IDEOLOGI En evaluering og analyse av Alfred Rosenbergs verk Det tyvende århundres myte, og sammenligning med dagens situasjon i Norden. Artikkelen ble opprinnelig publisert i 2012.
This address is only for those who have already found its message in their own lives, or at least long for it in their hearts.
– Mester Eckhart
Undertittelen til Alfred Rosenbergs Det tyvende århundres myte (på tysk Der Mythus des 20. Jahrhunderts) lyder på norsk som følger: «En evaluering av den åndelige-intellektuelle konfrontasjonen av vår tid». Hvorfor var en slik evaluering nødvendig, og hva var det som drev ham?
For det første sier undertittelen noe om sammenhengen mellom det åndelige – vårt åndsliv, som for eksempel vår kultur – og det intellektuelle, vår instrumentell-rasjonelle analytiske tenkning. Det som ofte kjennetegner en høyere sivilisasjon, er nettopp samspillet mellom et folks moral, deres åndsliv og kultiveringen av deres intellektuelle evner. Kunst, filosofi og vitenskap går ofte hånd i hånd, og det ene gjenspeiler ofte det andre. Logiske sammenhenger i Mozarts symfonier; matematisk presisjon i ingeniørkunst som i arkitektur og billedkunst. En åndelig lengsel som løfter mennesket til stadig nye høyder. Den samme lengsel som drev de gamle grekere mot sannheten, ideenes verden, mot etiske høyder, en lengsel etter kunnskap, vitenskap og en tørst etter Væren, et spørsmål vi ifølge Heidegger har glemt å stille oss selv, nemlig spørsmålet om Værens betydning.
Med en utdannelse fra det beste Moskva kunne by på, og med en helhjertet kamp mot bolsjevikene, ble Rosenberg tvunget til å flykte til Tyskland, og skulle ende opp i et dekadent, voldtatt og skadeskutt Berlin. Hva hadde skjedd med Tysklands høye kultur? Hvor var de åndelige høyder man skuer i Mozarts symfonier? Hvor var lengselen etter de store tenkere, sitatene fra Nietzsche, teatrene, Goethe og hymnene om det stolte, det ærefulle, sterke og høyreiste folk? Og hva hadde kommet istedenfor? Vulgære revyer der skurken er helten, der drankeren hylles, der kvinnene er horer, der alkoholen flyter; barer og kroer fylt til randen av småskurker, kjøpere og selgere; gater fulle av horer; klubber av den mest suspekte og dekadente art; og dette ved siden av sult, arbeidsløshet og et sosialt forfall uten like.
Et åndelig, moralsk og intellektuelt forfall, der kommunistene forsøkte å få fotfeste med sitt giftige evangelium om klassekamp og sitt messianske løfte om et klasseløst samfunn: Derved kunne man både splitte og herske mens folket forfalt moralsk, åndelig og intellektuelt. Rosenberg var kanskje den første (i denne sammenheng) som engasjerte seg i det han selv anså som en kamp mellom verdier. På den ene side de verdier som løfter menneskets ånd opp, og på den andre side de verdier som knekker den moralske ryggraden på en nasjon, og får et helt folk til å ligge nede. Dette er en eldgammel strategi: Splitt og hersk, gi folket vulgære revyer, horer og horehus og mengder med alkohol, og de vil til og med ønske fienden velkommen! Et folks og en nasjons indre kollaps, som manifesterer seg i det ytre. Økonomisk, sosialt og materielt.
For Rosenberg var rase langt mer enn ren biologi. Det var sjel. Karakter og personlighet, en åndelig, moralsk og en intellektuell styrke og høyhet. Stolthet og ære. Det ligger i vårt blod! Overgangen til vårt eget Norden er kanskje tendensiøs, eller er den det? Hvordan ville vi ha kommet ut dersom vi hadde benyttet Rosenbergs åndelige og intellektuelle evaluering på våre egne verdier? Ville vi ligge nærmere Berlin anno 1920, eller har vi en moralsk, åndelig og intellektuell styrke som gjør oss til stolte og ærefulle nordboere? Er vi klar over hvilke krefter vi har iblant oss som splitter og hersker vårt folk og våre nasjoner? Og har vi i det hele tatt noe å stille opp med i møte med internasjonalismen, flerkulturen, Hollywood, det moralske forfallet og de sosiale blåkopiene av noen fordummende amerikanske såpeoperaer vi stadig synes å leve i?
Samtidig er vi overbeviste om at det er vi som må tilpasse oss «manus», og svikter derved både oss selv, hverandre, vårt folk, vår nasjon og det vi rent faktisk står for. Om vi da i det hele tatt står for noe som helst lenger. Vår tids konfrontasjoner mellom ulike verdier er på ingen måte forskjellig fra de konfrontasjonene Berlin (og Europa forøvrig) sto overfor da Rosenberg valgte sin undertittel på sitt i våre dager så altfor undervurderte verk. Forskjellen er kanskje at han, mer enn noen, nettopp så sammenhengen mellom vår moralske styrke, vårt åndsliv og kultur og våre intellektuelle evner, eller mangelen på samme. For Nordens vedkommende frykter jeg det siste.
Når vi da møter mennesker som er selveste inkarnasjonen av flerkulturen, perversiteter og dekadent livsstil, som drikker seg tilbake til et forhistorisk stadium, som er innhyllet i en identitetsløs tåke, uten åndelig, moralsk, eller intellektuell styrke, er vi da et alternativ? Har vi noe å si? Har vi noe å komme med, eller forsvinner vi inn i tåkeheimen for «husfredens» skyld? Vi har nå en hel generasjon (ja kanskje to og tre) som går rundt og siterer «punch-lines» fra amerikansk såpe og det som verre er. Vi har en hel generasjon som ikke behersker sitt eget språk, hverken i skrift eller i tale. Ingen av målformene! Vi har dysfunksjonelle familier der barna har tre fedre, to mødre (og i enkelte tilfeller to fedre eller to mødre), halve og kvarte søsken, der 12-åringen har stressnakke, majoriteten av «familien» er medisinert, og flere og flere sliter – naturlig nok – med psykiske og emosjonelle problemer.
Listen er uendelig. Samtidig blir vi invadert av folk som i motsetning til oss synes å ha både moral, lojalitet, familieverdier, barnefødsler, hjemmeværende mor, en gedigen søskenflokk, samhold, troskap overfor familie, venner og religion; et folk som en dag vil gjøre oss til en minoritet i vårt eget land. Kanskje vi fortjener det? For hva har vi å stille opp med? Amerikansk humor? En dekadent livsstil? Resirkulert kulturimperialisme fra USA? En turbokapitalisme som gjør skoler, fritidsklubber, samfunnshus, sykehus og poliklinikker ulønnsomme? Et utdanningssystem som skårer lavest i hele Europa? Og er det ikke et tankekors at vi har innvandrere ved norske katetre som kan mer om nordisk kulturarv, språk og litteratur enn «den stolte norske kvinne og mann»?
Skal vi være en motvekt og et alternativ til dette forfallet, må vi være det i hjerte, i ånd og i intellekt. Vi må være integrerte mennesker med moralsk ryggrad! Men er vi selv en del av dette forfallet, har vi intet å gi, intet å si, intet å være, og intet å bidra med. Og da er det så altfor, altfor sent. Eller er det det? Det vi trenger, kanskje mer enn noe annet, er en åndelig-intellektuell konfrontasjon. En evaluering av våre verdier. En oppvåkning og et syn for sammenhengene mellom våre moralske, åndelige og intellektuelle verdier. Men jeg frykter: Med en knekt ryggrad er det ingen vits i å åpne munnen engang; for du har intet å si, intet å gi, og representerer ikke noe reelt alternativ. Folk vet ikke hvem du er, eller hva du står for. Ditt blod høres ikke! Da frykter jeg, dessverre, at såpeoperaer og (sosial) porno nok heller er tingen for deg!
Men da kan du heller ikke syte over de verdiene flerkulturens forkjempere, internasjonalistene, kommunistene og innvandrerne gjør gjeldene for vårt folk, vår kultur, våre sosiale sammenhenger, våre liv, vår ånd og vårt intellekt. Vårt eget moralske forfall og dekadens vil bli erstattet av en annen og en høyere sjel (rase). Slik sett er vi midt oppe i en konfrontasjon, der verdier på nytt må evalueres. Vårt folk blir splittet, og våre verdier korrumperes, men i motsetning til i Tyskland anno 1920 er det et annet enn vårt eget folk som reiser seg i vårt land, nettopp fordi vi mangler åndelig høyet, moral og de høyeste verdier.
Vår sjel er korrumpert og forurenset. Rase er også sjel, ifølge Rosenberg. Og den sterkeste ånd, og de høyeste verdier, vil alltid rage høyest. Og til slutt, seire. Dette er bare vår egen feil, og det er bare vi som kan gjøre noe med det. Vi må igjen reise oss opp, i troskap og lydighet til vårt eget blod. Og dette gjelder kun de som allerede har funnet budskapet i sine egne liv, eller som allerede lengter etter dette i sine egne hjerter.
Det er en alvorlig tid, og valget er ditt.
