KOMMENTAR Om du er hvit, nasjonalist og villig til å arbeide mot en bedre fremtid for ditt folk finnes det et fellesskap for deg.
Mine snart seks år i kampen, både som aktivist og senere som sjef for et rede og nå den danske avdelingen, har lært meg mye om det danske folkets oppløsning, samt splittelsen i det nasjonalistiske miljøet. Gapet mellom vanlige dansker er avgrunnsdyp, en avgrunn som på bare noen få steder kan overbygges av svake broer dannet av egoistiske forbrukerinteresser eller naive forestillinger om parlamentariske løsninger.
Avgrunnen er dyp og broene over dem må strekke seg enda lenger for å nå nasjonalistene. De «vanlige» danskene som helt enkelt bare følger strømmen ser ut til å bevege seg lenger og lenger fra hverandre for hver dag som går. I et samfunn der politikken som føres utelukkende og helt fører til utslettelse av folket, etterfulgt av en utmattelseskrig mot moral og de naturlige verdier, ville en oppdeling i to leire være en helt naturlig utvikling. Vi og dem. Vi som kjemper og står for bevarelse av vårt folk og de som med sin uopplyste og naive stemme, samt sitt engasjement for menneskefiendtlig politikk, muliggjør ødeleggelsen.
Men utviklingen av den naturlige kraftmålingen har blitt sabotert av selve slangen som burde være åpenbar i alles øyne, nemlig kulturmarxismen i kombinasjon med liberalismen og disse doktrinenes utryddelse av folkesjelene og røtter for å binde mennesker sammen rundt internasjonalistiske, forbruker- og antihumanistiske behov og bekymringer. Denne jødiske sabotasjen har drevet inn i en kile og skapt et gap selv mellom nasjonalister. Et skille som deretter skaper splittelse og et hav av nasjonalistiske identiteter som konsumeres i stedet for å bringes til live noe som resulterer i selve kjernen av nasjonalisme; organisasjon, avvises til fordel for egoistiske interesser.
Jeg har hørt nasjonalister si at de ikke trenger noen annen organisasjon enn den de får gjennom seg selv og noen få kamerater som jobber i det skjulte. At man ikke tør eller kvier seg, begge basert på feighet, til å stille opp eller bli assosiert med en nasjonalistisk eller nasjonalsosialistisk organisasjon. At man ikke tror på effekten av aktivisme i forhold til makthaverne. Eller at du ikke synes du er god nok til å være en del av Motstandsbevegelsen. Unnskyldningene er mange og alle skyldes at vi ikke har klart å forstå at vi ikke har tid eller penger til å kneble oss selv eller skjelve av frykt for å måtte leve opp til høyere standarder eller stå opp for vår egen tro.
Ingen vet hva fremtiden vil bringe, men det som er sikkert er at det blir mye verre før det blir bedre. Ingen kan vite om det kommer en neste Covid-bølge og om vår anti-populære regjering, med drakoniske spesiallover i full gang, sender sine lakeier til hjemmene våre for å kjøre oss til interneringsleirer, men det er en mulighet som kan bli en virkelighet. Ingen kan vite om den nåværende inflasjonskrisen vil føre til total økonomisk kollaps og fattigdom, som vil være gnisten til en rasekrig der millioner av rasefremmede velger å komme sammen og komme til ditt hvite samfunn for å gripe eiendelene dine, men det er også en mulighet. En ting er sikkert, det vil bli verre og det blir ikke bedre før Den nordiske motstandsbevegelsen tar makten i Norden.
Som en nasjonalist som ikke er redd for å forestille seg, men også se de verst mulige utfallene for vårt folk og vårt land, mener jeg at man må forberede seg på de verste scenariene, i det minste mentalt. Håper jeg eller tror vi at vi ender opp i tvangsfengsling eller rasekrig? Nei, det gjør jeg ikke. Tror jeg at vi vil unngå en ødeleggende økonomisk kollaps og at representantene for Den nordiske motstandsbevegelsen vil inviteres til fred og ro i maktens haller? Nei, det tror jeg heller ikke. Fremtiden vil nok ligge et sted i midten, men én ting er sikkert: Det kan bare være én organisasjon som kjemper for Nordens fremtid, alt annet betyr splittelse og tapt innsats. Bare en stor organisasjon som Den nordiske motstandsbevegelsen kan stå opp for våre verdier og våre familier, mens våre soldater kjemper den aktivistiske og politiske kampen mot en makt som ellers vil knuse mindre uorganiserte grupper og utøve formynderskap over alle en gang den dissidentens identitet har blitt nøytralisert.
Vår kamp trenger ikke små spredte nasjonalistiske grupper uten kontakt med hverandre og uten overordnet ledelse. Vi trenger ikke feighet hos våre menn som gjemmer seg i skam inne i familiens rammer mens landet brenner uten å våge å ta noen risiko. Vi trenger ikke «ironi bros», defaitister, lamme provokatører eller folk som stikker folk med digitale begjæringer eller innbyggerforslag til politikere som gjentatte ganger beviser at de ikke bryr seg om verken folket eller regjeringen.
På den annen side trenger ikke folk nødvendigvis være velutdannede aktivister med granittkropper når de slutter seg til Motstandsbevegelsen. Både fysisk og ideologisk trening vil også finne sted etter rekrutteringen. Det viktigste vi trenger er at vi nasjonalister holder sammen og innser at det bare kan være én kamporganisasjon og at alle har en vilje til å endre og forbedre samfunnet så vel som seg selv.
Noen nasjonalister jeg har snakket med sier at de er klar over Den nordiske motstandsbevegelsen og at de er klar over samfunnets forfall, men at de venter med å bli med til «skiten virkelig treffer viften». Det er en naiv tanke å tro at man kan komme til verving den siste timen og forvente å bli innlemmet i et sammensveiset korps uten å ha bevist sin evne. Nok en gang anklager jeg en verdensforgiftende strømning som står i sterk kontrast til nasjonalsosialismens kollektivisme: individualismen. Den individualistiske ideen og forestillingen om at man allerede har fortjent respekt, utelukkende på grunn av egne tanker om seg selv. Men når sirenen hyler må du vite at du ikke bare kan gå inn i en organisasjon og nyte den samme respekten som medlemmene og aktivistene som har brukt mange år på å bygge den.
Den nordiske motstandsbevegelsen er ikke bare en politisk organisasjon, men også et folkefellesskap. Et hvitt fellesskap der kameratskap, selvforbedring og foreningsånd, samt vennskap, livsformål og identitet er like viktig som daglig politisk aktivisme. Det er fellesskapet som gir rammene for kampen, og i kampens verste tilfelle blir fellesskapet din trygghet, mens det i beste fall blir ditt fellesskap, parader og feiringer og til syvende og sist skaperen av verdensbildet til hele ditt folk.
Ingen hvit kvinne eller mann som har sin hvite identitet intakt, samt viljen og evnen til å jobbe for en bedre fremtid for sitt folk, bør nektes sin del av et hvitt fellesskap. Søk derfor i dag.
