HISTORIE Den 1. mai 1933 organiserte nasjonalsosialistene for første gang «Tag der nationalen Arbeit». Til denne 1. mai-feiringen i Tempelhof, Berlin, samlet 1,5 millioner tyskere seg.
1. mai er opprinnelig er gammel germansk høytid for å feire vårens ankomst. På slutten av 1800-tallet kuppet imidlertid kommunistene dagen. Ved å utnytte arbeidernes dårlige kår til sine egne formål ble det under Den (kommunistiske) andre internasjonalen i 1889 i Paris besluttet å gjøre 1. mai til en dag for klassekampen. Bakgrunnen var opprøret som hadde skjedd i Chicago i 1886 hvor det ble skuddutveksling og syv politimenn og fire anarkister døde.
Da nasjonalsosialistene kom til makten i Tyskland kjempet de til døden mot folkesplittelse og klassekamp, enten den kom fra høyre eller venstre. En del av denne folkefellesskapskampen var å ta tilbake 1. mai-dagen og igjen gjøre den til en dag for hele folket. Den 24. mars 1933 la Joseph Goebbels inn et forslag om å gjøre 1. mai til en nasjonal helligdag og skrev senere i sin dagbok: «Vi skal planlegge det i stor skala og for første gang kommer hele det tyske folket til å forenes i én enkelt demonstrasjon».
Den 1. mai 1933 fant den nasjonalsosialistiske 1. mai-feiringen for første gang sted. Dagen for det nasjonale arbeidet, som ble holdt i Tempelhof i Berlin, ble en gigantisk suksess der ikke mindre enn 1,5 millioner tyskere samlet seg (året etterpå, etter at kampen mot arbeidsløshet hadde begynt å gi resultater, var tallet 2 millioner).
I innledningen til sin tale sier Adolf Hitler følgende:
«Der mai ist gekommen». Slik heter det i en tysk folkesang. Og i mange århundrer var den første dagen i mai ikke bare et symbol for vårens ankomst på landsbygden, det var også en dag av glede, festlig stemning og oppførsel. Senere kom en tid da denne dagen ble utnyttet til andre formål og dagen for nytt liv og håpefull glede ble forvandlet til en dag for tvist og indre stridigheter. En lære, som holdt vårt folk i et fast grep, forsøkte å forvandle denne dagen for naturens oppvåkning, for vårens ankomst, til en hatets dag; en dag av brødrekrig, uenighet og lidelse. Århundrene gikk i dette tyske land og denne dagen virket mer og mer skjebnebestemt å skildre vårt folks splittelse og uenighet. Men så, etter at vårt folk hadde blitt rammet av den dypeste lidelse, kom endelig en dag for ettertanke, en tid da vi vendte oss innover og det tyske folket ble forent. Og i dag kan vi igjen synge den gamle tyske folkesangen: «Mai har kommet» – vårt folks oppvekkelse har kommet!
