå de skulle slå ham blodig. Trodde de. I stedet, da tålmodigheten tok slutt, rev den unge Bedford tak i en sauesaks og kastet seg over guttene uten noen frykt overhode, til tross for at de var mange flere. «Tøffingene» flyktet for sine liv. Denne typen instinktivt mot skulle prege hele hans liv, og han klarte mange ganger å skremme overlegne fiender på flukt med voldsomt og besluttsomt mot. Han var også en beryktet rytter, skarpskytter og gambler, og alle disse ferdighetene ble smidd sammen og formet det som skulle bli en av Sørstatenes store sønner.
I 1838, da Bedford var 17 år gammel, døde faren og Bedford ble nå familiens overhode. Han bestemte seg så for å flytte familien fra Chapel Hill til Hernando, Mississippi, hvor han drev butikk med sin onkel. Onkelen ble dog myrdet i en disputt med en brødregjeng ved navn Matlock. Som hevn skjøt Bedford to av dem med sin toløpige pistol (dette var før revolverens tid) og såret to andre med en kniv som hadde blitt kastet mot ham. En av brødrene Matlock tjente senere under ham i borgerkrigen.
På grunn av mot og dyktighet vokste hans forretningsvirksomhet og han ble til slutt en mektig forretningsmann og eide flere bomullsplantasjer og drev delvis slavehandel i byen Memphis. Han hadde dog et veldig godt rykte og passet på at hans slaver var velkledde, spiste godt, arbeidet fornuftig, var spirituelt velstående og fikk medisinsk hjelp når de behøvde det. Han var, som så mange andre sørstatsmenn, aldri den svarte manns fiende, men ble snarere av dem ansett som deres herre og beskytter.
Da krigen brøt ut den 12. april 1861 meldte Bedford seg som frivillig menig soldat, sammen med sin bror Jeffrey og sin 15 år gamle sønn Willie. Han klarte å mønstre en hel kavaleribataljon som han ble oberstløytnant over. Flere og flere menn ansluttet seg til det som skulle bli det berømte Tennessee-kavaleriet, som ble en skikkelig torn i øyet til Unionistene. Tidlig i 1862 beseiret og herjet Nathan Bedford Forrests general Ulysses S. Grants over regulære tropper. Dessverre ble hans bragd ikke nok til å vende krigslykken, grunnet generell inkompetanse blant de konfødererte generalene og at fort Donelson ble omringet og tvunget til kapitulasjon. Til dette skal Bedford ha sagt: «Til helvete med det, jeg kom ikke hit for å kapitulere!», hvorpå han dro tilbake med hele sin styrke for å kjempe videre.
Bedford brukte psykologisk krigføring kontinuerlig i sine aksjoner og avhengiggjorde seg aldri av støtte fra den konfødererte regjeringen. Han bevæpnet, utrustet og fødde sine menn med sine egne penger og passet også på at de fikk best mulig våpen fra den overlegent utrustede fienden. Derfor var Tennessee-kavaleriet blant de best utrustede i hele den konfødererte arméen. Ifølge en legende kom han en gang over et offisersverd som hadde blitt overgitt av en unionsoffiser, og han fant ut at den kun var spiss på tuppen. Han beordret da om å få en slipestein og når så en av hans formelt utdannede offiserer protestert og mente at et sverd var mer til pynt enn anvendelse ytret Bedford et av sine mest kjente sitater: «Damn such nonsense. War means fightin’ and fightin’ means killin’. Turn the grindstone».
I tillegg til sitt mot, genialitet og at han var mer praktisk enn formell brukte, han også psykologi for å få det til å virke som om hans styrker var større enn de virkelig var. Flere ganger klarte hans styrker å ta til fange styrker som var dobbelt så mange som seg selv. Blant annet slaget ved Brice’s Cross Roads studeres den dag i dag av offiserer.
Krigspropagandaen fra Nordstatene, både da og etter Sydstatenes nederlag, forsøkt å brennmerke ham og blant annet seieren ved Fort Pillow som krigsforbrytelser, men han ble frikjent etter krigen for alle anklager. Han kjempet helt til krigens slutt med alle midler han hadde til rådighet samt de han kunne erobre med rent mot og styrke. Han kjempet for frihet og mot dem som forsøkte å invadere hans land – av rene økonomiske årsaker eller de som allerede da arbeidet for å skape det flerkulturelle helvetet som Amerika og vesten siden da har blitt.
Etter krigen og hans frikjennelse fra all skyld returnerte han hjem og forsøkte å gjenoppbygge sitt liv. Han klarte å bli en suksessfull forretningsmann og brukte igjen hele sin styrke for å beskytte sørstatene fra de enorme omveltningene som skjedde i kjølvannet av krigen. Mange jøder og økonomiske interesser tok seg under og etter krigen friheten til å kjøpe opp enorme deler av sørstatene og agere ledere for den nå frie svarte befolkningen i sør. «Ironisk» nok var det jødiske kjøpmenn og redere som helt fra begynnelsen av hadde dirigert den transatlantiske slavehandelen som hvite anklages for.
Gjennom disse omveltningene mistet veldig mange sine hardt ervervede jordstykker, sine butikker og store deler av sørstatenes selvstendighet. Denne forflyttingen av rikdom og selvbestemmelse var den virkelige årsaken til borgerkrigen, eller «The War of Northern Aggression» som den ble kalt av de konfødererte styrkene.
For å sloss mot disse mafiametodene ble Ku Klux Klan grunnlagt, og Nathan Bedford Forrest ble dens første leder, eller «Grand Wizard». De klarte i stor grad å jage ut disse «carpetbaggers», eller plyndrerne, fra sør og tilbakestille ordningen og segregasjon mellom svarte og hvite, hvilket skulle råde helt frem til 1960-tallets påtvungede «integrasjon». Nathan Bedford Forrest hatet aldri noen, men han kjempet for sitt folk og gjorde mye for å kjøpe den amerikanske nasjonen viktig tid. Om den tilkjempede tiden var verdt det eller om den amerikanske nasjonen er fortapt som hjemland for den hvite rasen gjenstår fortsatt å se, men man kan knappest undervurdere denne mannens betydning for dens fremtidsutsikter.
Den tidlige Klanen portretteres veldig godt i filmen «The Birth of a Nation» fra 1915:
