IDEOLOGI Den finske aktivisten Janne Ahokas skriver om nasjonalsosialismens oppgave som et sant alternativ til de krefter som i dag regjerer verden.
Den vestlige sionismen søker allierte i vest og forstyrrer motstanderne i øst. Den østlige veien, igjennom BRIC-landenes koalisjon, er i konflikt med de vestlige verdiene. Som jeg tidligere har konstatert i en annen artikkel, bygger Russland, Kina, India og Brasil opp en multipolær verdensmakt som et alternativ til «den nye verdensordningen.» Disse to giganter befinner seg i en alvorlig kollisjonskurs.
Den førstnevnte står også for to saker som man for øyeblikket intensivt bekjemper. Det første er den såkalte arabiske sosialismen som for eksempel Libya representerte. Libya skiller seg fra slike land som Saudi-Arabia på det vis at landet fordelte sine oljeinnkomster til folket, og til tross for at Gaddafi var en autoritær hersker, holdt han folket fornøyd. Dette gjorde at det ble vanskelig for sionistene å kontrollere landet. På grunn av disse selvstendige staters eksistens, behøvdes den «arabiske våren» samt de maktovertakelser som USA lot gjennomføre med hjelp av CIA i de sosialistiske landene i Syd-Amerika, innen oppmerksomheten ble rettet mot Midtøsten.
Sionistene utnytter seg ofte av «demokrati» for å unngå trussel mot deres maktstilling. Demokrati er i deres verden synonym med forfremmelse av flerkultur og masseinnvandring.
Den andre og mer kraftfulle trusselen er vekkelsen av den ariske krigerånden – som lengter etter frihet og rettferdighet – i den vestlige verden. Denne oppvåkningen skulle true Europas deltagelse i prosjektet. Mest av alt skulle det vekke det sovende «beistet» og den ideologi, nasjonalsosialismen, som står bortenfor all menneskelig griskhet og ondskap. Derfor forgiftes vi nå mentalt og fysisk med søppelmat og marxistiske verdier. Dessuten begrenses våre muligheter til å organisere oss, for at vi skal fortsette å sove vår tornerosesøvn.
Etter å ha observert nettverket mellom BRIC-landene, virker det fornuftig; ingen beseirer en giganter som Sion ensom. Det er imidlertid en sak jeg ikke har forstått: hvorfor motsette seg Russland – der jøder har en betydelig maktposisjon i dag – denne folkestammens verdensregjeringsprosjekt? Jeg forstod det hele nylig da jeg leste en bloggartikkel som hevdet at spenningene mellom kapitalisme og kommunisme etter verdenskrigen var kunstige og hensiktsmessige. Hensikten var å fremme et prosjekt, en verdensregjering. Da kommunismen viste seg å være en utilstrekkelig motstander, behøvdes en ny rival.
Det er slik det må være. To giganter skapes, hvilke består av alle folk i verden – eller kanskje, i «orwellsk» stil; av tre – for å få dem til å bekjempe hverandre samtidig som man drar i trådene ovenfra. Når krigen blir så stor og brutal at ingen vil at den skal gjenta seg, vil folk til og med kreve en global makt, nøyaktig som andre verdenskrig ledet til EU. Dette ville vært det siste nådestøtet mot alle ikke-jødiske folk og kulturer.
Det finnes ingen separate hendelser i denne globale verden, tvert imot er alt sammenkoblet. Det finnes ingen annen redning for folkene i denne verden enn en nasjonal oppvåkning i jordens alle hjørner. Marxisme, kapitalisme, høyre, venstre, globaliseringen, bankkriser og uni- eller multipolære verdensmakter er alle komplotter som stammer fra ene og samme makt.
Uansett om det truer våre folks skjebner, vil det fremtidige oppgjøret være en utmerket anledning for nasjonalsosialismen til å lede verden mot lyset som den eneste motkraften, om vi bare kan ta vare på denne mulighet. Og jeg tviler ikke på at den hvite rasen vil kunne oppfylle sin historiske rolle som en pioner for den frie verden og reise seg til sin naturlige plass, på toppen av menneskeheten.
