NASJONALSOSIALISME Har kritikerne rett når de hevder at suppekjøkken for vanskeligstilte svensker er et «PR-triks»? Hva er populisme og hva er ikke populisme? Fredrik Vejdeland forklarer begrepene.
Forrige helg organiserte Den nordiske motstandsbevegelsen et suppekjøkken for utsatte svensker i Göteborg. Såvel etablert media, som venstresidens nettkrigere på sosiale medier og forum, har hatt det vanskelige med å vite hvordan de skal håndtere situasjonen. Den sosiale støtteaksjonen minner nemlig veldig lite om «nazisme».
Taktikken fra medias side har vært å hetse om helt andre ting slik at leserene ikke skal koble Den nordiske motstandsbevegelsens nærvær i Göteborg med sosial virksomhet og suppekjøkken.
Taktikken til den utenomparlamentariske internett-venstresiden har vært å åpent proklamere på sosiale medier og forum det som Göteborgs-Posten, Göteborgs-Tidningen og andre aviser bare antyder – at Den nordiske motstandsbevegelsens suppekjøkken for utsatte svensker er «populisme» og et «PR-triks».
Å bedrive suppekjøkken er jo ifølge disse en umulighet ettersom Den nordiske motstandsbevegelsen er «nazister» og «nazisme» ikke handler om å hjelpe mennesker, men om å «sparke nedover». Dermed blir vi som bekjenner oss til den «nazistiske ideologien» noen slags ulver i fåreklær når vi gjennomfører aksjoner for utsatte.
Nasjonalsosialisme – en motsetning til «nazisme»
Problemet er at «nazisme» er et begrep som har blitt konstruert, hovedsakelig av Hollywood og massemedia. Ingen virkelige nasjonalsosialister har noensinne beskrevet seg som «nazister», og det som massemedia har bakt inn i begrepet er vi nasjonalsosialister like mye imot som alle andre. «Nazisme» er en stråmann, det er et fiktivt begrep som massemedia har definert og så klistret på de som det påstås er dets bekjennere. I virkeligheten finnes det ingen «nazister», noe som Henrik Pihlström tidligere har redegjort for.
Foruten om å skape et begrep som mennesker instinktivt skal reagere negativt til, er en annen hensikt med «nazisme» å skjule det som nasjonalsosialismen virkelig består av – altså nasjonalisme og sosialisme. Hvis våre politiske motstandere skulle benevne oss med hva vi virkelig heter blir det betydelig vanskeligere å avfeie oss. Det blir også vanskelig å utmale eller antyde at suppekjøkken for utsatte svensker er et «PR-triks».
Folkefellesskap – fundamentalt i nasjonalsosialismen
Selvfølgelig visste vi at den sosiale aksjonen forrige lørdag ville bli godt mottatt. Det var også en intensjon fra vår side å belyse at Göteborg by øremerker 90 millioner kroner til spesielle tiltak for «fattige EU-migranter», mens både politikere og massemedia forferdes over spesielle tiltak for svenske hjemløse. Med andre ord ville vi tydeliggjøre at utsatte svensker er utsatte ettersom de har blitt sviktet av en stat som ikke har evne eller vilje til å hjelpe dem.
Men suppekjøkken for utsatte svensker er så mye mer enn som så, det er nasjonalsosialisme i praksis. Den sosialistiske delen av nasjonalsosialismen handler blant annet om å hjelpe sosialt utsatte mennesker fra vårt eget folk og om å samle klassene mot felles mål.
Dette kalles for folkefellesskap, og er fundamentalt i nasjonalsosialismen. Folkefellesskap er et begrep som ble innført av Göteborgsprofessoren Rudolf Kjellén (som også innførte og definerte begrepet nasjonalsosialisme) tidlig på 1900-tallet, for å senere ble Volksgemeinschaft i det nasjonalsosialistiske Tyskland.
I Tyskland organiserte Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP) suppekjøkken allerede på 1920-tallet. Da nasjonalsosialistene senere tok makten ble «Grytesøndagen» opprettet, som senere utviklet seg til «Vinterhjelpen» – en veldedighetsorganisasjon som med statens fulle støtte samlet inn mat, penger og klær til trengende og hvis mål var å «styrke det tyske folkets sosiale og nasjonale samhørighet».
De tyske nasjonalsosialistenes politikk fikk verden til å måpe, og svenske sosialdemokrater foretok studiereiser til NS-Tyskland for å hente inspirasjon til «folkhemmet». Den nasjonalsosialistiske staten gav jobb til fem millioner arbeidsløse tyskere, så til at arbeiderne fikk bedre betalt enn andre arbeidere i Europa, innførte oppsigelsebeskyttelse, tvang bedriftene til å forholde seg til nye helseregler på arbeidsplassene og lovfestet en ny ferielov som var den mest arbeidervennlige i hele verden.
Med andre ord er det en absurd påstand at Den nordiske motstandsbevegelsens aktivister skulle ha drevet med «populisme» når de viste sosial delaktighet med utsatte svensker. De fulgte bare en gammel nasjonalsosialistisk tradisjon og handlet utfra sin egen ideologi.
Bare et nasjonalsosialistisk styre vil kunne hjelpe utsatte
Den nordiske motstandsbevegelsen har visse kriterier for hvordan «Good will»-aksjoner, for eksempel suppekjøkken for utsatte svensker, skal gjennomføres. Det må blant annet klart og tydelig fremgå hvorfor den gjennomføres, av hvem, samt kunne motiveres utfra det nasjonalsosialistiske verdigrunnlaget. Vi utfører altså ingen aksjoner for å fremstå som godhetsriddere.
Videre må aksjonens budskap synliggjøre systemets uvilje eller manglende evne til å hjelpe utsatte svensker i nød, og forklare at dette er fordi det er et folkefiendtlig system som prioriterer andre folkegrupper fremfor sin egen. I Göteborg er dette alt for tydelig: 90 millioner kroner går til sigøynertiggere mens svenske hjemløse må fryse og sulte.
Gjennom suppekjøkken og annen hjelp til utsatte, og av staten forrådte, nordboere, viser vi forskjellen mellom oss og systemet og gir et bilde av hva slags samfunn vi kommer til å bygge. De som ser oss dele ut suppe til utsatte må imidlertid ikke lures til å tro at vi lever i et i bunn og grunn ganske godt samfunn der vi bare kan rette til missforholdene. I så fall har vi utført aksjonen feil eller informert for dårlig. Misforholdene er nemlig konsekvenser av det råtne system vi lever i, og disse samfunnsproblemene vil ikke kunne virkelig løses så lenge dette systemet er intakt.
I 1920-tallets Tyskland ble det ingen varige forandringer for utsatte tyskere uansett hvor mange suppekjøkken som ble organisert av nasjonalsosialistene. Det var først i 1933, da nasjonalsosialistene tok makten, at langvarige forandringer kunne skje. Først da et folkefiendtlig system ble beseiret kunne et nytt samfunn, bygget på folkefellesskap, reise seg fra ruinene.
