IDEOLOGI I en leserundersøkelse på Nordfront.se svarte 57 prosent av at de var nasjonale sosialister. Om dette er korrekt, så er det bra, men tallet er langt ifra optimalt.
For omtrent tyve år siden – da jeg selv begynte å betrakte meg selv som nasjonal – var i prinsipp alle nasjonale også sosialister og kalte seg nettopp nasjonalsosialister. Hoveddelen av den tidens nasjonale var arbeidere, og kunne i flere tilfeller relatere til sosiale spørsmål. Det var en tid av privatiseringer under regjeringen Carl Bildt og deretter fortsatte privatiseringer under de regjeringer, særlig de under Göran Persson, som ble ledet av «arbeiderpartiet» Socialdemokraterna. Ikke alle var innsatt i hva det innebar å være nasjonal sosialist, men de fleste hadde hjertet på rett sted.
I dag er betydelig mange flere innsatt i hva nasjonalsosialisme handler om, samtidig som denne ideologien er på vei oppover. Men den nasjonale sosialismen har tapt terreng imot de innenfor det nasjonalistiske eller innvandringskritiske miljøet som ser på sosialisme som en belastning eller simpelthen ikke bryr seg. Vi kan være i ferd med å bli utkonkurrert i antall.
Med tanke på at «bare» 57 prosent er nasjonale sosialister i dag, dukker det opp en del spørsmål: Hva har skjedd med bevegelsen? Hvordan kan det ha seg at de som i dag slutter seg til denne, likevel ikke kan relatere seg selv til den folkefellesskapstanken som skulle, om den ble implementert i store deler av folket, virke som et viktig politisk og psykologisk våpen mot flerkultur, og være avgjørende for å vise hvilket nytt samfunn vi ønsker å bygge? Om vi som var aktive for tyve år siden stort sett ikke har forandret mening, hvilke er da alle disse andre som tilslutter seg den såkalte bevegelsen i dag?
Kommer denne forandringen av at høyere klasser (den øvre middelklassen og overklassen) har infiltrert bevegelsen, arbeider for sine egne interesser og ser på sosialismen og folkefellesskapet som et hinder for disse? Ikke etter min erfaring. De fleste av dem er faktisk nasjonalsosialister og forstår disse spørsmålene. Dessuten er de generelt sett for få og har for lite innflytelse, til å kunne drive bevegelsen i en slik retning, om de så hadde ønsket det.
Har nasjonalister med berøringsskrekk når det gjelder nasjonalsosialismen – de som promoterer nasjonalisme uten sosialisme i et forsøk på å dukke unna visse historiske assosiasjoner – påvirket bevegelsen i denne retningen? Kan de nasjonalister med liberale og på andre måter individfokuserte synspunkter – synspunkter som har fått vokse og etablere seg i det miljøet som kun omtaler seg som nasjonalistisk – ha påvirket bevegelsen negativt? Ja, absolutt. Målet for en del av dem har helt klart vært å drepe sosialismen – også den nasjonale sådan – hvilket må tas på alvor. Samtidig var det ikke alle fra dette miljøet (nasjonalisme uten sosialisme) som delte denne oppfatningen, og det bærende partiet for dette miljøet er nå borte, selv om deler av det lever videre.
Hovedårsaken er dog, mener jeg, alle de nyvåkne svensker som har våknet i samme takt som invasjonen av fremmede til vårt land har økt. Mange av disse forstår ikke de store spørsmålene fullt ut. De ser alle innvandrere og har innsett at disse konkurrerer om deres jobber, at de må forsørge dem og at de på mange andre måter, ikke minst igjennom den flerkulturelle volden, rammes personlig av flerkulturen og masseinnvandringen. Men de ser ikke helheten.
Det er symptomatisk for denne måten å tenke på, at noen tusentalls tiggere som ikke betaler skatt og ses på som tyver som ikke gjør rett for seg, vekker mer ramaskrik enn det pågående folkemordet på svenskene med de milliontalls fremmede som allerede finnes her.
Ut i fra dette individualistiske utgangspunktet blir også staten – som forsørger innvandrerne på svenskenes bekostning – et symbol for noe ondt, påtvingende og rett og slett en tyv. Oppfostret av et liberalt demokrati er disse nyvåkne samtidig motstandere av alt som er autoritært. Dette gjelder særlig staten og de tvangsmidler en stat må ha i besittelse, for å fungere. Tvangsmidler som i dag brukes til å gavne innvandrere.
Nordfront har flere av disse leserne. I en tidligere Nordfront-undersøkelse viste det seg at flere av nettsidens lesere støtter Sverigedemokratene fremfor Motstandsbevegelsen og Svenskarnas parti. Dette er ikke så overraskende som det kanskje låter. Sverigedemokraternas sympatisører er som kjent betydelig mye mer radikale enn partiet selv, i innvandringsspørsmål. Dette gjør at de kan besøke nettsider som ses på som non grata av partiledelsen. Og sverigedemokratiske sympatisører er på nåværende tidspunkt flere enn rendyrkede nasjonale.
Problemet er at selv om disse menneskene har en radikal innstilling til innvandringen, så ønsker de ikke å ta del av den radikale samfunnsomveltningen som kreves for at radikale mål vedrørende innvandringen overhodet kan bli mulig. De vil egentlig ikke bygge et nytt samfunn – et samfunn som om det allerede hadde eksistert, aldri hadde tillatt flerkulturen i utgangspunktet – men som stort sett ønsker å beholde det nåværende, bare uten innvandring.
Ettersom disse menneskene fortsatt setter sin lit til etablerte partier og deres evne og vilje til å stoppe innvandringen, blir spørsmål som handler om folkefellesskap uinteressant – særlig da folkets ve og vel ikke var det som fikk dem til å våkne opp. Dette til tross for at en sosialisme hos svensker hadde forent folket og således fungert som et viktig politisk våpen mot en folkesplittende flerkultur. Anti-sosialistiske argumenter er vanlige og «høyre-siden» ses på som en potensiell samarbeidspartner. En av disse mente nylig at han kom til å støtte SD, men håpet derimot at Moderaterna kom til å styre landet, da disse vet best hvordan man styrer økonomien, og fordi de andre er sosialister. Jeg forsøkte å forklare at masseinnvandringen ble fordoblet under Moderaternas siste styre, men mine forsøk var forgjeves, ettersom han anså at dette kun kom av at de har adoptert sosialistiske idéer om at man skal «ta vare på de svake», hvilket er et kodeord for at svenskerne skal legge seg flate for innvandrerne. Flere av disse argumentene er direkte hentet fra nettaviser som Avpixlat og andre SD-vennlige sider.
Mange innenfor det innvandringskritiske miljøet ser altså på staten som autoritær og som en motstander av den individuelle friheten. De ser på sosialismen som noe automatisk ondt som gavner innvandrere, eller som – sammen med nasjonalisme – er noe man må være forsiktig med å støtte. Dessuten er folkefellesskapet et fjernt begrep for slike som ikke tenker politisk og som tilslutter seg miljøet av rene egosentriske årsaker. Her har vi mye å jobbe med om vi skal få med oss de 43 prosentene som tenker annerledes eller er tvilsomme.
Idéen om folkefellesskap og verdien av et samlet folk må forklares. Folkefellesskap er ikke bare politikk, men også noe som er avgjørende for folkets overlevelse. Vi må banke det inn, at et folk som verner om sine gruppeinteresser er sterkere enn individer, og at individer som sørger for seg selv ikke kommer til å kunne skape den kraft og enighet som behøves for å forandre samfunnet. Sosialisme som begrep må forklares, og den nasjonale sosialismen og den marxistiske internasjonale sosialismen, som er som natt og dag, må skilles fra hverandre. De innenfor den såkalte bevegelsen som arbeider for at nasjonalister skal tenke individualistisk og utenfor den egne folkegruppens interesser, må bekjempes på et ideologisk plan. At individene selv skulle lykkes med å skape folkefellesskap uten at den organiseres, må avfeies som de naive drømmer de er.
Her må man heller ikke glemme det store globale spillet og hvilken oppgave det liberale demokratiet, som er intimt forbundet med kapitalismen, egentlig har om å skape svake stater som ikke kan verne sin selvbestemmelsesrett mot økonomisk sterke og utenlandske interesser. En stat oppbygget på folkefellesskap hadde garantert statens kontroll over sin egen valuta og viktige samfunnsinstitusjoner, media, et sterkt forsvar etc. En folkestat hadde også gjort det enklere for (samarbeide med) svenske forretninger, slik at de ikke kjøpes opp av utenlandske interesser, men samtidig stille disse krav, slik at de tjener folkefellesskapet.
Alt dette må påpekes, tydeliggjøres og forklares igjennom å trekke frem tidligere eksempler, først og fremst den tyske nasjonalsosialismen, der sosialpolitikken fungerte. Dette må gjøres uten at vi for den skyld blir dogmatiske. Fremtidens nasjonalsosialisme må være nordisk og utformet etter dagens vilkår.
Sist, men ikke minst må bevegelsen i første omgang rekruttere personer som ikke ser til sitt eget velbehag. Vi må bygge en bevegelser av de som i grunnen vil forandre samfunnet og som tenker politisk. Å rette budskapet til personer som tilhører eller sympatiserer med «venstresiden» er her å foretrekke fremfor «høyresiden», ettersom førstnevnte tradisjonelt sett er mer politiske og ønsker å forandre, ikke bevare, samt ser på en helhet som går foran individet. Slike som Jan Milld, Jörgen Kromann eller de innenfor vår egen organisasjon som har en fortid innenfor disse kretser er verdt ti ganger så mye som et ikke-politisk konservativt tenkende menneske som kun ser på innvandringens konsekvenser for ham eller henne personlig.
Jeg er enig med noen som skrev i kommentarfeltet at den nasjonale sosialismen og folkefellesskapstanken må tydeliggjøres. Det skal vi også gjøre. Med en utrøttelig stahet skal vi få med oss også de 43 prosentene og gjøre dem til en del av folkefellesskapet. Når store deler av folket forstår viktigheten av et forent folk, kommer et samlet folk til å tilintetgjøre og erstatte flerkulturen.
