IDEOLOGI Frihetskamp publiserer her en eldre artikkel skrevet av Gjesteskribent.
Mye skiller nasjonalsosialismen fra det vi vanligvis assosierer med nasjonalisme. Disse forskjellene, som er langt ifra klare for alle, er avgjørende for en seirende kamp. I denne artikkelen har jeg ikke tenkt til å forsøke og definere disse forskjellene, men har heller til hensikt å forsøke og beskrive hvordan den ideologiske sammenblandingen av disse to idéstrømningene hindrer utviklingen av nasjonalsosialismen fra å bli en slagkraftig verdensanskuelse i vår tid, og dermed fra å bli den kraft den skulle kunne være.
Evolusjon er en nødvendighet
Man kan si at livet overlever ved å beseire døden gjennom gjenfødelsesmirakler. Ved reproduksjon og evolusjon kan livet overvinne allestedsnærværende død. En livsform som ikke er i stand til å reprodusere seg og utvikle seg er dømt til utryddelse. Noen organismer har en veldig kort levetid, mens andre organismer, fra vårt ståsted, har en svært lang levetid. Disse individuelle organismene er en del av en større livsform, en rase eller art.
Dette livsprinsippet kan brukes om idéer og verdensanskuelser som uttrykk for de menneskelige rasenes kamp for tilværelsen. For eksempel vil en filosofi som passet i India i bronsealderen neppe være særlig egnet til å dekke behovene til nåtidens folk og overleve uforandret i dagens verden. Behovet for evolusjonær utvikling gjelder også for den nasjonalsosialistiske verdensanskuelse.
«Det var bedre før»
Den reaksjonære nasjonalismen handler mye om å prøve og holde på gamle idéer til fordel for framvoksende nye. Reaksjonen er basert på forestillingen om at «det var bedre før» (som ikke alltid er feil, siden et visst forbehold mot endring i mange tilfeller kan være lurt, da ikke alle forandringer er bra). Men hovedproblemet for reaksjonen er nok at den er defensiv – den forsvarer fortiden og det bestående og mangler vanligvis en visjon og en sterk vilje til å forandre.
Hvis reaksjonen tillates å definere og dominere strømmen av ideer, så risikerer disse ideene å stagnere i bakstreversk ortodoksi uten vilje eller midler til å forandre ting som må endres. Et eksempel på reaksjonær nasjonalisme er den overdrevne lidenskapen for hendelser og idealiseringen av personer fra fortiden. Selvfølgelig skal man hedre sine forfedre, men det bør ikke skje på bekostning av fremtiden. Fortiden må aldri begrense fremtiden.
Vilje til forandring
Gamle skikker og tradisjoner må kunne endres til å passe nye omstendigheter. Og det viktige er at dette ønsket om endring må komme fra oss selv, ikke utenfra. Hvis en strøm av ideer domineres av reaksjonære krefter, vil det bli en sterk lidenskap for fortiden og ønsket om endring er overlatt til våre fiender. Vi blir da automatisk en reaksjonær kraft som bare forsvarer sin posisjon mot en ytre fiende som tok initiativet og vil fortsette å angripe oss til vårt forsvar brytes ned.
Krig kan, som vi vet, bare vinnes gjennom å angripe. Forsvar er kun brukt til å parere fiendens angrep så man selv skal kunne angripe. I vår politiske og ideologiske «krig» vinner vi kun gjennom å frata fienden initiativet, og ved å begynne å drive dem tilbake.
Fornyelse, men lojale mot prinsippene
Vi nasjonalsosialister vet at det nye alltid må vokse ut av det gamle, akkurat som livet bare kan overføres fra foreldre til avkom. Viktig i denne sammenheng er at det her som i alt annet opprettes en balanse – det vil si at det gamle skal gi liv til det nye, og at det nye må forbli tro mot de gamle.
Vi må forstå at det flotte gamle eiketreet som vokste i tusen år til slutt selv må dø og at den vesle, ubetydelige planten som vokser ved siden av det representerer fremtiden når de tusen år er gått.
Vi forstår at fornyelse er nødvendig i kampen for tilværelsen, og derfor kan vi aldri tillate at vår nasjonalsosialistiske verdensanskuelse stagnerer i en gammel form. Men vi må også innse at fornyelsen må være trofast mot prinsippene, den må være tro mot vår egen natur.
Med tanke på fremtiden
Vi nasjonalsosialister er revolusjonære, i motsetning til nasjonalistene som i utgangspunktet er reaksjonære. Vi ønsker å forandre samfunnet, og har en visjon om hvordan det fremtidige samfunnet bør se ut. Vi må ikke la nostalgi skape ideologisk forvirring.
Vi nasjonalsosialister angriper, vi forstår at nasjonalstaten som en gang var, aldri mer vil eksistere, og vi akter ikke å prøve og sette i verk en innsats for å forlenge livet til noe hvis tid har løpt ut. I stedet må vi skape en ny visjon for fremtiden og deretter kjempe besluttsomt for å realisere den.
Som revolusjonære nasjonalsosialister må vi se fremover, til fremtiden – ikke hele tiden se tilbake og sørge over det som har gått tapt og aldri kommer tilbake.
Klarhet og konsekvens gir styrke
For at nasjonalsosialismen skal bli en livskraftig verdensanskuelse i vår tid, må vi skjerme oss fra den stagnerte nasjonalismen og bringe klarhet. Vi må vise at vi ikke er bundet fast til det gamle, men er del av noe nytt og spirende. Sammenblandingen mellom den revolusjonære nasjonalismen og den reaksjonære nasjonalismen har ført til at vi har mistet mye verdifull tid og nasjonalsosialismen har ennå ikke frigjort seg fra denne hindringen.
Vi må konstatere at vi ikke kan nå full styrke hvis vi ikke først bringer klarhet og er konsekvente. Vi må innse at reaksjonen ikke har noen fremtid, men at vi selv har en fremtid og derfor ikke kan tillate at reaksjonen drar oss ned i avgrunnen. Vi må hensynsløst skille reaksjonær tenkning fra vår kamp.
Vi bygger fremtiden
Rasen kan bare overleve dersom den tar initiativet fra våre fiender og begynner å angripe på alle fronter. Vi må ta til oss fremtidens ideer uten å bli forgiftet eller korrupte, og uten å forhandle om våre prinsipper. Vi må forstå at vi ikke kan stoppe noe før vi har en bærekraftig verdensanskuelse som kan forklare hvorfor.
Man kan si at vi trenger å skille mellom vår reaksjonære vilje til å stoppe et byggverk og vår revolusjonære vilje til å skape vårt eget byggverk. For å ta et enkelt eksempel:
Reaksjonen vil stoppe byggingen av en moské i en by, og vi sympatiserer med dette. Men vi må her forstå at denne kampen er meningsløs så lenge kampen mot dette ikke har utgangspunkt i en verdensanskuelse som har en egen visjon om hva som bør bygges der i stedet, en idé om fremtiden som kan konkurrere med, i dette tilfellet, en doktrinær og godt organisert bevegelse som islam. For uten visjon, hva er alternativet hvis det ikke bygges en moské? Skulle man i stedet bygge enda en McDonalds eller hva med en homobar? Uten en sterk og klar verdensanskuelse kommer motstanden alltid til å være for svak.
Sammenblandingen
Den nordiske nasjonalsosialismens manglende evne til å skille seg ut fra den reaksjonære nasjonalismen har ført til at mye tid har gått tapt. For så lenge ingen er klar på hva som egentlig skiller nasjonalsosialismen fra nasjonalismen, kan heller ingen reell utvikling av verdensanskuelsen skje og noe grunnleggende arbeid kan heller ikke gjennomføres. Faktisk er det den reaksjonære nasjonalismen som har dominert nasjonalsosialismen de siste 90 årene i Norden og under slike forhold har ikke mye positivt kunnet skje.
Reaksjonen overtok
Denne utviklingen kan spores tilbake til 1920- og 30-tallet da de nasjonalsosialistiske ideene først fikk fotfeste i de nordiske landene. I motsetning til Tyskland, der Adolf Hitler og hans menn, trent i den første verdenskrigs skyttergraver, kom til å utforme den revolusjonerende og nyskapende nasjonalsosialismen, ble de nasjonalsosialistiske ideene tatt over av sterke reaksjonære krefter her i Norden.
Et eksempel var definitivt de godhjertede menn rundt den velstående Carl-Ernfrid Carlberg og forlaget Svea rike, som kom til å dominere den intellektuelle utviklingen av moderne nasjonale ideer i Sverige. Som i Norge, var det i Sverige sterke konservative, reaksjonære og kristne krefter som blandet nasjonalsosialismen med borgerlig nasjonalt tankegods.
Kristendommen som eksempel
Denne sammenblandingen mellom nasjonalsosialisme og reaksjonært tankegods har foregått over hele idéspekteret, men kristendommen kan her tjene som et illustrerende eksempel. Den tyske nasjonalsosialismen var såvisst forsiktig med å distansere seg fra kristendommen, selv om alle i ledelsen var enige om at kristendommen ikke hadde noen plass i den fremtidige nasjonalsosialistiske nyordningen.
De hadde vernet den nasjonalsosialistiske doktrinen i sin helhet og forstod at kristendommen var fremmed og måtte bli ekskludert fra det folkefellesskapet, selv om dette ble ansett å være en lang prosess hvor særlig unge mennesker ble frigjort fra kristendommen gjennom naturvitenskaplig utdanning. I Sverige eksisterte slike synspunkter, men de hadde aldri noen trygg posisjon blant de ledende nasjonale.
Og dette bringer oss til noe viktig: På samme tid kjempet sosialdemokratene og andre i Sverige med å avkristne det svenske folket – i vitenskapens navn – og den svenske nasjonalsosialismen gjorde seg i stedet til talerør for et konservativt standpunkt der man ville bevare det som de revolusjonære kreftene søkte å avskaffe. Det jeg vil si med dette, er det åpenbare at nasjonalsosialismen i Sverige aldri ble en revolusjonær kraft – den var tungt infiltrert av reaksjonen.
Nasjonalsosialisme – ikke nasjonalisme
På samme måte vurderte disse reaksjonære kreftene at det var viktig at den egne «nasjonalsosialistiske» ideologien var forankret i nasjonalstaten. Man var opptatt av, i skrift og tale, å hevde sin uavhengighet fra den tyske varianten. Det største nasjonalistiske partiet under ledelse av Sven Olov Knutsson Lindholm gikk så langt at det skiftet navn fra Nationalsocialistiska arbetarpartiet til Svensk socialistisk samling.
Man var i og med dette ikke lenger nasjonalsosialister, men svensksosialister. Nasjonalstaten ble av en eller annen grunn ansett som hellig og etnisitet ble gjort viktigere enn rase. Vi ser også de tragiske konsekvensene av slik tenkning, at det i stedet var de liberale som da kjempet for idéen om en forent nordisk republikk, mens de svenske nasjonalsosialistene var opptatt av å sverme for kongelige som Karl XII og hyllet en etnisk statsform som var uhensiktsmessig for fremtidige behov.
Bastardisering av ideologien
Det ble ikke bedre med nasjonalsosialismen etter krigen. Det var ingen vilje eller evne til å skjelne. Vår nasjonale sosialisme, som opprinnelig hadde blitt blandet med den reaksjonære nasjonalisme, kom siden – i og med den jødisk-amerikanske kulturimperialismen – til å bastardiseres ytterligere av negativ påvirkning derfra. Etterkrigsårene førte også til fremveksten av nostalgiske reaksjonære som drømte seg tilbake til det tredje riket.
Fordi det er slik at ettersom ingen har sortert ut dette ideologiske kaoset som utgjør den «nasjonale bevegelsen», har ingen skapt noen klarhet, ingen har forsøkt å befri nasjonalsosialismen og definere den og avklare den, mer enn å plassere den i en realpolitisk kontekst. I stedet ser vi at småborgerlige elementer hele tiden, fra 1945 til nå, har gjort kompromisser og forsøkt å ta snarveier, snarveier som aldri ledet noe sted. I mellomtiden har den eneste idéen som kunne ført oss fremover forblitt uutviklet, som en dyrebar plante i fare for å bli kvalt i et hav av ugress.
Reaksjonære kaller seg nasjonalsosialister
Selv blant dem som kaller seg nasjonalsosialister finnes det reaksjonære. Det er de menneskene med overdreven lidenskap for fortiden og som ikke kan gi slipp på det gamle. Mennesker som er fanget i fortiden av nasjonalsosialismens eksterne form og egenskaper.
Disse menneskene er per definisjon ikke nasjonalsosialister, selv om de tror det selv. Å tilbe de døde, og samtidig forkaste de som nå lever og kjemper, må regnes som en nasjonalsosialistisk dødssynd.
Nasjonalsosialismen i tid og rom
Nasjonalsosialismen er en verdensanskuelse basert på en rekke sanne prinsipper som er observert, og etablert av menn som Hitler, Rosenberg og andre. Det er viktig å forstå at vi ikke søker noen «ortodoksi», vi hevder ikke at alt skal være som det var i det tredje riket. Vi er ikke det tyske NSDAP, vi er heller ikke på noen måte knyttet til deres partiprogram. En av våre viktigste oppgaver må være å identifisere hvilke grunnleggende prinsipper som kan utforskes i de nasjonalsosialistiske verk og bruke dem til å videreutvikle vår tids nasjonalsosialisme.
Vi trenger å holde oss trofast til den indre sannhet i nasjonalsosialismen og beholde den delen av læren som er nødvendig for at vi ikke skal spore av eller bli korrupte, men vi må samtidig forme nasjonalsosialismen til en slagkraftig ideologi i nåtiden og fremtiden.
Det handler absolutt ikke om en tilpasning til dagens antikultur eller den veike folkeopinionen, men om å tilpasse seg vår tid, vår geografiske, geopolitiske og rasemessige situasjon, men uten at vi på noen måte blander «vann i vinen».
Målet er og forblir dannelsen av en nasjonalsosialistisk stat, men i vårt tilfelle handler det ikke om å gjenopprette det tredje riket eller noen av dets institusjoner eller ytre former. Vårt mål er å skape en nordisk nasjonalsosialistisk republikk.
Aldri for sent å gjøre det riktige
Om ikke svensker, nordmenn, dansker og finner evner å se helhetsbildet og desperat fortsetter å holde på konseptet om nasjonalstaten og andre døde former, så er vi dømt til å tape, og vårt folk vil gå til grunne. Kun den store visjonen kan skape forandring og gjøre oss i stand til å ta tilbake initiativet.
For vi kan ikke lenger tillate oss å bare reagere, det må vi ikke gjøre, men i stedet må vi selv skape fremtidens idéer og ta initiativet ifra våre fiender. Jeg har i artikkelen «Fremtidens styre» presentert grunnlaget for en slik visjon.
Jeg avslutter denne artikkelen med Hitlers ord:
Men nettopp i den tilsynelatende håpløsheten i vår kamp, ligger storheten i vår oppgave og muligheten til vår fremgang og seier. Vårt kamprop skremmer vekk de feige, og blir signalet som samler alle sanne kampnaturer.