IDEOLOGI I denne artikkelen forsøker Hans Magnusson å beskrive og forklare den nasjonalsosialistiske verdensanskuelsen for leseren.
I flere tiår har nasjonalsosialismen og dens tilhengere blitt bespottet og undertrykket av de som ønsker å se den hvite vestlige sivilisasjonens undergang. I mangfoldige år har det blitt spredt løgner i samfunnet. Spesielt i skolene har det blitt brukt ekstra undervisningstid på å sverte nasjonalsosialismen. Bildet av nasjonalsosialismen, eller «nazismen» som våre motstandere kaller den, er at den skal være den mest sataniske og grusomme verdensanskuelsen mennesket noensinne har frembragt, og Adolf Hitler – ondskapen personifisert.
De har aldri noen gang sett eller blitt forklart nasjonalsosialismen fra en objektiv synsvinkel. Det er på tide at en som bekjenner seg til den nasjonalsosialistiske verdensanskuelsen får forklare hva nasjonalsosialismen egentlig er for noe.
Den biologiske verdensanskuelsen
Nasjonalsosialismen er ikke bare en politisk ideologi eller lære; den er heller ikke en enkel idé skapt av et enkelt menneske. Selv om Hitler var og er en sentral figur for nasjonalsosialismen, så er han ikke dens egentlige skaper. Hitler «oppfant» ikke nasjonalsosialismen, men han formidlet bare nasjonalsosialismens budskap. Nei, nasjonalsosialismen er betydelig mer enn en enkel politisk idé. Nasjonalsosialismen er en verdensanskuelse – den biologiske verdensanskuelsen. Selve kjernen i nasjonalsosialismen er naturen og dens evige lover som preger alle levende vesener på vår jord, inklusiv mennesket. Til og med hele universet preges av disse uforanderlige lovene. Som nasjonalsosialist ser man alt levende og særlig mennesket som biologiske vesener formet av naturen.
[…] men denne planeten dro for millioner av år siden gjennom eteren uten mennesker, og kan dra ut på en slik ferd igjen, dersom menneskene glemmer at det er ikke idéen til noen forrykte ideologer de har å takke for sitte høyere tilvære, men at de kjenner til og hardhendt utnytter de jernharde naturlover.
— Min kamp, 1. bind.
Og de som forsøker å bryte disse lovene kommer til, uansett om man synes det er rett eller galt, å bli straffet av naturen på en eller annen måte. Noen mennesker tror kanskje at naturens lover ikke gjelder for dem, men det er ikke noe naturen bryr seg om. Hvert eneste menneske og alt levende preges av disse lovene uansett om vi vil det eller ikke. Dette er virkeligheten. For hva er et enkelt menneskes liv sammenliknet med naturen og hele universets evighet? Naturens lover er evige.
Når mennesket prøver å gjøre opprør mot naturens jernharde logikk, kommer det i konflikt med de grunnsetningene som det selv kan takke for sin eksistens som menneske. Går det derfor mot naturen, fører det til at det selv går under.
— Min kamp, 1. bind.
Hvilke er da naturens evige lover? Og hva innebærer de? Den første og viktigste er loven om at livet er en evig kamp for å overleve. Den evige kampen for tilværelsen, eller selvbergingsdriften. Alt levende kjemper på liv og død for å skaffe seg føde og beskyttelse for å overleve. Selve målet med denne kampen er å forplante seg og spre sin slekts arveanlegg (gener) slik at man på denne måten kan fortsette å leve selv etter at man er død. Det er derfor seksualdriften er så sterk som den er.
Et levende eksempel på dette er vår rases eksistens. Hadde ikke våre forfedre skaffet seg føde og beskyttelse eller ikke forplantet seg med de av samme blod, så hadde ikke vår rase eksistert i dag. Vi er et resultat av millioner av år med evolusjon. Gjennom kamp ble vi født og gjennom kamp lever vi. Den dagen vi slutter å kjempe kommer vi også til å dø.
Den som vil leve, han får kjempe, og den som ikke vil kjempe i denne kampens verden, fortjener ikke å leve.
— Min kamp, 1. bind.
Den andre loven, og kanskje den som er minst like viktig som den første, er den som sier at kun den sterkeste overlever. Det individet, den rasen eller arten som ikke er tilstrekkelig sterk nok, kommer heller ikke til å overleve. Kun den sterkeste overlever. Den som er svak vil gå under. Hvis et levende vesen ikke er tilstrekkelig sterkt for å kjempe, så vil vesenet også dø. Naturen viser ingen nåde når det kommer til denne loven. Hvis ulven ikke er sterk nok til å jakte, så vil den dø av sult, og hvis rådyret ikke er sterkt nok til å løpe fra ulven, så kommer også det til å dø.
Hvis vårt folk fortsetter å føde stadig færre barn samtidig som vi har en masseinnvandring av fremmede til Norden, så kommer vi helt sikkert til å dø ut. Vanskeligere enn dette er det ikke, men vårt folk har i dag glemt dette. Derfor er flere barnefamilier og stopp av innvandringen, samt repatriering av ikke-hvite folkeslag den eneste løsningen. Vi må kjempe og være sterke hvis vi skal overleve.
All biologisk utvikling, såkalt evolusjon, har skjedd gjennom isolasjon og mutasjon, ikke gjennom blanding. Veldig forenklet betyr det at et vesen har bosatt seg i et område og etter en stund tilpasset seg omgivelsene (mutasjon). Fremtidige avkom bærer med seg denne tilpasningen i arveanlegget for å slippe å gjennomgå prosessen gang på gang. Dette lærer man i grunnskolen, men av en merkelig grunn påstås det at det ikke gjelder for mennesket. Det er en grunn til at det er et enormt biologisk mangfold på jorden. Antallet arter er over åtte millioner. Har hele dette genetiske mangfoldet fremkommet gjennom artsblanding? Selvfølgelig ikke, men fortsatt snakkes det så varmt om flerkultur. Flerkultur går mot naturen.
Nasjonalsosialismen handler om at samfunnet og menneskene lever i harmoni med naturen. Det er en reaksjon mot moralsk forfall slik som raseblanding, materielt overforbruk, seksuelle perversjoner og narkotikamisbruk som har sprunget ut fra de døde betongbyene som er totalt adskilte fra naturen og de sunne verdiene som en gang sto nær vårt folk. Disse dekadente «normene» bryter mot naturens evige lover og naturen vil komme til å straffe oss for våre gjerninger hvis ikke noe gjøres for å gjenopprette alt til det sunde og normale – til det naturlige.
Mange har sikkert en gang spurt seg selv om hva meningen med livet er. Ser vi på hvordan naturen og dens evige lover har formet alle levende vesener i millioner av år med evolusjon, får vi en åpenbaring. Meningen med livet, ifølge naturen, er foredling gjennom kampen for tilværelsen. Fra generasjon til generasjon føres den genetiske arven videre og forandres gjennom forskjellige miljøfaktorer. For individet innebærer dette en ustanselig kamp for perfeksjon. Kun de beste arveanleggene overlever – dette ser naturen til. Gjennom motgang og kamp formes og herdes individet og rasen til perfeksjon. Det som kreves av de begge er styrken til overlevelse og forplantning. Og gjennom kamp blir de svake elementene silt bort mens de sterke overlever. Derfor må hver eneste person jevnt og trutt kjempe mot alle motganger for å oppnå perfeksjon, slik at arven kan føres videre etter døden. Dette gjelder hver eneste biologiske organisme. Dette er meningen med livet!
I dag har naturlovene blitt «satt ut av spill», og det er opp til oss å snu kursen. Nasjonalsosialismen er den eneste løsningen. Livet er en evig kamp for overlevelsen og for å kunne kjempe må du være sterk. Du må være sterk for å overleve.
En film som forfatteren anbefaler:
https://youtu.be/JNiXHUghvxw
Rase og kultur
Et folk utgjøres av og avhenger av to ting: sin rase og kulturelle arv. Folket og individet er et produkt av sin rase og kulturelle arv. Rasen er uten tvil den viktigste faktoren av disse. I vår rase, den hvite rasen, finner vi styrke og skaperkraft. Vi har i gjennomsnitt høyere IQ enn de fleste andre raser. Ingen annen har skapt mer høytstående kulturer enn den hvite mann. For å sitere Hitler:
Alt som vi i dag ser opp til på denne jord – vitenskap og kunst, teknikk og oppfinnelser – er bare produkter av en skapende kraft hos noen få folkeslag og kanskje fra først av bare hos en eneste rase. Av disse folkeslagene avhenger også kulturen i tidene som kommer. Går de til grunne, da synker verdens skjønnhet i graven sammen med dem.
– Min kamp, 1. bind.
Kulturen er født ut av rasen og også den er viktig. Kulturen med sine tradisjoner er den åndelige og materielle arven ved siden av den genetiske som våre forfedre etterlot seg til oss etter deres fysiske død. Men gjennom oss, i vårt blod og i våre gener, lever de videre etter «døden». Det er denne arven vi har i oppgave å føre videre til de kommende generasjoner. Det er vår plikt overfor våre forfedre. Den tyske nasjonalsosialisten Helmut Stellrecht skrev i en av sine skrifter, Glauben und Handeln (Tro og handling), at:
I ditt blod bærer du dine forfedres hellige arv. Du kjenner dem ikke, alle de som har forsvunnet inn i fortidens mørke, men de lever gjennom deg. De vandrer fortsatt på denne jorden som fortærte dem i krig og trengsel og hvor deres kropper for lenge siden har blitt brutt ned. De lever i deg.
Ditt blod er derfor noe hellig. Gjennom det gav dine foreldre deg ikke bare en kropp, men også hele din natur. Å fornekte sitt blod er å fornekte seg selv. Ingen kan endre på det, men hver og en kan selv bestemme seg for å foredle det gode og kvele det onde.
Et folk som ikke verner om sin rase og kulturelle arv, er dømt til å dø ut. I dagens samfunn hvor vår rase ikke sies å eksistere og vår kultur stadig brytes ned til fordel for en falsk, rotløs og identitetsløs «moderne kultur», finner vi ingen fremtid for vårt folk. Rasen og kulturen avhenger av hverandre. Hvis vi blander ut eller dreper vår rase gjennom for eksempel raseblanding og minsket reproduksjon (som skjer i dag) fører det også til vår kulturs død, da kulturen er vår rases verk og identitet. Og hvis vår kultur byttes ut og på denne måten dør ut, vil også vår rase på sikt dø.
Alle store kulturer i fortiden gikk bare til grunne fordi den opphavlig skapende rasen døde av en forgiftning i blodet.
Alltid var den siste årsaken til en slik undergang at en glemte den kjensgjerningen at all kultur avhenger av mennesket selv og ikke omvendt, og at derfor det menneske som skaper en kultur også må forstå å verne om seg selv, om det vil verne om kulturen.
Men dette vernet er fast knyttet til den jernharde loven om at den beste må og også har retten til å seire.
– Min kamp, 1. bind.
Det folket som ikke setter pris på og verdsetter sin kultur kommer heller ikke til å sette pris på og verdsette seg selv og sin rase, som er grunnlaget for kulturen. Rasens død fører til kulturens død og vice versa. Hva er vi uten vår rase og kultur? Ingenting.
Det er akkurat dette som er grunnen til at nasjonalsosialismen stadig understreker viktigheten av rase og kultur. Nasjonalismen hyller nasjonen, kulturen og sikrer nasjonalstaten og dens interesser. Nasjonalsosialismen hyller rasen og kulturen og sikrer folkets interesser. Rasen og kulturen er selve nasjonalismen i nasjonalsosialismen. Nasjonalsosialismen er alltid basert på hva som er best for vårt folk. Folket står alltid i fokus. Vi verner om vår rases interesser i alle spørsmål. Det som ikke tjener folket, forkastes, og det som er til skade for folket, skal bekjempes med alle tilgjengelige midler. Dette er grunnen til at nasjonalsosialismen sterkt motsetter seg masseinnvandring og flerkultur.
Begge to er i sterk kontrast til våre raslige og kulturelle interesser. Det første er befolkningsutbytte hvor vårt folk sakte, men sikkert erstattes av fremmede folk av annen rase. Mens kulturmarxismen bryter ned vårt folks kulturelle identitet samt setter minoriteters interesser før folkets. Ifølge kulturmarxismen er vårt folks tradisjoner og rases interesser fullstendig uviktige. Det som er viktig ifølge kulturmarxismen er såkalte «minoriteters rettigheter». Som betyr at rasefremmede og seksuelt avvikende personer har den særskilte retten til å verne om sine interesser, mens vårt eget folk nektes den. Imidlertid er det ikke ofte man forkynner det rett ut. Man understreker at vi skal være «medmenneskelige» og «solidariske» mot andre og grunnet dette skal vi ha masseinnvandring og flerkultur, selv om det i det lange løp innebærer vårt folks død – for folket betyr fortsatt ingenting, ifølge kulturmarxismen. Er det medmenneskelighet og solidaritet å bytte ut sitt eget folk? Er det medmenneskelighet og solidaritet å la kriminaliteten og arbeidsløsheten øke i samfunnet? Selvfølgelig ikke.
Kjernefamilien, som er den naturlige og normale familiekonstellasjonen, er selve grunnstenen for samfunnet og folket. Folket er en forlengelse av familien. Dette burde være klinkende klart for de fleste mennesker. For at et barn skal bli til, kreves det at en kvinne og en mann har samleie. Følgelig er det normale og sunne at de begge tar hånd om og oppdrar barnet etter fødselen; de blir en familie helt enkelt. Den som ikke kan se det naturlige i dette, har en skjev virkelighetsoppfatning. Nå for tiden er den naturlige familien under angrep av de samme kreftene som ønsker å felle folket. LHBT-bevegelsen (lesbiske, homofile, bifile og transseksuelle), som er en del av kulturmarxismen, har helt siden sin tilblivelse aktivt kjempet mot tradisjonelle verdier som kjernefamilien gjennom å propagere for unaturlige og avvikende seksuelle legninger. Av denne grunn forkaster nasjonalsosialismen nedbrytelsen av kjernefamilien.
Nedbrytelsen av kjernefamilien er et direkte angrep mot folkets innerste vesen på samme måte som fornektelsen av rase og kultur. Nasjonalsosialismen har til hensikt å gjenopprette den naturlige orden. Folket med dets rasemessige og kulturelle arv skal alltid prioriteres først.
Folkefellesskap – sosialisme
Til å begynne med er nasjonalsosialismen hverken høyre eller venstre. Det er umulig å plassere nasjonalsosialismen på den tradisjonelle venstre–høyre-skalaen. Nasjonalsosialismen er revolusjonær, og det innebærer at hele samfunnet må forandres fra bunnen av. Statsformen, det økonomiske systemet, synet på rase og kultur samt dagens klassesamfunn må gjennomgå radikale forandringer hvis Nordens fremtid skal sikres. Folket står alltid i fokus, og det er den absolutte forskjellen mellom dagens samfunn og fremtidens nasjonalsosialistiske samfunn.
I det samfunnet vi nasjonalsosialister ønsker å bygge i fremtiden skal det råde folkefellesskap. Hva det innebærer skal jeg gjennomgå mer nøye, men først vil jeg påpeke at nasjonalsosialismens sosialistiske folkefellesskap ikke må forveksles med den marxistiske sosialismen, som for øvrig ikke er den første sosialismen. Den marxistiske sosialismen, også kjent som kommunisme, stammer fra jøden Karl Marx og skiller seg markant fra det nasjonalsosialistiske folkefellesskapet. Marxismen er egentlig ikke sosialistisk i det hele tatt, snarere tvert imot. Karl Marx var en åpen forfekter av klassekamp, som innebærer at folket plages av indre stridigheter, klasse mot klasse, yrke mot yrke, landsbygd mot by, og så videre. Klassekampen er sentral for marxismen – i stedet for å være lojal mot folket skal man være lojal mot sin egen klasse. Man skal være klassebevisst og kjempe for sin klasses interesser mot de andre klassene. Marxismen splitter folket og vender det mot hverandre og gjerne med grusom vold. Den «russiske» revolusjonen er ett av de mest kjente eksemplene.
Men for den saks skyld betyr det ikke at nasjonalsosialismen er kapitalistisk eller borgerlig, da kapitalismen også utøver klassekamp. Det er en stor forskjell mellom det nasjonalsosialismen kaller kapitalisme og det marxismen kaller kapitalisme. Marxismens antikapitalisme retter seg mot næringslivet, mot private bedrifter, mot industrikapitalen. Nasjonalsosialismens antikapitalisme retter seg ikke mot næringslivet, men mot finanskapitalen, mot de nasjonale og internasjonale private storbankene som skaper og låner ut penger til nasjonene, som forslaver vårt folk med renter og gjeld. Uansett om det går bra eller dårlig for økonomien, tjener alltid den internasjonale storfinansen på det. Hvis folket skal bli fri fra økonomiske tøyler som hindrer dem fra å leve i frihet, så kreves det at storfinansens sjakler knuses! Marxismen vil ikke dette. Marxismen påvirker ofte ikke den internasjonale storfinansen overhodet. I mange tilfeller støtter storfinansen marxist-sosialistiske partier for å avlede folkets sinne mot næringslivet, som er like innviklet i gjelds- og renteslaveriet som folket.
Nasjonalsosialismen motsetter seg hverken privat eiendom eller statlig eierskap. Leveregelen er alltid at samfunnets vel kommer foran egennytten. I et folkefellesskap tillates ikke private aktører å ha altfor stor makt i samfunnet – privat vinning skal aldri tillates å komme foran folkets felles interesser. En viss privat eiendom er helt akseptabelt, men ikke av slike proporsjoner at det er til skade for samfunnet. Det stilles krav til både individet og samfunnet – de må være villige til å ofre seg for hverandre. For er det ikke urimelig at individet skal kunne stille krav til samfunnet uten at samfunnet skal stille krav til individet?
Det nasjonalsosialistiske folkefellesskapet er motsetningen til den folke-oppløsende marxismen. Nasjonalsosialismen forfekter enighet og samarbeid i stedet for oppløsing og klassekamp. Hvordan er det mulig for et folk å skape seg en fremtid hvis menneskene strider mot hverandre? Dagens parlamentariske demokrati er klassekampens verktøy, hvor hvert parti kun representerer en viss klasse eller interessegruppe. Intet parti representerer hele folket. Hele folkets felles styrke og samarbeid kreves hvis folkets fremtid skal sikres. Arbeideren marsjerende med arbeidsgiveren, bonden med byboeren, arbeideren med forskeren, side ved side som folkekamerater. Arbeideren må forstå at han behøver arbeidsgiveren, og arbeidsgiveren må i sin tur forstå at han behøver arbeideren. Alle har en oppgave å gjøre som tjener folket. Alle arbeider for folkets beste! Dette er sann sosialisme. Marxismen sier at den representerer arbeideren – nasjonalsosialismen representerer hele folket uansett klassetilhørighet.
I fremtidens folkefellesskap arbeider hele folket sammen for Nordens vel.
Lederprinsippet
Dagens styreform kjennetegnes av egoisme, oppløsning og inkompetanse. Parlamentarismen går mot vår rases natur; vårt folk har alltid vært kjennetegnet av ledere med sterke personligheter som forente folket i stedet for å vende det mot hverandre. Hvor som helst, rent organisatorisk som en effektiv styreform, er det parlamentariske demokratiet fullstendig udugelig. Hvorfor er det det, kan noen da spørre seg. På grunn av at mangelen på ansvar og kompetanse er helt uunngåelig. Kan man virkelig på alvor tro at en hel nasjon kan ledes effektivt av 169 personer hvorav mange fullstendig mangler kompetansen til det?
I det parlamentariske demokratiet er ansvarsløsheten satt i system. Først velges de forskjellige politiske partiene og deres respektive representanter av en velgermasse. Hver stemme teller like mye og majoritetsprinsippet gjelder når spørsmål skal avgjøres, hvilket betyr at majoriteten styrer, og det er her ansvarsløsheten fremtrer. Hvem holdes ansvarlig for avgjørelsen? Ingen. De parlamentariske politikerne som er inndelt i politiske partier velges av og representerer velgerne. Flere forskjellige viljer som representerer flere forskjellige interessegrupper og klasser i samfunnet, skal ta avgjørelser for hele folket. Ingen av dem holdes ansvarlige, og når en avgjørelse viser seg å være gal og får negative konsekvenser, henviser man enkelt til at det var en majoritetsbeslutning, eller så legger man ansvaret på regjeringen. Velgerne kan heller ikke gis ansvaret for beslutningen ettersom de valgte politikerne for å ta beslutninger for dem i utgangspunktet.
For det andre råder det fullstendig mangel på kompetanse og erfaring, da ingen av delene kreves for å bli en politiker. Når en regjering dannes, deles det flittig ut minister- og departementsposter, men kompetanse og erfaring er intet krav, selv om en del kanskje har begge deler. En industriarbeider har for eksempel rett til å være med og fatte beslutninger for helsevesenet, et område som krever visse kunnskaper som en industriarbeider ikke nødvendigvis har. En lege har i sin tur også rett til å være med å fatte beslutninger i spørsmål som omhandler industrien, selv om legen ikke har kunnskap om emnet.
Tenk dere om en bedrift skulle drives i henhold til parlamentarismens majoritetsprinsipp. I stedet for at bedriften skulle ledes av sjefer, skulle den nå ledes av de ansatte. Konsekvensen som følger er at ingen har ansvaret for bedriften eller de forskjellige avdelingene og områdene, samt at alle de ansatte bestemmer helt over bedriften selv om majoriteten av dem ikke har kompetansen som kreves for håndtering av eksempelvis bedriftens økonomi eller konkurranse på markedet. På denne måten styres et parlamentarisk demokrati. Det må nevnes at de ansatte selvfølgelig kan komme med gode råd til bedrifts-sjefen, men når alt kommer til alt er det sjefen, med sitt overblikk over driften, som har ansvaret for å fatte beslutninger.
La oss for eksempel tenke på en stor feltherre. Når han er i ferd med å innlede et angrep, har han ikke først avstemning blant soldatene om hvilke manøvre han skal gjøre. Han hører med sin stab, lar ekspertene fremlegge sine synspunkter og fatter så sin beslutning på bakgrunn av disse og sin egen praktiske innsikt i saken. På samme måte er det med en landbruker eller en bedriftsleder. De ansatte og underordnede kan naturligvis gi gode råd når det gjelder driften, men en som har overblikk over det hele må stå i spissen og ha ansvaret, ettersom kaos snart skulle oppstå dersom alle skulle styre. Dette er et gjennomgående prinsipp for alt arbeid som krever organisasjon. Men når det gjelder statens høyeste anliggender skal ikke disse synspunktene få være avgjørende. Da holder det med en tilfeldig, oppsamlet partimajoritet for at en riksbeslutning skal være «folkets mening».
— Per Dahlberg, Den nordiske ledartanken.
Men det finnes et alternativ til det folkeoppløsende og ansvarsløse parlamentariske demokratiet. Alternativet innebærer et mye sunnere politisk system med personlig ansvar og kompetanse som grunnlag. Alternativet er det nasjonalsosialistiske lederprinsippet. Dette prinsippet sier at en person fra folket velges til folkets leder. Denne lederen må handle fullstendig med folkets vel i tankene i hver eneste beslutning og må inneha egenskaper som offervilje, besluttsomhet, mot, trofasthet, samt være rasjonell og ha evnen til å se saker fra et objektivt perspektiv. Lederen må bedømme hver sak individuelt og veie alternativene mot hverandre.
Det mest sentrale med lederen er at han har absolutt personlig ansvar overfor folket. Det er lederens ansvar å opprettholde folkefellesskapet i samfunnet, å forene folket gjennom samarbeid og å ikke la noen gruppe i samfunnet få vokse på en annen gruppes bekostning. Lederen skal være villig til å ofre sitt liv for folket. Selvfølgelig må lederen ha makt til å fatte beslutninger for at han skal kunne være ansvarlig, for om lederen ikke har makt til å kunne forandre politikken, kan han heller ikke gis ansvaret for den politikken som blir fulgt. En leder har makten til å ta beslutninger, men holdes samtidig personlig ansvarlig for sine handlinger.
Lederprinsippet handler også om at rett mann plasseres på rett plass, noe som innebærer at på hvert politisk område blir det plassert en leder med riktig kompetanse for området. For eksempel må en finansminister være siviløkonom, ha økonomiutdannelse eller erfaring innen finans. Hvordan den nasjonalsosialistiske styreformen kan utformes er noe som Den nordiske motstandsbevegelsens leder Klas Lund har skrevet om i Fremtidens styre.
I det nasjonalsosialistiske samfunnet, der folkefellesskapet råder, holdes beslutningstagerne og folkets ledere personlig ansvarlig for sine handlinger. Dette er folkeviljen i sin sanne form, dette er et riktig folkestyre.
Nasjonalsosialismen – Motstandsbevegelsens fundament
Nasjonalsosialismen er den sanne revolusjonære verdensanskuelsen som har til hensikt å fullstendig forandre samfunnet fra bunnen av og er den eneste kraften som er sterk nok til å skape forandring. Den nasjonalsosialistiske verdensanskuelsen hviler på naturens evige lover og ser også mennesket, med all rett, som en biologisk livsform formet av naturen selv. Akkurat derfor er nasjonalsosialismen den eneste verdensanskuelsen som er forankret i virkeligheten. Nasjonalsosialismen er kort og godt den totale motsetningen til dagens «moderne» samfunn og utgjør derfor den ytterste motstanden mot det folkefiendtlige systemet!
Den nordiske motstandsbevegelsen bekjenner seg til denne verdensanskuelsen og gjennom ærlig og radikal kamp vil Motstandsbevegelsen kjempe til den siste bloddråpen for Nordens frihet. For i oss brenner visjonen om et forent Norden der vårt folk lever som brødre og søstre i frihet, og nasjonalsosialismen er denne visjonens ledestjerne.
