DEMOKRATI Russleman reflekterer over den totale mangelen på demokrati i våre strålende nordiske demokratier.
Et ubesvart spørsmål melder seg hver gang våre illegitime eliter annonserer enda et nytt politisk korstog for vårt strålende demokrati, om det så må være «mangfold», flerkultur, LHBT, «grønn» energi, etc., nemlig: Nøyaktig hvem stemte for alt dette?
Muligens har dette skjedd og jeg hadde falt inn i en spesielt lang søvn på tidspunktet, men jeg kan ikke si jeg husker at vi noensinne har hatt noen folkeavstemning om erstatningsinnvandring, at skandinavisk identitet skulle transformeres til et blankt ark som enhver lykkejeger fra den tredje verden kan male hva de vil på, eller at landendende våre må avindustrialiseres så vi kan bli «grønne» (hva nå enn det betyr). Ei heller er jeg klar over noen anledning der et parti plasserte noen av sakene nevnt ovenfor sentralt i sin politiske plattform og vant en overlegen parlamentarisk seier som tydet på et klart politisk mandat fra folket i noe nordisk land, for ikke å nevne vesten i sin helhet.
Jeg kan ikke fortelle deg når det skjedde, og kall meg kynisk om du vil, men for meg ser det ut som ordet «demokrati» en gang i løpet av min relativt korte livstid sluttet å ha noen som helst assosiasjon med konseptet om at regjeringer bør være underlagt folkeviljen, og isteden har blitt et synonym for hva enn elitenes agenda er på et visst tidspunkt. Kontradiktorisk nok betraktes det i dag å være «demokratisk» å fremme på nærmest alle områder minoriteters interesser, om de så er etniske eller seksuelle, på bekostning av majoritetens. Og hvis majoriteten (hvilket i vestlig kontekst er synonymt med den produktive hvite urbefolkningen) prøver å fremme sine interesser, til og med hvis det er gjennom fullstendig legitime metoder som å stemme, blir dette betegnet som «populisme», eller «majoritetens tyranni» og defineres som «anti-demokratisk». Klassiske eksempler er masseinnvandring eller homoekteskap.
I en skandinavisk kontekst er mangelen på folkeavstemminger bemerkelsesverdig, gitt den godt etablerte infrastrukturen for avstemming. I mitt eget land, Norge, er det bare et eneste eksempel i moderne tid, folkeavstemningene for Norges tilslutning til EF/EU i 1972 og 1994. Og til tross for at forslaget ble nedstemt to ganger er Norge på mange måter i dag de-facto et EU-medlem gjennom EØS-avtalen, hvilket for øyeblikket har enorme konsekvenser for energikostnadene i landet, til tross for at det er ingen tekniske eller politiske grunner til at den norske befolkningen ikke skulle nyte lave energikostnader, utenom en slavisk hengivenhet blant våre beslutningstagere til globalismen.
Og igjen, når det kommer til indirekte avstemming, har det noensinne vært et eksempel på at et parti i et parlamentarisk valg i Skandinavia har gått til valg med et eksplisitt budskap om at den implisitte nasjonalismen som har veiledet landet i flere årtusener, en fullstendig rimelig, om enn ubenevnt antagelse blant landets borgere om at de som skulle arve fruktene av deres lange arbeid ville bli deres etterkommere, skulle oppheves, og en radikal demografisk og kulturell transformasjon skulle finne sted som ville gjøre landet ugjenkjennelig etter knapt noen tiår? Nei, det har aldri skjedd, og det er fullstendig utenkelig at et parti gikk seirende ut av et valg med en slik politisk plattform.
Når jeg i dag betrakter den såkalte demokratiske nordiske modellen ser jeg totalitære regimer bestående av kriminelt inkompetente teknokratiske eliter, plutokrati og parasittiske partipamper som i beste fall føler likegyldighet, men i langt flere tilfeller åpen forakt for hva den hvite majoritetens ønsker, forkledd bak en såkalt demokratisk parlamentarisk prosess som i realiteten er lite annet enn et absurdistisk teaterstykke orkestrert av de etablerte mediene.
Vi, i Den nordiske motstandsbevegelsen beskyldes stadig for å være anti-demokratiske, til tross for at vår poltikk uten tvil i langt større grad representerer viljen til den produktive hvite majoriteten, men nøyaktig hvor er dette «demokratiet» du ville tape under vår visjon for det nye Norden? Når var sist gang du følte den representert av noen av sidene i en politisk debatt på TV? Når var sist du gikk til valgurnene, selvsikker på at dine ønsker ville bli representert, skulle din side vinne? Når var sist du så elitenes politiske prioriteringer, om det så gjaldt innvandring, identitet eller økonomi, gjenspeile hva du eller noen du kjenner hadde stemt for?
Når stemte du for å bli en minoritet i ditt eget land?
