HISTORIE Før myten om gasskamrene fikk presedens fantes det en opprinnelig historie om at massevis av jøder ble drept med dampkammer i Treblinka. Den 24. juni 1943 ble denne bløffen spredt over hele verden gjennom de alliertes massemedia.
Før noen bestemte at «gasskamre» var det som ble brukt som henrettelsesmetode i tyskernes såkalte dødsleirer fantes det også andre fantasifulle teorier. Alt fra elektrifiserte samlebånd til vakuumkamre, strømførende gulv og ovner der jernbanevogner tippet ned laster av jøder som brant til døde, har blitt fortalt av vitner og i mange tilfeller også tatt på alvor. At det var giftgass som ble brukt som henrettelsesmetode var overhode ikke sikkert i begynnelsen – det kunne like gjerne ha vært elektrisitet, vakuum, ild eller noe annet.
Hva få i dag vet er at metoden som skulle ha blitt brukt i Treblinka, en av de mest kjente og viktigste «dødsleirene», opprinnelig ble påstått å være dampkamre og ikke gasskamre. På sommeren 1943 spredte store internasjonale medier nyheten om at to millioner var drept i Treblinka – altså minst dobbelt så mange som dagens offisielle nummer – ved hjelp av dampkamre.
Det var i november 1942 at «øyenvitner» kunne rapportere at jøder ble ført inn i «dødsrom» der de ble drept av «damp som kommer ut av de mange hullene i rørene». Denne øynevitnebeskrivelsen ble senere spredt til den polske eksilregjeringen i London og ble presentert som en rapport. På sommeren 1943 ble nyheten spredt til hele verden gjennom massemedia i de allierte landene.
Den 24. juni skrev avisen Ottawa Citizen om denne «nesten utrolige nye metoden for jødisk utrydding». Avisen skrev at 500 mennesker kunne kveles til døde på 15 minutter:
An almost unbelievable new method of Jewish extermination has been reported from underground sources in Poland to the international department of the British Labor party – steam rooms where 500 persons can be executed by suffocation in 15 minutes. […] Belzec was organized for extermination by electrocution, with Treblinka the main extermination-by-suffocation camp. […] The place of execution is a stone building composed of three chambers and a steam boiler, from which pipes lead to the death chambers. […] They die of suffocation when the steam is forced to such pressure that they cannot breathe. Execution lasts 15 minutes, after which the bodies are buried in deep pits exacavated by special shovelling machines working day and night… The camp is so organized as to be able to put to death at least 7,000 persons daily.
I løpet av hele sommeren spredte massemedia propagandaen om dampkamrene. Den 8. august skrev for eksempel New York Times om dampkamrene i Treblinka og hevdet at to millioner mennesker hadde blitt henrettet med denne metoden.
I tillegg til at dampkammer-versjonen ble spredt verden over av massemedia gav Den jødiske verdenskongressen, en av de første til å lansere gasskammer-versjonen, samme år ut boken Lest We Forget, som i detalj redegjør for hvordan jøder ble henrettet i disse dampkamrene. Samme jødiske kongress påstod etter krigen av de hadde utryddet ikke mindre enn tre millioner mennesker i Treblinka ved hjelp av tre forskjellige metoder: gass, damp, samt vakuum der all luft ble sugd ut fra rommet.
En annen utredelese angående dampkamrene, The Black Book of Polish Jewry, ble utgitt i New York og sponset av Albert Einstein og presidentfruen Eleanor Roosevelt.
Videre konstaterte i 1944 den amerikanske etterretningstjenesten Office of Strategic Services (OSS), forgjengeren til CIA, at jøder i Treblinka «som regel ble drept av damp og ikke av gass som vi tidligere har trodd».
Etter krigen var dampkammer-bløffen etablert som sannhet og den ble derfor presentert som bevis av påtalesiden under Nürnberg-prosessen. Fra rettsprotokollen kan man lese følgende fra dokumentet 3311-PS, Exhibit USA-293:
In March 1942 the Germans began to erect another camp, Treblinka B. in the neighborhood of Treblinka A, intended to become a place of torment for Jews.
The erection of this camp was closely connected with the German plans aimed at a complete destruction of the Jewish population in Poland, which necessitated the creation of a machinery by means of which the Polish Jews could be killed in large numbers. Late in April 1942 erection was completed of the first chambers in which these general massacres were to be performed by means of steam. Somewhat later the erection of the real death building, which contains 10 death chambers, was finished. It was opened for wholesale murders early in autumn 1942.
Kvinner og barn først, og småbarn ble kastet inn i dampkamrene:
All victims had to strip off their clothes and shoes, which were collected afterwards, whereupon all victims, women and children first, were driven into the death chambers. Those too slow or too weak to move quickly were driven in by rifle butts, by whipping and kicking, often by Saner himself. Many slipped and fell; the next victims pressed forward and stumbled over them. Small children were simply thrown inside. After being filled up to capacity, the chambers were hermetically closed and steam was let in. In a few minutes all was over. The Jewish menial workers had to remove the bodies from the platform and to bury them in mass graves. By and by, as new transports arrived, the cemetery grew, extending in an easterly direction.
Dokumentet ovenfor var utstedt av den polske regjeringskommisjonen og ble understøttet av det amerikanske aktoratet under Nürnberg-prosessen. Verdt å merke seg er at den polske rapporten overhode ikke nevner noenting om giftgass.
Få eller ingen historikere tror i dag på denne opprinnelige henrettelsesmyten fra Treblinka. Dampkammer-versjonen har de senere årene måtte vike plass for gasskammer-versjonen. Dampkammer-myten dukker iblant opp, men har for det meste gått i glemmeboken og for visse blitt ubehagelig å bli påminnet om. Det som var sannheten i årene 1943–1945, at hundretusenvis eller millioner av jøder ble drept i dampkamre, anses i dag ikke å ha skjedd.
